Er du kvinne og vil velge partner selv? Er du homofil og vil kunne det samme? Eller vil du ganske enkelt kunne gå ut og inn av samme dør som motsatt kjønn? Alle disse tingene kan du selvsagt gjøre dersom du er norsk, vi lever tross alt i et inkluderende demokrati, påstår du kanskje iherdig. Vel, da er du høyst sannsynlig ikke norsk og samtidig tilknyttet et annet trossamfunn enn Den norske kirke.
Er du tilknyttet et trossamfunn som aktivt motarbeider dine rettigheter til å leve et fritt liv, så får du ganske enkelt klare deg selv, for departementet har rett og slett sløyfet forslaget om å kutte økonomisk støtte til trossamfunn som «motarbeider den demokratiske styreformen». På regjeringens nettsider kan man lese følgende:
I høyringa om forslag til endringar i lova, ble det foreslått at samfunn som «motarbeider den demokratiske styreformen», skulle kunne nektast tilskot. Dette forslaget er lagt bort, men i lovproposisjonen legg departementet fram forslag til tiltak for å styrke rettleiinga og opplæringa av samfunna, og for å gjere dialogen mellom styremaktene og samfunna betre.
Noen og enhver vet at det er alt etter «men» som er meningsbærende, og det som skrives betyr altså at styresmaktene synes sin egen dialoglyst er viktigere enn likestillingsrettigheter for kvinner, barn og enhver form for minoriteter innad i trossamfunnene. Det er ikke bare nedrig og kunnskapsløst, det er faktisk så drøyt at det er ett eneste begrep som dukker opp i pannebrasken: apartheid.
Slik det oppsummeres i Store norske leksikon er apartheid «ideologien, det rasediskriminerende lovverket og politikken som det regjerende Nasjonalistpartiet benyttet for å forsvare det hvite herredømmet i Sør-Afrika etter 1948», og selve ordet apartheid betyr nettopp ‘atskillelse’. Når regjeringen og sittende minister Kjersti Toppe nekter å strupe pengedrysset over landets kjipeste religiøse mørkemenn, er det atskillelse det dreier seg om.
Adskillelsen fra majoritetssamfunnets beskyttende rammeverk av antidiskriminerende, likestillende lover er det de svakeste i de religiøse minoritetssamfunnene som må fortsette å være ofre for. De underlegges altså mål og vilje hos sine egne religiøse ledere, typisk muslimske imamer og andre moskeledere, som på sin side kan forvalte tildelte millioner og si det som passer dem i dialogmøter med naivt lyttende ministre.
Belønner de totalitære
Politikernes tro på å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati skal altså videreføres, og Toppe og Co unngår samtidig et ubehagelig møte med en ukultur som er altfor sterk til å viskes ut av ansvarsfraskrivende innsats. Frelserkompleksene lever i beste velgående videre i landets toppolitikk, der Toppe forfekter at alt går seg til bare vi er forståelsesfulle nok og venter lenge nok. Heller ikke samme krav til kvinneandel i styrende organer skal gjelde trosmiljøene, det holder at de gjør seg noen tanker om det.
– Samfunn blir ikkje nekta tilskot om dei ikkje har 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i dei styrande organa. Stillingar og verv som fyller vilkåra for lovleg forskjellsbehandling på grunn av kjønn, er unntatt frå kravet om aktivitet, seier Toppe.
Det er direkte, villet forskjellsbehandling. Og igjen, som beskrevet i gårdagens artikkel Muslimer med machete og menn med musematte, er det et uttrykk for både feighet og frykt.
Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Heldigvis reagerer flere enn oss i HRS på Toppes ansvarsløse framferd. I En kraftig advarsel til statsråd Toppe skriver Almir Martin, fagspesialist i integrering, mangfold og integrering det åpenbare:
La meg si det slik: Det er ikke islamofobi som er den største trusselen mot muslimer, det er moskeene og dem selv.
Forslaget og den manglende viljen til å stille krav er en fribillett for moskeer (og i rettferdighetens navn, andre trossamfunn) som for hundrede gang blir tatt på fersken i å spre aparte ideer om homofile, jøder og kvinners rang.
Den største risikoen for dem er at de får tilbud om kurs eller dialog. Ingen kommer til å kjenne dette på konto eller juridisk.
Tror noen at ICC og Rabita plutselig skal ha felles dør for kvinner og menn om det blir litt kursing? Nei, de sier at de har aktiviteter for kvinner, kommer det fram av rapportene de leverer til Statsforvalteren, og fortsetter det skarpe kjønnsskillet som før. Moskeene reagerer først når pengene blir tatt fra dem, slik vi så da den iranske moskeen Tauheed risikerte statsstøtten da de drev betalt skilsmissekontor.
Selvsagt kan ingen dialog med representanter fra moskemiljøene endre noe som helst for kvinner og barn i det samme miljøet. Departementet forstår det kanskje ikke selv, til tross for at de bruker ordene «motarbeider den demokratiske styreformen». I begrepet ligger nettopp at moskemiljøene jobber for noe ganske annet enn demokrati, de ønsker et totalitært styresett og opplever ganske enkelt å belønnes for det arbeidet.
Paralleller
Parallellen til apartheidlovgivningen er verken overdrevet eller urimelig. Apartheidstyret ble bygget på fascistiske strømninger i datiden. Enhver som kjenner til fascismebegrepet vil også se parallellene til det fascistiske tankegodset i moskemiljøene. Fascismens ideologi og samfunnssyn beskrives slik i Store norske leksikon:
Individene kan ifølge dem ikke forstås uavhengig av samfunnet. Mennesker får bare plass og mening gjennom sin rolle i det større samfunnsfellesskapet, spesielt det nasjonale fellesskapet. Dette kaller man gjerne det organiske samfunnssynet.
Samfunnet utvikler seg gjennom kamp, også som en kamp nasjoner imellom. Den sterkeste overlever og fortjener derfor å overleve.
(…)Videre het det seg at dersom nasjonen skulle bli sterk, kunne den ikke tillate at den enkelte borger var fri og utviklet seg utenfor eller på tvers av nasjonen, eller at det oppsto fellesskap som bare omfattet deler av nasjonen. Staten måtte dermed være villig til å bruke makt overfor sine borgere på ethvert område. Staten kunne heller ikke være en arena for uenighet eller debatt og måtte derfor være styrt av én samlende fører eller diktator.
Positiv og engasjert oppslutning om staten og dens ledere kan imidlertid ikke skapes utelukkende gjennom bruk av makt og skremsler. De italienske fascistiske teoretikerne la derfor vekt på nasjonal kultur, åndelige verdier og bruk av myter, symboler, massemønstringer og annet som kunne skape nasjonal begeistring og en følelse av fellesskap.
Den siste tidens debatt om æreskultur viser til fulle at islams kvinner er lovmessig underlagt mannen og er «gitt» sterkt begrensede rettigheter. Hun er tildelt en guddommelig «rett» til et passivt, stillesittende liv. Hun skal avsondres fra det omgivende samfunnet, med kontroll og vold dersom det er eneste mulighet. Motstand mot denne innvandrede ulikhetstanken, denne helt reelle inndelingen av mennesker i kategorier der de tildeles mer eller mindre verdi i kraft av sitt kjønn, bekjempes ikke til tross for det skrikende behovet – og muligheten til å sette en økonomisk stopper. Den reelt sorterende praksisen skal heller dialogiseres med og fortsatt belønnes økonomisk i stedet.
Hamed Abdel-Samad påpeker i sin bok Den islamske fascismen at politisk islam nettopp er voldelig, etnosentristisk og fordrer en totalitær samfunnsorden. Han poengterer nødvendigheten av at «muslimene [må] frigjøre seg fra den politiske og juridiske siden av islam, for denne siden har fascistoide trekk. Så lenge islam går ut fra at Gud er lovgiver og at lovene er gitt uten mulighet til forhandling eller forandring, forblir den identisk med islamismen. Kristendommen og jødedommen har heller ikke utviklet noen demokratier. De måtte miste politisk makt før de kunne leve under demokratiets tak. Det går an å ta den politiske makten fra islam og fortsatt være muslim».
Den muligheten vil altså ikke vår sittende statsråd Toppe utforske.