Jeg har bevisst valgt rasekrig som inngang til denne kommentaren. Selvsagt kunne jeg valg det noe mildere begrepet «kulturkrig», men jeg tror vi har beveget oss forbi dét punktet også. Jovisst handler det om ulike kulturer, der vi i HRS aldri har lagt skjul på at politikerne har tillatt en altfor høy innvandring over tid fra kulturer som ikke er kompatible med vår vestlige frihetskultur, en sannhet som forøvrig har kostet oss statsstøtten. Når det kommer til innvandring skal det lyves og bortforklares – slik at folket «holder seg i ro». Det går selvfølgelig en tid, men når det da smeller, da kan det virkelig bli stygt. Og langvarig.
I sommerferien har jeg valgt å holde meg mest mulig borte fra alt av medier, inkludert sosiale medier. Man trenger pusterommet for å orke å se elendigheten i hvitøyet. Da jeg fanget opp nyheten om det groteske knivangrepet i Southport i England kjente jeg nok en gang på følelsen av oppgitthet, at verden er gått av hengslene og at vi er i fritt fall.
Symptomer
Axel Muganwa Rudakubana (17) tok seg til en kulturarrangement for barn, der han gikk til knivangrep på deltakerne i en dansetime, i aldersgruppen 6 til 11 år. Tre jenter, henholdvis 6, 7 og 9 år, ble drept, mens fem andre er kritisk skadet. Også to voksne ble kritisk skadd da de forsøkte å beskytte barna.
Jeg kjenner ikke så mye mer til dette angrepet, utover at det ble en heftig debatt om gjerningsmannens opphav. Rykter gikk om at han var en nylig ankommet asylsøker fra Rwanda og at han er muslim. Kanskje derfor gikk politiet ut med opplysninger om hans identitet, da han er født og oppvokst i England med foreldre fra Rwanda.
Men egentlig er dette av liten interesse, for mest av alt var dette avskyelige knivangrepet dråpen som fikk begeret til å flyte over. Hendelsen førte til en rekke voldelige demonstrasjoner i England, der blant annet mange politifolk er skadet. Demonstrantene ble straks omtalt som høyreekstreme og voldelig pøbel, og motdemonstranter er kommet til. Nå omtales demonstrantene som «to grupper»; dem som er imot innvandring og dem som er mot rasisme. Statsminister Keir Starmer (Labour) har åpenbart tatt parti, da han i en uttalelse 4. august garanterte at demonstrantene, også på sosiale medier, vil bli møtt med harde straffer og det vurderes å sette inn hæren.
«Jeg garanterer at du vil angre på at du deltok i disse opptøyene enten direkte eller ved å være en av dem som oppildner på nettet», advarte Starmer. Han understreket at «borgerne i dette landet har rett til å være trygge, og likevel har vi sett angrep rettet mot muslimske samfunn og moskeer», og fortsatte: «Til de som føler seg diskriminert på grunn av hudfarge eller tro – jeg vet hvor skummelt dette må være». Han la så til at «denne voldelige mobben representerer ikke dette landet, og vi vil stille dem for retten.»
Muslimer skal nå ha begynt å organisere seg, der de visstnok hevder at de ikke trenger noen hjelp fra politiet eller andre.
Med andre ord mobiliserer statsministeren for å angripe symptomene i det britiske samfunnet, mens man igjen forsøker å overse hva som utløser problemene.
Rotherham-skandalen; lærte vi ingenting?
I boken Gullbrikkespillet (2020) kom forfatteren Asle Toje med en rekke presise betrakninger om hvordan et samfunn, være seg et lokalsamfunn, et land eller Europa, kan ødelegge seg selv, kanskje uten selv å forstå det. «Velmenende» politikere og aktivister synes å ha en overdreven tro på «hvit overlegenhet» og ditto «svart underlegenhet». At det i seg selv er en iboende rasisme, er det dessverre ikke altfor mange som har klart å ta innover seg.
Toje omtaler i boken blant annet byen Rotherham i England, som nå er mest kjent for «Rotherham-skandalen».
Sjelden har en by fått sitt rykte så ettertrykkelig ødelagt. Når du taster inn ‘Rotherham’ i Google er en overgrepsskandale første treff. Mellom 1997 og 2013 ble om lag 1400 barn fra Rotherham utsatt for overgrep; de ble voldtatt og bortført, de ble sexhandlet til andre byer, slått og truet med å bli brent levende. Gjerningsmennene var nesten utelukkende av pakistansk opprinnelse, og ofrene deres var nesten utelukkende hvite jenter i skolealder.
Ordene tilhører professor Alexis Jay, en tidligere inspektør i sosialtjenesten, som fikk i oppdrag å gjennomføre en uavhengig granskning etter at The Times hadde avdekket skandalen. Ifølge Toje beskriver Jay hvordan overgriperne målrettet oppsøkte sårbare (hvite) jenter fra arbeiderklassefamilier. Men det var ikke slik at politikere og andre myndighetspersoner ikke visste hva som foregikk, forklaringen lå et helt annet sted:
Jay konkluderte at myndighetene lukket ørene for rapporter om hva barna ble utsatt for – ut av frykt for at de, hvis de ble gjort kjent, kunne styrke anti-muslimske følelser i en by hvor muslimer bare utgjorde 8000 av 254 000 innbyggere.
Ifølge et av ofrene, Bridie Fell, ble jentene alltid omtalt som «dirty gori», som er en pakistansk slang for en skitten, hvit kvinne, refererer Toje, et begrep som også går igjen i andre jenters vitnemål om hva de ble utsatt for.
Politiet gjennomførte også sin egen granskning, der de konkluderte som professor Jay: Myndighetene hadde lukket ørene for hva jentene ble utsatt for. Men det var ikke bare «anti-muslimske følelser» de fryktet. Politiet fryktet for at hvis (de organiserte) hendelsene ble gjort kjent, kunne det styrke «rase-spenninger», skriver Toje.
Overgrepene kunne fortsette «på grunn av en kombinasjon av faktorer; etnisitet, klasse og religion – frykt for anklager om rasisme; forakt for arbeiderklassen og bystyrets uvilje mot å utfordre et Labour-stemmende religiøst mindretall.»
Det finnes en rekke eksempler på politiets berøringsangst. Toje refererer til at en politimenn tok seg inn i en ruin og fant en beruset jente sammen med flere voksne menn. «De arresterte jenta for å være ruset og atal, mens mennene fikk gå. Desperate fedre, som sporet opp sine døtre og prøvde å dra dem med seg fra hus der de ble misbrukt, ble selv arrestert. Noe av årsaken synes å være myndighetenes mistro mot arbeiderklassen.»
Det underliggende fenomenet er at kun hvite kan være rasister, der hvite «fikk den tvilsomme æren av å behandles som om de var privilegerte uten å være det. Faktisk var de blant de minst privilegerte i hele det britiske samfunnet, skal vi tro forskere ved Bristol University som har studert britiske barns skoleresultater», skriver Toje, og viser til at det er i tråd med hva The Economist skrev i 2006: «Nasjonens mest utsatte gruppe, i absolutt og relativ forstand, er fattige, hvite og briter.»
Toje minner oss om at Rotherham-skandalen ble avdekket av en enkelt journalist, Andrew Norfolk, som var nordøst-korrespondent for The Times. «Da Norfolk ble hedret under British Press Awards i 2014 ble han spurt om hva som var de største utfordringene med det flere år lange graveprosjektet? ‘Til å begynne med, å finne noen myndighetsperson som var villige til å snakke om dette, selv ‘off the record’. Frykten for å våge seg inn i et kulturelt minefelt […]’. Norfolk blåste taket av taushetskulturen.»
Rasismespøkelset må avlives
Et av ofrene, Sarah Wilson, har skrevet bok om sine tragiske opplevelser. Da Toje leste Violated måtte han legge den bort en rekke ganger. Det var for sterk kost, akkurat slik som dagens nyhetsbilde kan overrumple oss gang på gang. Fra Sarah «var 11 år gammel ble hun utsatt for seksuelle overgrep, først av pakistanske drosjesjøfører som overøste henne med oppmerksomhet og gaver, og etter hvert krevde sex tilbake. Hun ble overbevist om at dette var normalt, at hun ikke var verdt mer. Mens britiske medier overkompenserte ved å sette søkelys på de mest grufulle detaljene de kunne oppdrive, er det mest skremmende ved boka hvor dagligdags overgrep kan bli.» ( … ) Etter hvert ble hun leid ut av de samme mennene. Sarah Wilson var bare 13 da hun, halvnaken på en skitten madrass og bedøvet av vodka og kokain ble voldtatt av ansiktsløse menn, ofte fedre og sønner, som sto i kø. Overgriperne mistet interessen etter at hun fylte 16, da var hun for gammel for dem. Boka ser ut til å lede opp mot en lys slutt da en mann av pakistansk opprinnelse hjelper henne ut av misbruket, men så myrder en annen anglo-pakistaner lillesøsteren hennes.»
Men om journalist Norfolk gjorde et aldri så glitrende gravearbeid i Rotherham ble han i 2019 likevel «hengt ut av kolleger i en 72-siders pamflett som hevder at hans journalistikk er motivert av et ønske om å stigmatisere muslimer. Forfatterne passer også på å kalle ham rasist gjentatte ganger, i sitater vel og merke. To av de tre av forfatterne bak smedeskriftet er professorer i journalistikk ved respekterte universiteter.»
Med andre ord er lite endret i løpet av disse årene. Rasismekortet trumfer høyt hevet over alt annet. Toje minner oss også om at før Norfolk kom med sin sjokkerende avsløring forsøkte en Labour-politikeren, Anne Cryer, å finne ut hva som foregikk i Rotherham, «men bøyde av da hun ble anklaget for rasisme. Rasismeanklager har høy injurierende kraft og lav bevisbyrde. Det bidrar til å forklare hvorfor overgrepene kunne pågå i femten år.»
Nettopp, høy injurierende kraft og lav bevisbyrde, og det fortsetter og fortsetter uten at politikerne griper inn. De kan umulig skjønne alvoret – og det til tross for at «bevisene» kommer tettere og tettere.
Sverige har vel de fleste av oss mer eller mindre gitt opp, men vi må likevel forholde oss da kriminelle med svensk statsborgerskap eksporterer sin virksomhet både til Norge og Danmark. I Norge har flere kriminelle gjenger fra Sverige slått rot, mens det i Danmark er avdekket at mindreårige «svensker» blir hyret for å drepe personer i Danmark. Og de har til felles at de fleste av dem har innvandringsbakgrunn – noe mediene, kanskje med unntak av danske, ikke liker å si høyt. Det samme gjelder den ungdomskriminaliteten som vokser med styrke i Norge. Da avstedkommer det heller fløyesmyke og unnvikende kommentarer som den levert av VGs Frøy Gudbrandsen på lederplass. Under overskriften «Den harde linje er ikke nok» tas det til orde for at kriminelle barn trenger hjelp, og det påpekes at regjeringen har vært bakpå. Ja, det har enhver regjering de siste 20-30 årene vært, og mye av det skyldes nettopp mediene. Rasismekortets mektige kraft slipper ikke taket, det er heller blitt utvidet ved å inkludere islam og kultur.
Natt til lørdag ble to menn i 20-årene knivstukket på Aker brygge, der politiet er kommet til at angrepet handler om at ofrene er homofile. Fire gutter i tenårene er pågrepet. To 17-åringer er fengslet, mens to andre, 14 og 15 år gamle, er siktet. Det er alt som er sagt høyt – og så lurer man på hvorfor det blir spekulasjoner?