Pakistanske grooming-gjenger misbrukte tusenvis av engelske jenter. Det tok mangfoldige år før skandalen ble avdekket og overgriperne ble straffeforfulgt, til tross for at både sosial- og barnevernstjenesten kjente til sakene. I frykt for rasisme-stempling forble de offentlig ansatte tause.
Unnlatelsessyndene stoppet ikke der. Mens innenriksdepartementet lenge fastholdt at granskingsrapporten ikke ville være av «offentlig interesse», valgte de i 2020 å offentliggjøre granskingen av hva som kjennetegner grooming-gjengene, etter massivt engasjement i den britiske befolkningen. Konklusjonene i rapporten rystet England, for departementet konkluderte med at hvite menn begår flest overgrep, og at det var umulig å finne bevis for at et «høyt organisert nasjonalt nettverk» utførte koordinerte seksuelle overgrep i forskjellige områder. Slik omtalte vi funnene den gang:
De grove, organiserte overgrepene mot unge, britiske jenter, inkludert groomingskandalene i Rotherham, Rochdale og Telford, hovedsakelig begått av menn av pakistansk opprinnelse, beviser ikke at det er «sammenhenger mellom etnisitet og denne formen for overgrep», skriver det britiske innenriksdepartementet.
(…) Til tross for at innvandrerne, og da hovedsakelig pakistanere, organiserte seg for seksuelt å utnytte sårbare jenter i alderen 13–17 år, er det altså hvite menn som er problemet, skal vi tro rapporten. Dette er enda et slag i ansiktet fra offentligheten mot jentene som fikk livet sitt ødelagt.
Foregår fortsatt
Dersom du antar at groomingskandalen i England er et avsluttet kapittel, må du tro om igjen. Ikke bare fortsetter overgriperne å utnytte sårbare, britiske barn og unge, langt de fleste av overgriperne går fri.
The Times var i 2021 i kontakt med en rekke politidistrikt for å få innblikk i hvorvidt de hadde endret praksis. Funnene var svært nedslående. Ikke bare fortsetter misbruket av unge jenter, men politiet tar i svært liten grad ut tiltaler mot overgriperne.
Det er få av ofrene som er så ressurssterke som Samantha Smith fra Telford, som stilte opp på TV for å fortelle om den seksuelle utnyttelsen hun og tusenvis av andre jenter ble utsatt for. Smith har fått mye oppmerksomhet på X etter å ha besvart X-eier Elon Musks spørsmål, som i utgangspunktet var rettet til statsminister Keir Starmer.
«Foregår dette fortsatt?» var spørsmålet til Starmer, og der Starmer forble taus, svarte Samantha Smith.
«Ja. Ja, det gjør det», svarte Smith, før hun forteller sin historie.
Å skylde på offeret
Smiths historie er i seg selv sjokkerende. Systematisk seksuell utnytting av barn er sjokkerende fortsatt. Noe av det Smith forteller om sine møter med politiet gjennom årene er hårreisende. Som her, hvor hun skriver følgende:
Jeg husker jeg ble spurt av politiet om jeg på noe tidspunkt «samtykket» til seksuell aktivitet.
Jeg var fem år gammel da overgrepene begynte.
Ikke en «ung kvinne».
Ikke en «barneprostituert».
Ikke «promiskuøs».
Jeg var et barn…
Gjennomgående har viljen til å legge skylden på ofrene vært sterk i etatene. Gjennomgående har viljen til å unnskylde de pakistanske overgriperne, og aller helst overse det hele vært sterk.
Det har ikke bedret seg.
Ytringsfrihet under angrep
Det Samantha Smith forteller om er i realiteten en samfunnstilstand der ytringsfriheten er i reell fare. Hun fortalte sin historie i offentligheten, og som et resultat kom politiet hjem til henne.
Hvor mange skal skremmes til taushet? Skal man ikke ha lov til å fortelle om egne, høyst reelle opplevelser? Skal man ikke offentlig kunne kritisere myndigheter og diverse etater uten å bli oppsøkt av politiet i etterkant?
Da vi kommenterte opptøyene i britiske byer tidligere denne uken, skrev vi følgende:
De vestlige samfunnene har med sin berøringsangst klart ikke bare å skape doble standarder, der vi på den ene siden skal være forståelsesfulle og unngå at noen blir lei seg av ord og på den andre siden forstå innvandret sinne som noe som er utløst av vår adferd. I tillegg til disse doble standardene har vi skapt fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Ta en titt på denne videoen. To uniformerte politikonstabler, en mann og en kvinne, kommer hjem til en mann og pågriper ham for noe han har skrevet på Facebook. La det synke inn. I et land der knivstikkinger, voldtekter og grov vold er blitt av samfunnstruende størrelser, arresteres folk for å skrive ting andre kan bli lei seg av. Det er patetisk, men det er også en ressursbruk som er hinsides all forstand.
Det farligste med fryktkulturen er når den får fotfeste og sprer seg. Politiet frykter åpenbart at Smiths fortelling om pakistanske overgripere og et politi som så en annen vei vil kunne provosere. De frykter rasismestempling, de frykter opptøyer, de vil korrigere og skremme til taushet. Det er et direkte angrep på ikke bare Smith, men på selve ytringsfriheten.
Storbritannia står i en historisk avgjørende tid. Det er et ubestridelig faktum at landet lider under en innvandret voldsbølge. Britiske ofre for drap, voldtekter og annen vold begått av innvandrere med voldskultur i bagasjen og en seksuell utnyttelse som har rammet mange tusen barn og unge, kan ikke feies under teppet, bortforklares eller skyldes på ofrene.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, skriver i sin bok Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det er verdt å minne om dette når stempelputen går varm når ytringer skal delegitimeres og folk blir oppsøkt i sine hjem av politiet for å fortelle sin historie. Den frie meningsutveksling er et gode, folk må få fortelle sine historier, også når historiene går på tvers av hva både lovgivende og utøvende myndighet ønsker å formidle.
Samantha Smiths egne ord er hentet fra X:
Jeg vil aldri slutte å bekjempe epidemien av seksuelle overgrep og utnyttelse av barn, og heller ikke slutte å avsløre makthaverne som lukket øynene.
Men å dele historien min har også en personlig omkostning, så jeg kommer til å bruke noen dager på å hvile og lade opp.
Takk skal du ha.
Og vær så snill, snakk høyt om det.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde GBN/X