Politiadvokaten Terje Bjøranger lanserte senvinteren i år (sammen med sin makker i arbeidet med den kriminelle æreskulturen, Gunnar Svensson), en bok som vakte betydelig oppsikt: Æresrelatert kriminalitet. Boken anmeldte vi under tittelen «Det handler om sex: Alt og mer til bekreftes til fulle».
Sannheten seiret til slutt. Fra nå av kan alle bortforklaringer knyttet til den menneskefiendtlige æreskulturen arresteres umiddelbart. To Kripos-ansatte parkerer all kultursensitivitet og politisert forskning og journalistikk. Æreskulturens episenter som rammer titusener i Norge har sitt utspring i en notorisk kontroll av jenter og kvinners seksualitet. I kjernen av denne kulturens opprettholdelse er hentingen av nye ektefeller fra opprinnelseslandene. Hentingen har knust mulighetene for en reell integreringen. Ekteskapene har sementert kvinneundertrykkelse, vold og systematiske voldtekter. Hva sier «integreringspolitikerne» på Stortinget nå? Skal de endelig våkne og ta solide grep for å stanse bruk av unge norske borgeres liv i en kynisk handel om visum til Norge?
Avskyr æreskulturen, dialogen og integreringspolitikk
Æresrelatert kriminalitet er en sakprosa, mens det er krimromanen som er Kripos-ansatte Bjørangers foretrukne sjanger, en sjanger han flere ganger nå har brukt til å opplyse det norske samfunnet om hvilken grufull kultur som har slått dype røtter i Norge, en mørk, nådeløs, tilbakestående kultur vi aldri har sett maken til i kjent norsk historie. Og det er nettopp kvinner og seksualitet som også er utgangspunktet for Den ingen ser.
Handlingen utspiller seg i Oslo, hvor vi møter den unge, æreskontrollerte jusstudenten Nazdar, som forelsker seg i medstudenten Julio. Nazdar fra Irak, en ung kvinne som Bjøranger sarkastisk beskriver som «prakteksemplet på mangfold og flerkultur» som han fantaserer om å kjøre hjem til den naive kvinnelige justisministeren og vise frem. Nazdar lever nemlig i en dypt kriminell og voldelig storfamilie med et integrert ytre, så plettfritt på utsiden at det vanker hyggelige oppslag i mediene, som at faren hennes er hedret for sine dialogprosjekt, også i samarbeid med moskeer, og er sponset av Arbeids- og inkluderingsdepartementet: «Han hadde vært initiativtager til noe som het interkulturell familiedialog – bare navnet gjorde Charlie (politietterforsker, red.) skeptisk – og for dette hadde han mottatt en lokal integreringspris fra kommunen.»
Bjøranger avskyr, uten å prøve å skjule det, «dialog» som et virkemiddel overfor kriminelle æreskultur-medlemmer, en æreskultur som er basert på løgner, skuespill, trusler og vold, nådeløs vold, svindel og all faenskap man kan tenke seg. Som Nazdars multikriminelle familie. Ikke bare er de rabiate og voldelige overfor familiens kvinner. De eier leiligheter, restauranter, bilutleiefirmaer og matvareforretninger. Det er den hvite delen av virksomheten. I tillegg driver de med de vanlige aktivitetene som blant annet pengeinnkreving, prostitusjon, menneskesmugling, og det er gjennom den hvite delen at de svarte pengene vaskes.
Charlie er politietterforsker Robertsen, som ikke liker sjefer som vil at alt skal gå etter boka, og som Bjøranger stadig vekk bruker til å fremme sine egne politiske synspunkt på det flerkulturelle, mislykkede eksperimentet. Stikkene Charlie gir dagens politiske ledelse er bokstavelig talt mer enn fornøyelige, de er også blodig alvorlige. For Norge er forvandlet til et sted vi aldri skulle ha vært. Og i Sverige står det enda verre til. Bjøranger tar oss derfor med til gettoen Fittja i Botkyrka i sin leting etter to av skjebnene som er på blokka til Charlie. Der møter vi den svenske politibetjenten Lennart, som Charlie blant annet har denne passiaren med:
– Dessuten, Sverige er ikke et land. Det er en tilstand. En tilstand av hjelpeløshet (sier Charlie, red.).
– Ja.
– Og svakhet.
– Mm.
– Og dialogpoliti. Smak på det ordet.
– Ja. Litt av et ord.
Mens på Mortensrud og Stovner i Groruddalen i Oslo der «krevde gjengene allerede eiendomsrett. Politiet måtte mer eller mindre be om lov til å kjøre inn på sentrene. Selv med uniformerte biler». Altså har vi svenske tilstander i Norge, noe som ytterligere understrekes med dette utsagnet, denne gangen levert til den uselviske, sympatiske og rett på sak-Charlie av en påtaleansvarlig i Oslopolitiet: «Gi det ti år, og Lørenskog ligner på Biskopsgården ved Göteborg», Biskopsgården som er en av de verste svenske gettoene, der politiet og annet blålyspersonell knapt våger tanken på å ta seg inn.
Respekten for skjebnene på innsiden
Men det er først og fremst mennesker, enkeltskjebner, som Bjøranger skildrer nært og vart, skjebner man får dyp sympati for. Nazdar er allerede nevnt, en klassisk historie om hva som skjer med en ung kvinne som ikke underkaster seg den seksuelle renhetens regime. En kvinne som våger å tenke selv, våger å drømme om frihet. Frihet til å elske, alt i sterk opposisjon til hva æreskulturen krever. Bjørangers bok er med andre ord folkeopplysning av beste slag, som når forfatteren beskriver Nazdars situasjon.
Familiens ære var overordnet denne jentas egne behov. Alle, både her og i Irak, var avhengige av at problemet Nazdar ble håndtert. Hvis ikke ville alle kvinnene i slekten bli sett på som dårlige, som horer, og mennene ville bli sett på som svake. Charlie visste at det var drepende, ikke minst for familien i Irak. De var avhengige av å fremstå som sterke, som nådeløse. Ellers ville de aldri overleve kampen for tilværelsen, hvor bare de sterkeste familiene, de sterkeste klanene, overlevde. Og en familie som ikke engang klarte å kontrollere sin egen jente, var sosialt dødsdømt.
Nazdar er med andre ord æreskulturens verste fiende. Hun må elimineres optimalt.
Vi møter også Azad (eller er det egentlig noe helt annet han heter?) og gjennom ham Assala, også hun en ung kvinne spikret fast på veggen i en hyperkriminell storfamilie, der eldste bror har full kontroll på alle, inkludert faren. Nazdar, Azad og Assala, tre skjebner som skal knyttes sammen til slutt, og det til tross for at handlingene foregår både i Norge og Sverige. Og Bjøranger lykkes til fulle med det.
Sammen med Svensson har Bjøranger tidligere gått ut i mediene med brannfakler om det svært utbredte seksuelle misbruket av barn i muslimske storfamilier.
– Vår erfaring er at seksuelle overgrep er så vanlig at mange jenter tror det er en del av oppveksten. En jente som var blitt utsatt for seksuelle overgrep, sa: «Blir ikke alle det?»
Nazdar i den irakiske storfamilien er således kun bekreftelsen på hva Bjøranger har gått ut med tidligere. Hun ble misbrukt første gang seks år gammel på hustaket i Irak av en onkel. «Og dette var én jente … av mange.» En annen onkel forgrep seg også på henne, da var hun åtte år. Han satte henne på fanget sitt og stakk en finger opp i henne mens en rekke medlemmer av storfamilien var til stede i samme rom. Det er da ordene faller, etter at Charlie spør henne om foreldrene fikk med seg overgrepet: «Det ingen ser, eksisterer ikke.» Gjennom Nazdar kommer også den sykelige opptattheten av jomfruelighet frem, for hun fortsetter slik om onkelen som forgrep seg på henne da hun var åtte år:
– Onkelen min lå ikke med meg før jeg var elleve. Før det var det bare fingring. Han tok meg … bak der. Så jeg fortsatt skulle være jomfru.
– Svin, sa Charlie. Han kunne sagt mer, men holdt inne.
– Mamma oppdaget det og ga meg juling.
– Deg? Ga hun deg juling?
– Tantene mine pleide å kle meg opp. I en slags prinsessekjole. Det var den jeg hadde på meg, og hun mente at jeg hadde fristet ham med blikket mitt. At det var jeg som var hora.
Et land på randen av sammenbrudd
Å plassere deler av handlingen til vårt naboland som er på randen av sammenbrudd grunnet ikke minst klanenes makt på alle samfunnsnivå, er et fortellergrep som gir mening. I klanenes makt betyr et menneskeliv ingenting. Som et ordtak i Pakistan jeg ble kjent med da jeg bodde der på 90-tallet: «Det er to ting vi ikke respekterer: Tid og menneskeliv.» Så da Azad står i en situasjon der han sannsynligvis kommer til å drepe et ungt klanmedlem legges dette i tankene til Azad:
Dette var Sverige, og det var dagligdags. Tanken på det lindret ubehaget. Det var normalt.
Det fascinerende med Bjøranger som krimforfatter er hans dype innsikt i etterforskningsfaget, kombinert med at han kan æreskulturens syke og onde psykologi til fingerspissene. Han vet at når de voksne griner er det aldri ut fra empati med ofrene i familien, men det er deres egen sårede ære de gråter for. Han vet hvordan både patriarkene og matriarkene spiller kortene sine, alltid med tanke på familien og klanens beste. I dette spillet er det alltid ofrene for denne groteske kulturen som får skylden. Uansett. Bjøranger leverer altså krim som er høyaktuell samfunnskunnskap. Han skildrer det som utspiller seg i tusener av hjem i Norge. I dag. Derfor kunne boken med fordel ha vært pensum på politiutdanningen, innen helsefag, lærerutdanning, sosionomutdannelse etc. Da kunne man i et minste håpe at nødvendig kunnskap ville komme flere ofre til gode.
Bjørangers lojalitet er urokkelig, den er på ofrenes side. Alltid. Jo da, han skildrer også brødre som bankes opp av fedre og tvinges til å bli voldelige fangevoktere av sine egne søstre. Guttene er på en måte ofre de også, men lojaliteten går selvsagt til den svakeste parten, til jentene og de voldsutsatte kvinnene. Og han pisker storsamfunnet for alle unnlatelsessyndene overfor de æresutsatte jentene, guttene og kvinnene. Etter å ha ramset opp en rekke ulike saker Charlie jobber med, alle knyttet til «ære», gir han politisk ledelse en knusende dom gjennom Charlie:
Hvorfor skjer det? Charlie hadde stjålet et sitat fra en av de eldre etterforskerne på Lillestrøm og gjort det til sitt eget.
«Det skjer fordi vi tillater at det skjer», hadde han sagt.
«Politikerne fordi de er redde for å miste en stadig større velgergruppe», hadde han fortsatt, «og fordi det såkalte hjelpeapparatet er redd for å krenke andre kulturer. Vi ofrer gladelig disse menneskene for å bevare husfreden i landet, og for å fremstå som tolerante. Vi er tolerante mot vold så lenge den kalles kultur.»
Hva ville Charlie ha gjort i Nazdar-saken om det var opp til ham? Han hadde gjort kort prosess. Nådeløst. Og igjen – på offerets side et hundre prosent:
De (politiet, red.) burde ha rullet ut hele kavaleriet, buret inn hele familien til de snakket. Men slik fungerte ikke systemet. Det var familien som hadde bobleplast av menneskerettigheter rundt seg, ikke Nazdar.
Og det er Charlie sin løsning som etter all sannsynlighet hadde vært den rette å sette inn i Norge, for hvordan er tilstanden rundt unge kvinner og æreskultur i Sverige? Bjøranger sier det slik gjennom en resignert svensk politibetjent:
– Jenter som hun Nazdar, sa Olof trøtt, – vi har så mange av dem. Prøv å glemme det, Charlie. Den krigen der er tapt allerede.
Den mest aktuelle krimforfatteren i Norge
Ingen annen krimforfatter i Norge når Bjøranger til anklene hva gjelder å gå rett inn i hyperaktuelle og politisk uløste og stemoderlig behandlede problemstillinger. I tillegg er språket og flyten i bøkene hans av ypperste sort. Han tar fullt eierskap til temaene han inviterer leserne med inn i. Bjøranger er med andre ord Norges mest interessante og samfunnsopplysende krimforfatter, mener denne anmelderen. Nettopp derfor fortjener han et bredt publikum, helt inn i det nokså politisk hjelpeløse Stortinget. Som Bjøranger sier det gjennom Charlie hva gjelder integrering: «Som om integreringstiltak, eller mangel på sådanne, hadde noe som helst med gjengkriminaliteten å gjøre.» Og denne perlen, servert av Hassan i svensk politi:
Han ga Charlie en times forelesning i irakisk klankultur, mentaliteten fra Midtøsten som gjorde politiets myke tilnærming til en feilslått strategi, og hvor alvorlig situasjonen for landet var. Og han fortalte om sin egen frustrasjon over at hvite svensker så en annen vei og tok tiden til hjelp, mens mørke svensker skyldte på «storsamfunnet».
– Jeg er så inderlig lei av de kollegaene mine som tror at alle tenker som svensker innerst inne bare de får summet seg. Bare de får tid og enda litt mer sosialstøtte. Glem det, Charlie. … Det er klanen som er myndigheten deres, ikke vi. Klanene kjenner ingen grenser.
Velkommen til den utilslørte virkeligheten, en virkelighet svært mange nordmenn i posisjoner feiger ut overfor. Som Charlie sier det: «Vi er flere som bryr oss, Nazdar, men mange er feige. Og jeg er ikke stolt av det.»
Terje Bjøranger
Den ingen ser
Cappelen Damm
380 sider
Pris: 429 kr.