Mannen som kontakter HRS ser med bekymring på bevegelser som Norsk Dawah som aktivt og intenst arbeider opp mot norsk ungdom for å få dem til å konvertere til islam. «De rapporterer stadig om ‘nye brødre og søstre’. Jeg har merket at det har blitt en markant økning de siste årene av folk som reverterer til islam», skriver han. (Å revertere er et begrep blant muslimske fundamentalister som betyr at man kommer tilbake til islam, da tankesettet er at alle er født muslimer, red.)
Selv var han, vi kaller han Ola, ung da han konverterte. Ola forteller at han ønsker å formidle hva man ikke fortelles når man er i prosessen med å konvertere til islam. Man presenteres for knapt annet enn et rosenrødt bilde av bror- og søsterskap – ummaen. Samtidig er Ola bekymret for islamiseringen av Norge og den kulturkollisjonen dette er mellom vestlige verdier opp mot klan- og æreskulturen fra muslimske land.
Da han konverterte
Norsk Dawah jobber svært målbevisst opp mot ungdom, et fenomen man ser i hele Vest-Europa. Ola skiller seg i så måte ikke ut. Han konverterte i midten av tenårene.
«Konverteringen min skjedde da jeg var søkende i ungdomsårene på en religiøs tilhørighet. Jeg ble kjent med noen muslimer som var aktive i å formidle om islam. Ved første øyekast virket troen på én gud veldig logisk i forhold til den kristne treenigheten. Det var også lett å bli imponert av (nøye håndplukkede) historier fra hadither som skulle illustrere profetens godhet og sans for rettferdighet. De mer brutale sidene som f.eks at den siste krigen før dommedag blir mot jødene og at de skal jaktes ned, blir ikke nevnt før lenge etterpå. Gradvis blir en mer og mer eksponert for de brutale sidene ved islam når de føler en er klar for å høre det. Slik at sjokket ikke skal bli så stort. Det første som bygges opp er oss vs. dem-mentaliteten. En blir lovet bror- og søsterskap som del av en stor familie. Det er etter hvert at en får se mer og mer dybden av islam og hva religionen egentlig står for. Og for meg, fremsto det mer og mer som en ideologi for arabisk imperialisme og ekspansjon», fortsetter Ola.
«Gradvis blir en ny muslim oppfordret til å ta avstand fra sitt tidligere miljø og omgangskrets, slik at det muslimske miljøet blir alt de har og dermed er de lettere å påvirke. De er tydelige på at kristne og jøder aldri kan bli dine venner, fordi de alltid vil prøve å dra deg vekk fra religionen slik at du skal bli som dem. Samtidig blir ikke en konvertitt akseptert fullt ut av muslimer som annet enn en maskot, noen som kan vises til verden rundt som bevis på islams suksess, og tilby lett underholdning ved å fortelle muslimer sin historie om hvordan de kom til islam. Utover det har de ikke noe særlig verdi. I hvert fall ikke menn. Kvinner ønskes for ekteskap med mindre de er i en alder de ikke kan få barn. Hypotetisk sett, hvis muslimer hadde tatt over Norge og vesten, så ville konvertitter vært helt nede på rangstigen i samfunnet. Med null innflytelse og presset ut av posisjoner og jobber. Mens de forskjellige muslimske nasjonalitetene, eller rettere sagt klanene, kjempet seg imellom mot toppen. Konvertitter er kun ‘kanonføde’ for veien mot dette målet.»
Han forteller videre at «de fleste i det muslimske miljøet mister fort interessen for en ny muslim, og da overlates vedkommende til seg selv. Og blir i praksis utstøtt og ‘fanget mellom to verdener’, det muslimske miljøet og det ikke-muslimske storsamfunnet. Det er her ekstremistene kommer på banen og tilbyr samhold og oppfølging. Salafistene er veldig flinke til å fremstille seg selv om de ‘ekte brødrene’. Dersom man er en ensom konvertitt og er sulten på tilhørighet, omfavner en salafismen raskt med begge armer og kan ende opp med å la seg verve til jihad.»
Frykter vold, i verste fall drap
Både Ola og stemmer internasjonal mener at frafallet blant konvertitter til islam er stort. Hvor stort det er, finnes det så vidt vi vet ingen konkret forskning på, og det er kanskje ikke så underlig all den tid klassisk sharia foreskriver dødsstraff for frafall.
«Det er et stort frafall blant de som blir muslimer, som regel etter et par år. Det sies at sju av ti konvertitter forlater islam. Jeg tror at tallet må være høyere enn det. Offentlig kjente konvertitter som Youssef Assidiq og Linda Noor holder på islam, og etter min mening forblir de muslimer fordi de har ingenting å gå tilbake hvis de skulle forlatt islam, som har blitt deres inntektskilde ved å drive med dialog», sier Ola.
«Når det kommer til frafall, risikerer en fysisk vold ved å offentliggjøre det. Derfor velger de fleste å trekke seg rolig og gradvis bort fra miljøet. Å si at du er en murtad, frafallen, er det samme som å gå til krig mot islam. En imam prøvde en gang å forklare meg hvorfor dette skulle være innafor, ved å referere til at forræderi mot land og det militære har blitt straffet med døden verden over gjennom historien. (Konvertitten som står nær Rabitamoskeen, Linda Noor, er en av dem som så på frafall som landsforræderi etter at hun konverterte til islam. Ifølge henne selv, hadde hun lest seg til denne forståelsen på nettet, som hun sa det under debatt i Oslo 7. desember 2015, red.). En som åpenlyst erklærer seg som ikke-muslim er en fiende av islam, og må oppfordres tre ganger til å komme tilbake til islam. Hvis personen fortsatt tviholder på å være frafallen, så skal vedkommende drepes. Så risikoen jeg frykter fra miljøet ved å si åpenlyst at jeg ikke er muslim lenger er trakassering fra majoriteten, og fysisk vold og i verste fall drap fra den harde kjernen som har mest makt. Og selv om de fleste ikke vil gå til steget om å utøve vold eller å drepe, så vil slike handlinger likevel få bred støtte. Det vil de aldri si utad. Men de har flere ansikter. De viser en side til klanen sin, en til andre muslimer og en til ikke-muslimer. Dette har jeg blant annet sett fra imamer som driver med dialogarbeid og snakker om samhold i et øyeblikk, for så å rakke ned på kuffar og ‘det skitne vesten’ innenfor moskeens vegger. Når de stoler nok på en ny muslim, så vil de gradvis vise sitt sanne ansikt.»
De løgnaktige, doble ansiktene
Ola har tilhørighet til særlig en moské i hjembyen sin, men han har besøkt andre sunni-moskeer i flere andre norske byer også. Ola peker konkret på navngitte imamer som driver dette dobbeltspillet, en av dem omtalt i en årrekke på rights.no. De kjennetegnes ved at de er aktiv i dialogarbeidet sponset av norske skattebetalere lokalt og nasjonalt.
«Det jeg sikter til med imamer og muslimer som viser to ansikt er at de sier en ting i moskeen og blant sine egne, og så sier de hva det norske samfunnet vil høre på utsiden. Enten det gjelder homofili eller toleranse for ikke-troende. Et eksempel er en imam som fortalte en skoleklasse på besøk om at så lenge en er en god person, så vil en komme til paradis. Men samme imam sier senere at alle som ikke er gode muslimer, når de dør vil brenne i jahannam (helvete, red.). De kan i et øyeblikk fremheve at jøder og kristne kan også være rettskafne ‘bokens folk’, at vi alle tror på samme gud, for deretter erklære at de ikke kan stoles på. Og spesielt jødene», forklarer Ola.
«Husker jeg fikk bakoversveis da jeg etter hvert ble fortalt at den siste krigen er mot jødene f.eks. At noen av dem vil bli spart når de erkjenner islam som sannheten, men at de fleste av dem skal bli jaget ned og drept. Det er mange slike motsetninger som gjør at jeg gradvis begynte å føle at ting skurrer ganske kraftig. De kan i et åndedrag si til noen ikke-muslimer at homofile må få lov til å leve som de vil, vi lever i et fritt samfunn, osv. Mens de i det jeg kaller moskeens kaffehjørne snakker om at under sharia så venter døden. Og hvor skitne ikke-muslimer er.
Jo mer de vokser i antall, jo mer aggressive vil de bli. Mange snakker om f.eks motsetningene på Balkan, men jeg synes at Libanon er et godt eksempel. Her levde kristne og muslimer sammen, begge grupper arabere, med samme språk, lik kultur, osv. Men det ble likevel krig. Her i Vesten har en så og si ingenting til felles i utgangspunktet. Hva skal stoppe en konflikt her?
I mange muslimske land, spesielt i Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia, som i Pakistan og Afghanistan, så har de et helt annet forhold til dette med å fortelle sannheten. Og det sees på som innafor å lyve hvis de kan vinne på det i en sammenheng og ikke minst, viktigst av alt, redde ansikt. Æren står sentralt. Og de ønsker alltid å beholde ansikt, selv overfor ikke-muslimer. Og, de er selvfølgelig forsiktige med hva de sier for å ikke miste statsstøtte. Dette er også en stor motivasjon for å jatte med i dialogmøter.»
Skjuler sin ekstremisme
Konvertitten Yousuf Dawah, som for en tid tilbake brant prideflagget foran kameraet, og hans kolleger i ånden som reiser rundt i norske byer og jobber både for å konvertere andre og oppsøker moskeer for samarbeid, er ikke så populære å invitere inn i moskeen etter at han ikke levnet noen som helst tvil om sitt syn på homofili for norsk offentlighet.
«De ikke er helt komfortable med å invitere Yousef Dawah og gjengen på besøk for tiden. Spesielt etter at han brant Pride-flagget. Det er ikke hva han sier som er problemet, men hvordan han deler budskapet så offentlig og tydelig. Han tvinger på mange måter mange til å ta standpunkter i den offentlige debatten på en måte de ikke ønsker. De ønsker ikke å si rett ut at de ønsker sharia, er imot homofili og med de straffene det medfører innen islam, kvinners plass, osv. Men de ønsker heller ikke å gå ut og ta avstand fra dette, og dermed gå i mot religionen. Mange forsøker etter beste evne å balansere en fin linje her», mener Ola.
Hvor er lojaliteten til dem som ikke er annet enn light muslimer?
Ola svarer slik med utgangspunkt i moskeene:
«Mange av disse, spesielt de tyrkiske, fungerer mer som kulturklubber. Og det jeg har merket meg er at det gir en mening å omtale islam som mer en ideologi og klanenhet enn en religion. Veldig mange muslimer er ikke så praktiserende selv om de går i moskeen og støtter ting som sharia. Det er mye identitet og kultur som er på agendaen. Det er derfor mange som er moderate og til og med ikke-religiøse enda sympatiserer med og kan støtte de mer radikale. For når det kommer til stykket så er de med på samme lag og ‘klan’.»