Jeg har en kontakt i E-tjenesten. Han har sin egen variant av de berømte ordene som ble twitret etter terroren på Utøya og senere gjengitt av Jens Stoltenberg i hans tale i Oslo Domkirke 24.07.2011. De opprinnelige ordene er disse: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen».
Min kontakt i E-tjenesten sier dette: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye hat ti sånne menn kan vise».
Han har et poeng.
Det dypeste mørket
Med Utøya-terroren fikk hele det norske folk et brutalt, bestialsk innblikk i det dypeste mørket. Det er vanskelig å tenke seg noe mørkere enn barnedrap, det er den nedrigste handling et menneske kan utøve. Det endrer livet til barnets gjenlevende for alltid. De nærmeste får sine liv ødelagt, nærmiljøet rundt barnet endres og bærer sorgen og forferdelsen med seg videre.
7. oktober i fjor fikk Israel sitt Utøya. Hamas-terrorister drepte barn. Jeg husker hvor opprørende det var å se Dagsrevyen, hvor opprørende det var å se lederen av Palestinakomiteen, Line Khateeb, nekte å kalle det terror. Jeg skrev den gang, og gjentar det nå:
Dersom et annet menneske egenhendig ser barnet ditt i øynene, løfter våpenet, løfter kniven eller løfter støvelen. Og gjennomfører – ansikt til ansikt med et bittelite menneske som knapt har levd ennå, som er helt forsvarsløs, som ligger der myk og liten. Det er den ultimate umenneskelighet.
Sist mandag opplevde britene at tre små jenter ble hugget og stukket til døde. Helt uskyldige små jenter, drept på bestialsk vis. Politiet gikk raskt ut med at drapene på Bebe, Elsie og Alice ikke ble etterforsket som terrorrelatert. Hvorvidt det kalles terror eller ei betyr selvsagt ingenting for de etterlatte. For dem er det den ultimate terror. For samfunnet rundt er det terror. Det er ekstrem bruk av vold og vekker berettiget frykt. Ikke bare vekker det frykt, det vekker også like berettiget harme. Hvis man ikke klarer å mobilisere eget sinne når småbarn hugges ihjel, vil man sannsynligvis aldri evne å bli sint. Man bør bli sint. Man bør i det minste ha forståelse for at drap på småbarn vekker sinne.
Samfunnstrusler
Når det i sosiale medier ble spekulert i at gjerningsmannen var illegal migrant, er det slett ikke rart, selv om det korrekte var at han er sønn av innvandrere fra Rwanda. De britiske øyer oversvømmes bokstavelig talt av illegale, og voldsbølgen de tar med seg er åpenbar og synlig. Som vi kommenterte i går, er det også slik at kriminalitetsratene øker blant andre- og tredjegenerasjons innvandrere, slik man så i groomingskandalen i Rotherham. At folk, gjerne arbeiderklassefolk, som selv kjenner innvandringen hardest på kroppen, reagerer og krever stopp, er ikke annet enn naturlig.
I britiske medier og fra britisk politisk øverste hold heter det at det er den høyreekstreme mobben som truer samfunnet. Da NRK meldte fra Storbritannia i går kveld, het det følgende:
5. august 2024 kl. 19:01 Sky News: Nesten 400 arrestasjoner etter opptøyer i England – anspent i flere byer
378 personer har blitt arrestert i forbindelse med de voldelige opptøyene som har funnet sted flere steder i England de siste ukene, melder Sky News.
Politiet venter at tallet vil fortsette å stige de neste dagene.
I Birmingham har flere menn med muslimsk bakgrunn samlet seg i gatene, og sier til en Sky News-reporter at de ønsker å beskytte sine samfunn mot den innvandringsfiendtlige volden som har blusset opp etter knivdrapene på tre barn som rystet landet.
Ifølge en Sky News-reporter på stedet har en Whatsapp-gruppe fått over 1000 medlemmer som sier de ønsker å beskytte sine samfunn.
«Beskytte sine samfunn» er da også en måte å beskrive det som skjer på. Ser man på X er det ikke vanskelig å registrere hva denne «beskyttelsen» består i. I realiteten ser det ut som muslimsk mobilisering og opprustning, og mange av dem er maskerte.
Radioverten Keira Connolly skriver at hun «ble forbløffet over å se politiet stå og se på mens muslimske gjenger sang mens de holdt macheter i hendene, kringkastet på direktesendt TV. Macheten er ISIS’ valgverktøy når de halshugger folk.» Vedlagt er klippet fra TV-sendingen. Enhver kan se politiet stå helt stille og la den bevæpnede mannen gå rundt som ingenting.
Videoer av opptøyer florerer. Visst finnes videoer av aggressive briter, men de store gruppene aggressive muslimske menn synes langt bedre organiserte og mannssterke, for ikke å si voldsparate. Mediehistoriene om hvem som trenger beskyttelse mot hvem synes å være i direkte motstrid med hva man kan se på opptakene. Er det virkelig slik at det er de «høyreekstreme kjeltringene» som utgjør den største trusselen her?
Doble standarder
Det man snarere kan komme til å tenke når man ser opptøyene i Storbritannia er at man med selvsyn bevitner resultatet av politisk villet kommandohumanisme, altså en styringsform hvor myndighetene har trodd på sentralstyrt meningsdannelse. Vesten har etterhvert lang erfaring med å sette voldelige og truende innvandrere i offerrollen, og dette misforståtte tankemønsteret er nå rendyrket i form av hatkriminalitetslover.
Storbritannia har sin egen «hate speech»-lov slik Norge har §185, og hvis man ser hva som er i ferd med å utspille seg på de britiske øyene, ser man hvordan loven brukes selektivt mot innvandringsmotstandere. Er du sint er du høyreekstrem. Sier eller skriver du noe som kan krenke, er du kriminell. Selv om du beskriver det du ser foregå rett foran deg. Voldelige, truende muslimer skal møtes med forståelse, mens demonstranter som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det.
De vestlige samfunnene har med sin berøringsangst klart ikke bare å skape doble standarder, der vi på den ene siden skal være forståelsesfulle og unngå at noen blir lei seg av ord og på den andre siden forstå innvandret sinne som noe som er utløst av vår adferd. I tillegg til disse doble standardene har vi skapt fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Ta en titt på denne videoen. To uniformerte politikonstabler, en mann og en kvinne, kommer hjem til en mann og pågriper ham for noe han har skrevet på Facebook. La det synke inn. I et land der knivstikkinger, voldtekter og grov vold er blitt av samfunnstruende størrelser, arresteres folk for å skrive ting andre kan bli lei seg av. Det er patetisk, men det er også en ressursbruk som er hinsides all forstand.
Musematter og macheter
Opptøyene i Storbritannia vil eskalere. Det kan man med sikkerhet vite, for myndighetene bedriver fremdeles kommandohumanismens tro på at sinne og hevn alltid er irrasjonelle størrelser og det moralsk riktige alltid er å være tilbakeholden så lenge du er etnisk brite. Men folk er i ferd med å få nok. Stadig flere får nok. Man skal bli sint når småpiker drepes med kniv, man skal bli sint når ens døtre voldtas og ens sønner utsettes for fornedringsvold. Man skal få nok.
Hvorfor avkreves ikke de innvandrede moskemiljøene å vise forståelse for forferdelse og sinne? Hvorfor evner ikke riksavisenes kommentariat å peke på at tiår med feilslått «human» innvandringspolitikk gjør at sinnet nødvendigvis koker over når småjenter slaktes ned? Hvorfor er viljen til å tilskrive det britiske sinnet islamofobi og høyreekstremisme så sterkt? Jeg er redd det handler om klassisk feighet.
Høyreekstrem ideologi er farlig. Tilsvarende er fundamentalistisk islamsk ideologi farlig. Men det aller farligste kan vise seg å være å late som om det ikke er en motsetning mellom risiko for radikalisering av enkeltpersoner i små brune nettfora og risiko for radikalisering av enkeltpersoner i et helt miljø. Når vi som samfunn ikke klarer å forstå om det er mannen med musematte eller mannen med machete som utgjør en fare er vi på ville veier. Og så er det det min bekjente i E-tjenesten kommenterer: Tenk hva én mann er i stand til, og tenk så på hva ti av samme kaliber kan få til.
Hovedillustrasjon: Opptøyer i Bolton, UK, fra X