I norske og en rekke andre medier i Europa er man skjønt enige om at demonstrasjonene, i alle fall de urolige og voldelige, skyldes høyreekstreme, og at de kommer istand for at de samme skal få vise sin innvandringsmotstand, for ikke å si sitt hat til innvandrere.
Unyansert
At det nok er langt mer nyansert enn som så og at det trenger en langt mer realistisk tilnærming fra mediene, er visstnok for mye å be om.
Mange i Storbritannia er bekymret for landets utvikling, ikke minst stagnasjonen i økonomien. Det kommer mellom 50.000 og 60.000 innvandrere til landet ulovlig – hvert år, og innvandrerbefolkningen, ikke minst den muslimske, øker betraktelig på bekostning av den den britiske. Øker gjør også kriminaliteten, og legg så til at britisk politi (og politikere) gjennom mange år har sett gjennom fingrene på mye av den innvandrede kriminaliteten, jamfør for eksempel grooming-gjengene, i angst for å bli oppfattet som rasistiske.
Store deler av befolkningen har i valg etter valg gitt uttrykk for at de ønsker en langt strammere og mer kontrollert innvandringspolitikk, uten at de bli lyttet til. Ved siste valg ga de også opp å gi sin stemme til de konservative, og gikk til Nigel Farages Reform Party – eller de gikk ikke til valglokalet i det hele tatt. Valgdeltakelsen var elendig.
Så er det nok ikke mange, verken i Storbritannia eller andre europeiske land, som støtter hærverk, vold eller rasister – for slike tullinger finnes – men derfra til å gi et land munnkurv når det kommer til innvandring, er en farlig vei å gå. Det er også en del av det skumle som følger i kjølvannet, ikke minst på grunn av store deler av mediedekningen, av demonstrasjonene i store deler av Storbritannia; det blir langt vanskeligere å diskutere innvandringen og dens konsekvenser.
Støtter ikke uroligheter
I en ny meningsmåling fra YouGuv fremkommer det at de fleste briter følger med på demonstrasjonene i landet. Hele 69 prosent følger tett med, mens 32 prosent følger ikke situasjonen så tett.
58 prosent sier at de har sympati med de fredelige demonstrasjonene, mot 32 prosent som har liten eller ingen sympati. Så er det motsatt med de urolige demonstrasjonene, bare 8 prosent tilkjennegir sympati til dem mot 86 prosent som har liten eller ingen sympati.
På spørsmål om de siste protestene og urolighetene som har funnet sted er rettferdiggjort eller uberettiget, svarer 42 prosent at protestene er rettferdiggjort, mens 49 prosent mener de ikke er det. Urolighetene er det derimot ikke mange som støtter, 8 prosent sier de er rettferdiggjort, mens hele 82 prosent avviser dette.
Det følger også et spørsmål om man tror at de som deltar i protestene og urolighetene er representative for synspunktene til de fleste briter, der 42 prosent tror det når det gjelder protestene (mot 38 prosent, 21 prosent vet ikke), men ikke når det gjelder urolighetene: 12 prosent mot 76 prosent (12 prosent vet ikke).
Kort fortalt synes det som om mange briter har forståelse for demonstrasjonene, men at de ikke støtter uro, vold eller hærverk av den grunn. Likevel må altså briter generelt som ytrer seg på fredelig vis tåle å bli puttet i en høyreekstrem boks av mainstream media (MSM) og politikere.
Fordeling av skyld
Meningsmålingen prøver også å få fatt i hvordan britene fordeler skylden i de urolighetene som har vært.
Fra det du har sett og hørt, hvilke av følgende synes du er en passende beskrivelser av dem som utfører urolighetene av de nylige protester? lyder spørsmålet, der listen ender opp slik (respondentene kunne sette så mange kryss de ønsket, i prosent):
Kjeltringer: 67
Opprørere: 65
Rasister: 58
Ytterst til høyre: 52
Terrorister: 23
Demonstranter: 21
Aktivister: 21
Folk med legitime bekymringer: 16
Patrioter: 9
Ytterst til venstre: 7
Ingen av de ovennevnte: 1
Vet ikke: 7
Det kan være at listen ender opp slik nettopp ut fra hva de «har hørt», da også britiske medier og politikere, ikke minst statsminister Keir Starmer, snakker om høyreekstreme kjeltringer. Men mest av alt er det interessant at «bare» 16 prosent mener at folk med legitime bekymringer har skylden for opprørene. Det er altså tillatt å ha legitime bekymringer.
Så følger det et spørsmål om hvilke aktører som kan bære skyld for å ha forårsaket urolighetene. Også her følger en rekke aktører. Tallene følger i prosent, etter følgende kategorier: Stort ansvar, en del ansvar, ikke så mye ansvar, ikke ansvar i det hele tatt, fordelt i to hovedkategorier:
Den nåværende Labour-regjeringen: 36 (17-19) – 48 (26-22)
Nyhetsmediene: 69 (30-39) – 19 (13-3)
Sosiale medier: 86 (56-30) – 8 (6-2)
Nigel Farage: 47 (26-21) – 33 (16-17)
Tommy Robinson: 57 (41-16) – 14 (8-6)
Southport-morderen: 46 (22-24) – 43 (22-21)
Keir Starmer: 33 (16-17) – 50 (22-21)
Innvandringspolitikken de siste årene: 67 (36-31) – 19 (14-5)
Innvandrere og asylsøkere: 38 (20-18) – 50 (20-30)
Tidligere konservative regjeringer fra 2010-2024: 55 (24-31) – 27 (17-10)
Rishi Sunak: 38 (13-25) – 44 (24-20)
Grupper på ytre høyre: 74 (53-21) – 11 (7-4)
Muslimer: 25 (11-14) – 59 (21-38)
Desinformasjon fra Russland: 33 (13-20) – 29 (14-15)
De som selv deltar i urolighetene: 88 (71-17) – 5 (3-2)
De som deltok i protestene, men ikke deltok i urolighetene: 40 (8-32) – 46 (30-16)
Som vi ser mener langt de fleste (88 prosent) at de som deltar i urolighetene også er de som forårsaker dem, men verken sosiale medier eller nyhetsmediene kommer spesielt godt ut med henholdsvis 86 og 69 prosent av ansvaret. Grupper på ytre høyre tildeles også mye ansvar med 74 prosent.
I tillegg må innvandringspolitikken de siste årene bære sin byrde av skylden, da 67 prosent legger ansvaret på den. Den nåværende Labour-regjeringen slipper derimot billig unna, billigere enn tidligere konservative regjeringer.
Respondentene skiller også mellom innvandringspolitikk og mennesker. Verken innvandrere og asylsøkere eller muslimer tildeles nye ansvar.
Merk også at flere av kategoriene har et høyt antall vet ikke-svar (ikke oppgitt her, men differansen opp til 100 prosent).
Politi og rettsvesen
Når det kommer til hvordan ulike aktører har møtt (fra godt til dårlig) demonstrasjonene, følger det en noe kortere liste, hvor kun politiet får et slags godkjent.
Politiet: 52 (13-39) – 34 (20-14)
Keir Starmer, statsminister: 31 (5-26) – 49 (23-26)
Yvette Cooper, innenriksminister: 23 (4-19) – 43 (19-24)
Rettssystemet: 27 (3-24) – 45 (26-19)
Politikerne generelt: 17 (1-16) – 60 (34-26)
Men selv om et knapt flertall mener at politiet har møtt demonstrasjonen på en noenlunde god måte, har respondentene ikke den store troen på at politiet er i stand til å beskytte mennesker og eiendom fra ytterligere uro. 38 prosent har tillit til det, mens 58 prosent ikke har denne tilliten.
De mener heller ikke at politiet har opptrådt for tøft mot demonstrantene, kun 6 prosent mener det. 24 prosent sier at politiet har opptrådt noenlunde riktig, mens hele 52 prosent mener at politiet ikke er tøffe nok.
Det er mange ting som tilsier at også politiet i Storbritannia trenger mer verktøy for å møte de ulike utfordringene landet står overfor, for det kommer neppe til å være over med dette. Spesielt kan det bli utfordrende hvis rettsvesenet nå knaller til med strenge straffer fordi man kan skylde på eller beskyldes for høyreekstremisme. En slik forskjellsbehandling av ulike grupper kommer neppe til å skape noen ro, tvert om.
Nylig fortalte vi også om Samantha Smith fra Telford i England som stilte opp på TV og fortalte om en oppvekst der hun selv og tusenvis av andre småjenter ble ofre for grooming. Smith snakket om at overgriperne i all hovedsak var menn med opprinnelse fra Pakistan, og fortalte om hvordan politi og hjelpeapparat sviktet. Da hun kom hjem til Telford etter intervjuet, fikk hun politiet på døra. – De har ignorert ofrene i flere tiår, men sendte to offiserer hjem til meg fordi jeg beskrev virkeligheten i offentligheten, sa den åpenbart uredde Smith. Men her bør politiet tenke seg om et par ganger.
Hovedillustrasjon:Wikimedia Commons