Instagram-kontoen Rasisme i Norge er opprettet og drives av Jamal Sheik, som leter med lys og lykter etter rasisme. Iveren etter å kunne finne rasister er så stor at Sheik gang på gang har delt nær absurde påstander, og anklagen mot lærerne ved Oslo Katedralskole er et slikt tilfelle.
Skjermbildet av Instagram-posten er hentet fra Aftenpostens omtale av saken, Anklaget Oslo katedralskole for å bidra til rasisme og fremmedfrykt til 57.000 følgere:
Det viste seg at videoopptaket ikke var fra Oslo Katedralskole i det hele tatt, men anklagene var så alvorlige at 37 lærere likevel signerte en kronikk i Aftenposten der de problematiserte rasismestemplingen.
Med jevne mellomrom får vi klager fra foreldre og elever som mener at et skuespill er for drøyt, en tekst er for voldsom eller at en film er for seksualisert. Elever ønsker fritak fra å være til stede når vi underviser om holocaust eller andre folkemord. Det er for vondt.
Lærere blir anklaget for rasisme for å vise primærkilder som er en viktig del av historien. Andre ganger blir vi anklaget for å bruke tekster med utfordrende vokabular som «n-ordet». Noe som anklagen fra «Rasisme i Norge» er et eksempel på.
Vi føler at vi beveger oss på tynn is i disse timene. Det hjelper ikke at flere lærere i dag opplever å bli filmet nettopp når vi underviser i kontroversielle temaer.
Hva kan skje om biter av resonnementet legges ut i sosiale medier? Hvilke anklager kan vi da bli utsatt for? Og hva om vi har en dårlig dag på jobben, sier noe feil? Kan det brukes mot oss? Vi har ikke kontroll på hvordan det vi gjør i klasserommet, forstås eller tolkes utenfor. Det er drapet på læreren Samuel Paty i Frankrike i 2020 et forferdelig eksempel på.
Fortjent pris
– Lærerne som i dag mottar Fritt Ords Honnør, opptrer som forbilder i dannelse i dobbel forstand. De gjør det gjennom å lese og analysere viktige tekster, også de som gjør vondt og tar opp krevende temaer som rasisme og hat, vold, sexisme og historiske overgrep. Dernest henvender de seg til offentligheten gjennom kronikken og gir oss innblikk i undervisningens dilemmaer. De viser tydelig hva de står for, sier styreleder i Stiftelsen Fritt Ord, Grete Brochmann i en pressemelding mandag.
Det er all grunn til å berømme Fritt Ord for å løfte fram lærerne som tok til motmæle mot rasismeanklagene. I en tid der ytringsfriheten er under press og der stadig flere, både lærere og andre, bedriver selvsensur, er belønning av lærerne kjærkomment.
På samme tid vil prisen neppe føre til mindre selvsensur det kommende skoleåret, eller påfølgende år. Det sørger «krenkeparagrafen», §9A for. Og bak lærernes bekymring for drapet på kollega Samuel Paty i Frankrike for fire år siden, hviler en større frykt enn frykten for å bli uthengt som rasist. Frykten for voldelige represalier er helt reell, og den generelle frykten for vold i klasserommet likeså.
Sjakk matt
En lektor med mange års fartstid i videregående skole skrev nylig på Facebook:
Mye er bra i skolen, men nesten all utvikling går raskt i feil retning. Volden øker. Resultatene stuper.
Det er ingen – virkelig ingen – rekruttering til læreryrket, hvilket betyr at vi lærere er i ferd med å bli en utgammel, akterutseilt gjeng.
Flere og flere elever går gjennom skolen uten å lære det de trenger for å klare seg.
Men verst: mange flere elever har det skikkelig ille i skolen. Mobbing og trakassering øker. «Skolevegring» brer om seg.
Når både elever og lærere vegrer seg for å dra på skolen er det åpenbart at skole-Norge er i krise. Når klasserommet er så politisert som det nå engang er, og når frykten for rasismestempel holder lærerne i et evig dilemma, hjelper det verken elevene som oppfører seg pent eller lærerne selv når medienes omtale av voldsutøvere er av det standardiserte, bagatelliserende slaget og når Utdanningsforbundet har dolket lærerne i ryggen i en årrekke.
Paragrafen i Opplæringsloven er både hyllet og utskjelt. Hyllet for å gi de sårbare barna en stemme, og utskjelt for å fortie andre sider av en sak. For paragrafen som ble innført i 2017, gjør elevens egen opplevelse av krenkelser avgjørende, og skolen plikter både å forebygge og iverksette tiltak når en elev sier han er krenket.
Når ein elev seier at skolemiljøet ikkje er trygt og godt, skal skolen så langt det finst eigna tiltak sørgje for at eleven får eit trygt og godt skolemiljø. Det same gjeld når ei undersøking viser at ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø.
– Intensjonen er god, men praksis er hårreisende. Ved min skole ble en veldig dyktig lærer innrapportert. Hun fikk umiddelbart beskjed om å omplasseres, ingen ville høre på henne, sier en undervisningsinspektør HRS har snakket med.
Når elevene alltid gis rett er det verdens enkleste sak å operere i krenkelseslandskapet for aktører som Jamal Sheik i Rasisme i Norge. Selv om den aktuelle Instagram-posten ble slettet og Sheik hevdet at det hele berodde på en misforståelse, ba han aldri om unnskyldning for å ha hengt ut lærerne ved Oslo Katedralskole. Det forventet nok heller ikke lærerne. De er vant med å bli kastet under bussen, ikke bare av antirasistiske aktører, men av selve systemet.
Sitter igjen med redsel
– Ingen vil komme i et dårlig lys, verken skole eller skolesjef. Jeg oppfordret vedkommende til å ta opp kampen. Men hun orket ikke. Hun var anklaget for å ha utøvd vold mot et barn, mens hennes opplevelse var at hun irettesatte barnet og skjermet andre barn i klassen for barnets utagering. Men hos Statsforvalteren er hendelsen registrert som hennes voldsutøvelse. Nå er hun ansatt ved en annen skole i samme fylke, men er sykmeldt. Hvorvidt hun noen gang kommer tilbake til klasserommet vet jeg ikke.
– Utdanningsforbundet har hatt stort fokus på å innrapportere avvik. Men avvikene utløser ingen ressurser, ingenting skjer. Jeg synes synd på rektorene som må stå i alle rapporteringene og alt, sier HRS’ informant.
– Det er tøffere og tøffere å jobbe i skolen. Vi har mistet en rettssikkerhet. Vi sitter igjen med redsel. Hva skjer dersom vi selv havner i en slik sak? Skolen må rydde opp innen fem dager, altså ha begynt på en prosess. Men ofte går saker for raskt til Statsforvalteren. På mange måter er tidsinnstramninger godt, men det gjelder ikke andre områder, påpeker hun.
– Mange lærere jobber for trygt og godt skolemiljø, men i forhold til hvilke elever vi møter er det alt for få voksne i klasserommene. Spesialelevene har kommet inn, og det kan jo være bra, men vi kommer til kort. Vi skulle hatt et fulldagsprogram for disse elevene, men blir stående i en spagat. Utdanningsforbundets vinkling er at disse elevene alltid har rett. Forbundet har dolket oss i ryggen, sier undervisningsinspektøren.
Undervisningsinspektøren som har kontaktet HRS sier at bak mange av klagene står elever som har utøvd vold og foreldre som mener at barna deres er utsatt for stigmatisering.
– Vi er bundet på armer og ben. Unger som spytter, skriker, truer, sparker og slår har blitt gitt en enorm makt med paragraf 9A. Hvem skal avgjøre hvorvidt læreren gjør rett i møte med disse barna? Det er barnas opplevde krenkelse som er i fokus og som skal være utslagsgivende. Hvis de sier de er krenket, er det de som har rett.
Pandoras eske
Nytt av året er en presisering i Opplæringsloven om at «Ansatte i skolen, leksehjelpen og på SFO kan gripe inn fysisk mot elever for å avverge skade på personer eller eiendom».
I likhet med §9A kan denne endringen vise seg å bli Pandoras eske, ikke minst fordi den nødvendigvis må sees opp mot nevnte krenkelsesparagraf. På Udirs nettsider kan vi lese om retten til å gripe inn fysisk:
Ansatte kan gripe inn fysisk for å stoppe eller avverge at en elev
- krenker en annen person fysisk
- utsetter seg selv for fysisk fare
- skader eiendom
- viser en adferd som er sterkt fornedrende for seg selv
Den ansatte har ikke lov til å gripe inn fysisk mot krenkelser som ikke er fysiske, slik som verbale krenkelser eller kroppsspråk. Ansatte kan heller ikke gripe inn fysisk hvis elever frivillig tar på hverandre, med mindre situasjonen er sterkt fornedrende for de involverte elevene.
Den ansatte kan bare gripe inn fysisk mot elever hvis det ikke er tilstrekkelig med andre tiltak. Hvis det er mulig, skal den ansatte først forsøke eller vurdere andre mindre inngripende tiltak. Dette er en skjønnsmessig vurdering. Kunnskap og erfaringer med slike situasjoner og kjennskap til elevene må være grunnlaget for vurderingene.
Kloke av skade kan nok mange lærere bruke skjønn og avgjøre at det beste er å la være å gripe inn fysisk, slik mange lærere vurderer at det beste er å holde kjeft snarere enn å undervise i temaer som kan oppleves krenkende.
Elefanten i rommet er fremdeles innvandret voldskultur, og et ytringsklima lærerne som gruppe dessverre selv har bidratt til at er fryktpreget og selvsensurerende.
Vi ønsker landets lærere til lykke med nytt skoleår og til lykke med Fritt Ords Honnør, og håper prisen ikke ender med å tåkelegge den langt mer alvorlige situasjonen skolen står i enn den som handler om å bli kalt rasist.
(Hovedfoto: Adrian Nielsen for Fritt Ord)