Jake Wallis Simons er redaktør for The Jewish Chronicle og forfatter av boken Israelophobia: The newest version of the oldest hatred. Simons er også kommentator i det britiske tidsskriftet The Spectator, og det er i sistnevnte man kan lese hans refleksjoner om krigen mellom Israel og Hamas.
Is the West finally seeing through Hamas’s lies? er overskriften på kronikken, og Simons besvarer sitt eget spørsmål med et forsiktig ja. Hovedårsaken til at løgnene fra terrorgruppen nå er synlige også for et velvillig Vesten, ligger hos terrorgruppen selv. Simons påpeker at propagandaavdelingen i Hamas sist helg har feilberegnet sitt publikum.
Lørdag, da Israel angrep al-Taba’een Hamas kommandosenter i Gaza by, satte jihadistiske propagandister i gang med en gang. Gruppen hadde plassert det militære anlegget inne i et skoleanlegg av nettopp denne grunnen. Nå var det på tide å dra i land avkastningen.
Til å begynne med så det ut til å gå etter planen. «Nesten 100 drept i et israelsk angrep på skolen, sier Gaza-tjenestemenn», skrek Washington Post, et typisk eksempel. I historien fikk Mahmoud Bassal, en ‘Gaza sivilforsvarstalsmann’, plass til å hype opp angrepet uten antydning om at Gazas sivilforsvar er kontrollert av Hamas.
Hamas satte seg tilbake og ventet på at den internasjonale forargelsen skulle sette Israel under press. Denne gangen var imidlertid Jerusalem forberedt. I løpet av kort tid ga IDF ut en liste over navnene og bildene til terroristene som ble målrettet, samt deres alder og gradene de hadde innenfor Hamas og Islamsk Jihad. Først ga de detaljene om 19 slike stridende. Så, da Hamas reviderte sine tall for så å si at bare 40 hadde mistet livet, ga Israel ut ytterligere en mengde informasjon om 38 døde terrorister.
Mellom linjene er det ikke vanskelig å lese at Simons er oppgitt over Vestens manglende evne til å ta innover seg at propaganda om høye antall sivile drepte er en viktig del av Hamas’ strategi. Vestlig fordømmelse av Israel er avgjørende for terrorgruppen, det er denne fordømmelsen som gir dem en følelse av å vinne.
Propagandakrigen
Simons peker videre på et åpenbart «glemt» faktum: I krig tar det lang tid, dersom det i det hele tatt er mulig, å fastslå antallet døde.
Sannheten forblir flyktig. Bortsett fra å behandle Hamas sine tall med velfortjent skepsis, har ikke Israel gitt et definitivt svar på antall drepte sivile. I krig tar det mye tid å fastslå antallet døde; alle disse årene senere varierer for eksempel estimatene av ofrene i Irak-krigen innenfor et spekter på hundretusener. IDF har imidlertid bekreftet at lavkalibret og presis ammunisjon ble brukt i angrepet for å unngå å skade sivile som var i nærheten, og publiserte en video som viser at anlegget fortsatt var intakt, i kontrast til ubekreftede videoopptak av likene til kvinner og barn i sosiale medier.
Merittlisten taler imidlertid for seg. Tidligere har Hamas’ strategi for å manipulere mediene, og følgelig verdensopinionen, fungert skammelig godt. Fra antall drepte til myter om israelske soldater som truer fanger med hunder, fra påstander om utsulting og folkemord til spesifikke løgner om angrep på sykehus, har Hamas fortelling blitt snappet opp av mange innflytelsesrike organisasjoner og fremtredende personer som burde ha visst bedre.
Gruppen har mestret kunsten å utnytte den undertrykte israelofobien hos vestlige publikummere ved å tilegne seg det progressive språket om menneskerettigheter og antikolonialisme. Alt dette har hatt en masseeffekt. Måten Hamas, Hizbollah og det iranske regimet har følt seg komfortable på å åpent feire hordene av keffiyeh-kledde vestlige på gatene i våre hovedsteder, trygge i vissheten om at deres lovprisning ikke ville avskrekke noen, er et bevis på propagandageniet hos jihadister.
At Hamas har vunnet propagandakrigen i Norge trenger ingen betvile. For den som utelukkende følger norske hovedstrømsmedier med NRK i førersetet, vil det være vanskelig å ikke la seg påvirke. Utallige lidelseshistorier, høye drapstall, blødende barn, skrikende mennesker løpende i ruiner, det er klart det er effektivt. «De har ingen steder å flykte», «det er en sultkatastrofe», NRKs mantra, er Hamas-propaganda.
«Usannheten flyr og sannheten kommer haltende etter», skriver Simons, før han påpeker at det finnes grenser for hvor lenge mennesker orker å sluke propaganda når de kan velge å la det være.
Kamalas tydelighet
«Denne gangen var imidlertid Hamas’ innsats langt mindre vellykket», skriver Simons videre.
Det er sant at utenriksministeren, David Lammy, fordømte Israels angrep på terrorhovedkvarteret, og tvitret at han var «forferdet» over angrepet og «det tragiske tapet» av liv; han ble gjentatt, forutsigbart nok, av EUs utenrikspolitiske sjef, Josep Borrell, som erklærte at det ikke var «ingen begrunnelse for disse massakrene».
Men aktører som disse har liten betydning sammenlignet med USA. Selv om Kamala Harris uttalte at «altfor mange» sivile hadde blitt drept i Gaza, var det tvetydig om hun refererte til de antatt uskyldige ofrene for al-Taba’een-angrepet eller krigen generelt. Kremtingen ble etterfulgt av en skarp insistering på at Israel hadde rett til å «gå etter Hamas». Alt ganske annerledes enn den fiendtlige amerikanske retorikken man har blitt vant til å forvente i det siste.
Nettopp denne påpekningen av Simons er vesentlig, og den kan vise seg å stemme. USA har et langt tettere forhold til Israel enn hva Europa har, og til tross for president Bidens mange formaninger om at Israel må roe ned krigføringen, kan Harris’ plutselige tydelighet vitne om at hun registrerer at folket allerede har avslørt Hamas-propagandaen. Vær ikke i tvil; kvinnen vil sanke stemmer, og hun er avhengig av at folk ser at hun snakker troverdig.
Ironisk nok ble mange av ofrene til al-Taba’een ført til al-Ahli sykehus. Dette var det samme stedet som ble beryktet i november etter at det ble truffet av en feilavfyrt islamsk jihad-rakett, som Israel feilaktig fikk skylden for. Den gang rapporterte verdens medier at opptil 500 mennesker, for det meste sivile, hadde blitt drept. Til slutt viste det seg å ha vært et langt, langt lavere antall, og raketten hadde ikke truffet sykehuset, men parkeringsplassen ved siden av. I møte med slik manipulasjon, viser verden endelig tegn på tretthet? Tross alt forblir selv de mest sofistikerte løgnene sårbare til slutt for sannheten, skriver Simons.
Et vendepunkt
Simons mener å se et vendepunkt der Hamas’ «gamle triks» begynner å svikte. Han nevner flere tegn til dette, blant annet at «luften ser ut til å gå ut av ballongen» til Palestina-aktivistene i vestlige byer.
Gaza-aktivistene, hvis marsjer en gang var en urovekkende del av bylivet i vest, ignorerte al-Taba’een-angrepet. Faktisk har de vært en skygge av sitt tidligere jeg hele sommeren. Med universitetene på ferie og deres Gaza-leire enten øde eller demontert, ser det ut til at vinden ebber ut av skrekkseilene.
Videre var invasjonen av Rafah vellykket for Israels del, med svært få sivile drept, og Midtøstens eneste demokrati viste at de ikke ville gi etter for internasjonalt press. De viste at de mener alvor, de evnet å stenge av den viktigste innførselstunnelen til Gaza, og de har vist at de ikke lar seg skremme av Iran og Hezbollah. Disse viktigste Hamas-allierte framstår også nølende og ubesluttsomme, skriver Simons.
For jihadistene i Gaza begynner krigen å se ut som en feilberegning. Israel er såret, men viser skremmende nivåer av besluttsomhet og militær makt, med mye mer i reserve. Var det dette Hamas brakte seg selv til randen av ødeleggelse for? Var dette målet for de lidelsene de var villige til å tre nedover hodet på sitt eget folk? Ved å iverksette bestialitetene i oktober, hadde Hamas som mål å trekke Iran og Hizbollah inn i en regional konflikt som skulle varsle Jerusalems fall. Men deres allierte holdt tilbake fra kampen og har ikke vist noen tegn til å ombestemme seg. Iranske represalier for attentatet på Ismail Haniyeh i Teheran vil komme. Men de fleste analytikere forventer at de skal kalibreres til å falle under terskelen for åpen krig.
Det vil ta tid, men Israel vil gå vinnende ut av krigen, forutser Simons, for når løgnene blir så åpenbare over tid, vender selv propaganda-slukerne i Vesten ryggen til.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde fra videoopptaket av Tasnim News Agency, som viser gårdsplassen til Al-Ahli Arab Hospital i Gaza by i kjølvannet av å bli truffet med et prosjektil 17. oktober 2023.