Sitatet er nemlig hentet fra Danmark og det er således Danmark og dansker det er snakk om, og de kommer fra rådmann og folketingskandidat for Det Konservative Folkeparti (søsterpartiet til vårt Høyre), Nikolaj Bøgh.
Sitatet er lettere omskrevet for å synliggjøre at ingen i Norge (kanskje bortsett fra den tidligere FrP-politikeren Christian Tybring-Gjedde) er modige nok til å si det rett ut; ønsker vi å beholde norsk kultur, tradisjon og praksis, så er det nettopp nordmenn som må kjempe for det.
Hvem skulle ellers gjøre det? Innvandrere som ikke vil gi slipp på egen kultur, tradisjon og praksis til tross for at de har bosatt seg i et annet land?
Tåkete krystallklarhet
I disse tider der ungdomskriminaliteten fyller mye av medieflatene og vi gang på gang hører de mildt sagt tåpelige politiske utsagnene av typen «vi skal ikke ha det slik», og der den ene etter den andre i årevis har lovet å «bekjempe gjengene», så går utviklingen (selvsagt) feil vei. Mange av oss har lenge skjønt at voldskriminaliteten bare ville øke og bli råere, og de kriminelle ville bli yngre. Men av disse mange er det ytterst få i politikken.
– Dette er helt uakseptabelt. Slik skal vi ikke ha det her til lands. Folk skal være trygge i Norge, sier Støre til VG, og legger til:
– Jeg vil være krystallklar: Vi skal være tøffe mot kriminaliteten, og vi skal være tøffe mot årsakene til kriminaliteten, fortsetter statsministeren.
Hva som er det «krystallklare» og «tøffe» i Støres politiske verden er det derimot langt vanskeligere å få øye på. Det er visst bare å slenge noe mer penger til politiet og håpe at det går seg til, samtidig som man ikke gir operativt politi de verktøyene de trenger. I tillegg er det den tilnærmet guddommelige troen på forebygging, mens man fortsetter å fylle på med mennesker med helt annen kultur, tradisjon og praksis, der ikke minst det unevnelige islam har en sentral plass.
Slik forebygging er ifølge Støre blant annet «å bygge en skole der alle elevene kan lykkes». Hvem tror på noe slikt, når for eksempel en nyankommet etiopier som verken kan lese eller skrive sendes rett inn i et norsk klasserom? Og hvem skal ta seg av dem i skolen – de ufaglærte lærerne, siden stadig færre her til lands vil bli lærere?
Samtidig bedyrer Støre at Norge har mindre kriminalitet enn andre land, noe vi kanskje kan tro på, ikke minst fordi det trikses og mikses så mye med statistikkene at vi neppe sitter på de reelle tallene. Og de tallene som faktisk kunne sagt noe om årsakene til kriminalitet – hvem som utfører kriminaliteten og hvem som er ofrene – er Norge ekstra tilbakeholdne med. Vi er heller ikke særlig snakkesalig når det handler om hvem som sitter i våre fengsler.
Det vi derimot ikke er tilbakeholdne med er å forstå, for ikke å si unnskylde, de unge kriminelle. På samme måte som en trekker frem påstander om høyreekstreme, islamofobi og rasisme så legger en sine beskyttende vinger om ungdomskriminelle. Ofrene hører vi lite fra. De har skjønt at det kan være klokt for dem selv og sine å holde kjeft.
Sverige anno 2000
Den siste tiden er det brakt flere intervju med ungdomskriminelle, blant annet i Drammens Tidende (DT) og NRK.
Den 4. august kunne vi lese i DT om en tenåringsgutt som forteller om vold, rus og gruppepress – og ikke minst: at han egentlig aldri ville dette.
– Jeg har vært med på det meste av lovbrudd i Drammen siden sommeren i fjor. Vipps-ran, forskjellige andre ran, bilran, slåsskamper, gruppeslåsskamper. Jeg har sett ting jeg ikke burde ha sett.
Vi får ikke vite noen om bakgrunnen til denne gutten, men vi får vite at han og andre gutter som DT har snakket med, bare ønsker seg et sted å være, få seg en jobb og at de opplever politiets kontroll og visitasjon som «urettferdig». Men ingen blir spurt om de selv opplever å ha noe ansvar for egen livssituasjon og valg.
Ifølge flere av guttene er det nemlig gruppepress og en indre justis som «nærmest tvinger dem til å delta». Om noen velger å ikke bli med, blir man stemplet som feiging eller sviker. Prisen for å bli kriminelle og rane og banke opp uskyldige, er altså å unngå å bli sett på som feiging eller sviker. Hva har disse ungdommene lært hjemme?
Når den overnevnte tenåringsgutten, som egentlig ikke ville delta i kriminalitet, blir spurt om hvorfor han ikke stoppet, er svaret like meningsløs som atferden:
– For det var vennene mine, og de var flere enn meg. De hadde ikke hørt på meg uansett. Jeg følte på et press – jeg følte jeg måtte gjøre noe, men så kunne jeg ikke gjøre noe. Det er en håpløs følelse. Hver dag var det slik. Det føltes som en kamp, hver dag.
Ja, man skjønner at dette er gutter som aldri har hørt ordtaket «fortell meg hvem dine venner er, og jeg skal fortelle deg hvem du er», men siden det de er med på kan oppleves som ubehagelig må det døyves; med rus.
Gutten beskriver hvilke rusmidler de bruker mest, med marihuana som det vanligste. Han nevner også at de har eksperimentert med sterkere stoffer som ecstasy, noe som har ført til alvorlige konsekvenser.
– Etter en dag med «molly» (ecstasy) så blir du skikkelig deprimert, du får selvmordstanker. Jeg har venner som har prøvd å ta livet av seg.
Denne fortellingen fra DT i 2024 er som å lese lignende intervju fra Sverige på begynnelsen av 2000-tallet. Det er alltid andres skyld, ikke minst politiets, og det er mangel på samfunnsservice, vel og merke uten snev av egeninnsats.
DT har også snakket med foreldre til ofre for ungdomskriminaliteten som stort sett forteller det samme: Ofre med frykt, søvnproblemer, dårlig matlyst og angsten for å «snitche» (sladre). De blir helst hjemme.
Money, money, money
Den 6. august følger DT opp med et nytt (anonymt) intervju av et 20-talls gutter, der «flesteparten er for redde til å være med på et (anonymisert, red.) bilde». Hva de faktisk er redde for er vanskelig å få tak i, men de snakker om skyldfølelse og anger, men at det «for sent å gjøre noe med det». Dessuten er det feigt («pussy mode») å be om hjelp.
Kriminaliteten handler om rus, gjeld – og penger, sier de, og det er «et pengebehov som skyldes mer dagligdagse saker», skriver DT, og gjengir guttene på «merkeklær til tusenvis av kroner», om å spise ute, hver dag, kanskje flere ganger om dagen. Og så er det «provoserende og urettferdig at de ikke har samme mulighet til å spørre om penger hjemme, som de hevder at andre har».
– Hvis du ser at de rundt deg har penger, men du har ingen, føler du at du må gjøre noe for å være på samme nivå. Vi trenger penger til klær og mat. En hårklipp koster 250 kroner, og jeg klipper meg to ganger i måneden. Det er 500 kroner bare på hårklipp.
Virkelighetsfjernt er fornavnet, men samtidig er tankegangen talende. De vokser opp i honning- og oljelandet uten å skjønne et kvidder av verken samfunns- eller privatøkonomi – og det er de neppe alene om. Dessuten villedes de kontinuerlig av en rekke velmenende aktører, og de mangler etter all sannsynlighet trygge voksne rundt seg. Også trygge voksne i den forstand at de samme kan forklare dem hvordan Norge fungerer. For mange av de voksne er nok Norge ensbetydende med Nav.
Intervjuet NRK har gjort med fengslede (anonyme) «Nero» er også verdt en titt, som forteller om en gutt fra Oslos østkant – med en ressurssterk familie som egentlig hadde de de trengte – men han gikk veien fra nasking til narkohandel. Om «kicket» ved ikke å bli tatt, om penger og merkeklær, dyre klokker, og som angrer – på at han ble tatt. For pengene var verdt det kriminelle livet. Nero er også av den oppfatning at mer politi ikke er svaret på kriminaliteten:
– Ungdommene kommer til å se på det som maktmisbruk, hvis det kommer enda flere politibiler etter deg. Da øker mistilliten og misnøyen også.
Neros oppskrift er flere fritidstilbud, og jeg kan ikke annet enn å tenke på hvilke fritidstilbud jeg selv vokste opp med. Det var kanskje en disco i bomberommet en gang i blant, ellers var det bare å starte i det som fantes av organisert idrett eller slenge rundt. Sistnevnte var ikke akkurat attraktivt for mange. Og hva tenker Nero om fremtiden når han slipper ut? Tja, han må jo tjene penger, sier han, og vi skjønner at han må ha mye penger – slik han var vant til.
Krystallklart
Norge blir mer og mer ukjennelig hver dag, spesielt hvis en prøver å følge med på ungdomsmiljøer. Det kanskje mest iøyenfallende er hvor segregerte mange ungdomsmiljøer er, hvilket selvsagt ikke betyr at det ingen «mix» er. Men denne mixen forteller noe om dem med innvandrerbakgrunn som vil – og evner – å ta til seg vår kultur, tradisjon og praksis. For norsk ungdom fremstår brutalt ærlig – de trekker seg vekk fra det de ikke liker. De har ikke noe behov for å være «integreringsaktører».
Da er jeg tilbake til det jeg startet med – vurderingene til den danske politikeren Nikolaj Bøgh. For Bøgh oppfordrer ikke bare danskene til å kjempe for å bevare en «harmonisk, dansk kultur», han peker også på hva det handler om.
Fødselsraten og innvandringen.
Du kan bli dansk, selv om du har røtter andre steder i verden, men skal det lykkes å opprettholde en sammenhengende og harmonisk dansk kultur, så må ikke andelen av befolkningen med utenlandske røtter bli for stor.
Et land trenger en sterk og dominerende hovedkultur om det skal fungere godt, og her i Danmark har vi i mange år vært privilegerte ved at vi tradisjonelt har vært veldig like hverandre og hatt en ganske ensartet bakgrunn.
Hvis halvparten av den danske befolkningen eller mer i år 2100 har kommet til landet relativt nylig, så vil det med sikkerhet bli markant annerledes land med en annen kultur, akkurat som alt tyder på at konfliktnivået i samfunnet vil stige markant fordi tilliten faller mellom mennesker som ikke ligner hverandre og som ikke behersker de samme kulturelle kodene.
Da ligger løsningen opp i dagen: Skal en beholde egenarten må nordmenn få flere barn og begrense den ikke-bærekraftige innvandringen. Hvor «krystallklart» er det for politikere som Støre?