De eldre får nøye seg med vann til osten på de tradisjonelle, lukkede ost- og vinkveldene på Prinsdal seniorsenter. Det er ikke et krav framstilt av reaksjonære muslimske påvirkningsagenter, slik man kanskje skulle tro. Beslutningen er fattet av bydel Søndre Nordstrand.
– Vi ser at alkoholservering kan være ekskluderende for flere grupper i samfunnet. Særlig i en bydel som vår, er det naturlig at bydelen har et bevisst forhold til inkludering og mangfold. Derfor har bydelen vedtatt ny policy på alkoholservering i bydelens tjenester og møteplasser, forteller bydelsdirektøren til Nordstrands Blad.
Bydelsdirektøren mener det er en god, inkluderende avgjørelse som i tillegg handler om å tenke på seniorenes helse. At direktør Andersen trives i rollen som overformynder er det lite tvil om når man leser uttalelsene hans.
– Tidligere søknader fra andre tjenester er avslått, da vi ønsker at våre tjenester og møteplasser skal være rusfrie. Her gjelder et likhetsprinsipp, i tillegg til folkehelseperspektivet og næringspolitiske hensyn, forteller han.
Rusfrie i et folkehelseperspektiv, der altså, som om de eldre raver forfyllet rundt på seniorsenteret og osten bare er en unnskyldning for å ruse seg, mens edruelige beboere blir presset til å delta.
Argumentene står åpenbart i kø når direktøren får vist handlekraft overfor de eldre «rusmisbrukerne».
Faksimilen fra Nordstrands Blad viser bydelsdirektørens innsats:
Ett skritt av gangen
Bydel Søndre Nordstrands angstbiterske overformynderi bør løfte en bredere debatt om når inkludering i realiteten utgjør et angrep på demokratiets frihetsverdier. Man bør merke seg tonen i vedtaket om alkoholnekt, der bydelsdirektøren stiller seg som moralsk overdommer og påstår at å drikke vin er ekskluderende. «Er du så egoistisk at du ikke unner muslimer å delta på sosiale tilstelninger?» synes å være det underliggende, moralistiske budskapet til bydelens eldre.
Hvor langt skal «inkluderende tiltak» strekkes? Er de eldres livskvalitet og frihet mindre viktig enn hensynet til dem som er så religiøse – enten de tilhører avholdsbevegelsen eller den lokale moskeen – at de ikke kan oppholde seg i et rom der det serveres vin?
Tankene går til en påminnelse fra den kanadiske psykologen Jordan Peterson om hvordan vi mister friheter.
Slik blir friheten din tatt.
Det er ved ett skritt av gangen ting ender opp på forferdelige steder.
Hvis jeg angriper deg på en sofistikert måte, så gjør jeg det to millimeter om gangen. Jeg fortsetter til det punktet der du begynner å protestere. Så stopper jeg.
Så venter jeg.
Så griper jeg inn på nytt, helt til det punktet hvor du protesterer. Så stopper jeg. Og så venter jeg igjen. Jeg kommer til å fortsette på denne måten for alltid.
Før du vet ordet av det, er du tre mil fra der du startet. Og du har gjort det ett trinn om gangen. Du kommer til å spørre: «Å, hvordan kom jeg hit?».
Svaret er «Vel, jeg presset deg litt lenger enn du burde ha gått, og du var enig.»
Alkonekt på seniorsenteret har med rette utløst protester, men er protestene sterke nok til at bydelen snur i vedtaket? Eller blir vedtaket stående? Hva er neste steg? Skal ribben vekk fra bordet til jul – også det i inkluderingens ånd? Skal det forbys for mannlige seniorer å besøke kvinnelige på rommet under dekke av å forebygge seksuell trakassering? Det finnes en rekke mulige problemstillinger som isolert sett kan begrunnes og forstås, men vekke like forståelige reaksjoner, og det vesentlige er faktisk hvorvidt protestene blir tatt til følge eller ei. Gjør de det ikke, vil man som Peterson påpeker, ende opp et ganske så forferdelig sted.
Lave forventninger
Vi skriver til stadighet om doble standarder, senest denne uken i saken Anine Kierulfs «neger-forsvar» ender i de lave forventningers rasisme.
Mitt ubehag er uansett ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger», skriver Kierulf.
Dette er ikke et faktum, men en subjektiv konstatering. Hvorfor er Kierulfs ubehag «ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger»»? Er eksperten utstyrt med et annet, mer hardhudet følelsesliv enn andre fordi hun er hvit majoritetskvinne? Er mørkhudede tilsvarende født med større anlegg for vonde følelser?
Er det så farlig om noen urettmessig kaller andre for rasister? Er det ikke uansett verre å bli kalt «neger»? Det er milevis verre. Og rasisme og rasister finnes, dessverre i mye større monn enn mange tror.
Her er Kierulf langt ute i identitetspolitikken når hun uttaler seg. Dette er i beste fall kvalifisert synsing, i verste fall de lave forventningers rasisme ikke bare i blomstring, men i stadiet moden frukt. Hvordan kan Kierulf vite at det er «milevis verre» å bli utsatt for en rasistisk ytring enn å bli stemplet som rasist? Hvor finner hun rasisme og rasister «i mye større monn enn mange tror»?
Bydelsdirektøren i Søndre Nordstrand bedriver også de lave forventningers rasisme. Hvorfor skulle ikke eventuelle muslimske beboere forventes å unne de etnisk norske beboerne å ta et glass vin? Det er da rett og rimelig å forvente at folk generelt har respekt for at andre velger annerledes enn hva en selv gjør? Dersom det dukker opp en situasjon der en muslim krever full alkostopp på seniorsenteret – en situasjon som foreløpig ikke har dukket opp, men som direktøren er i forkant av – er det ikke da rimelig å påpeke overfor vedkommende at religiøse nykker ikke kan trumfe frihetsverdier i vårt samfunn?
Bydelsdirektøren løper de muslimske mørkemennenes ærend i sin alkoholfordømmelse, snarere enn å bedrive reell inkludering. Den reelle inkluderingen er at alle er velkommen til ost- og vinkveld, enten de drikker alkohol eller ei, slik beboerne selv presiserer har vært standarden hele tiden. Det er det sosiale som er viktig, ikke hva hver enkelt velger å ha i glasset.
Dersom vedtaket om alkonekt ikke oppheves, er protestene likevel null verdt. Da er nok et skritt gått.