Anine Kierulf er norsk jurist og kjent for publikum som en av Norges mest kjente eksperter på ytringsfrihet. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, der hun var fagdirektør 2017–2019.
Kierulf innleder da også godt i lørdagens DN:
Er «neger» rasistisk?
Nei. Ord er ikke noe i seg selv.
Ord er noe i kraft av hva de brukes til. Ord som «skyt» og «brann!!» kan være direkte dødelige, uttrykt på en eksekusjonspelotong eller av en oppvigler i et overfylt teater. Men i seg selv er de ikke farlige. Det vet alle som har sett en fotballkamp i Bergen.
«Neger» kan selvsagt være dønn rasistisk. Ordet er uansett så belastet, og så rystende for mange at det ikke bør brukes uten god grunn.
En slik grunn er undervisning om rasisme, slik 37 lærere på Katta i vår forklarte i kronikken «Vi blir anklaget for rasisme når vi underviser om rasisme ». Jeg var nylig med på å gi dem Fritt Ords honnør for å skape opplyst debatt om ubehagelige ytringers plass i skolen. Lærerne og prisutdelingen har fått kritikk fra flere hold. Slikt kan få frem nyanser og opplyse debatten ytterligere. Urettmessige påstander om rasisme gjør i mindre grad det.
Bak ordene
Instagram-kontoen Rasisme i Norge delte en video fra et klasserom der det ble lest en novelle hvor ordet «neger» ble brukt, og påsto at skolen bidro til mer rasisme og fremmedfrykt. Instagram-kontoen er opprettet og drives av Jamal Sheik, som leter med lys og lykter etter rasisme. Iveren etter å kunne finne rasister er så stor at Sheik gang på gang har delt nær absurde påstander, og anklagen mot lærerne ved Oslo Katedralskole var et slikt tilfelle. Vi skrev at lærerne ved Oslo Katedralskole var verdige vinnere av Fritt Ords Honnør.
Det er all grunn til å berømme Fritt Ord for å løfte fram lærerne som tok til motmæle mot rasismeanklagene. I en tid der ytringsfriheten er under press og der stadig flere, både lærere og andre, bedriver selvsensur, er belønning av lærerne kjærkomment.
Ytringsfrihetsekspert Kierulf begrunner godt hvorfor lærere må stå fritt til å benytte tekster som inneholder ord som «neger». Man er nødt til å se på hvilken kontekst ordene brukes i.
Hva ord betyr, kommer an på hva de brukes til. Ord forutsetter innlevelse i menneskelig samhandling for å være noe mer enn bare bokstaver på et papir eller lyder fra en munn. I kontekst kan de bli rasistiske og truende. Ikke uten.
Hvorfor? Fordi det er sammenhengen som gjør det mulig å forstå hvilken funksjon ordene har, der de er. Funksjonen av ordet «neger» ropt av en ilter gjest stanset av en mørkhudet dørvakt i en nattklubbkø, er åpenbart sjikanøs, og rasistisk. Funksjonen av det samme ordet i et forklarende dikt er like åpenbart ikke det. Heller ikke åpen diskusjon av antirasistiske tekster i en skoletime. Ordet skaper ubehag uansett, men på ulike måter, av ulike grunner og med ulike intensjoner – det fungerer ulikt.
Men allerede her er det likevel grunn til å stoppe opp og vurdere det som blir skrevet, for det må sees i lys av gjeldende lov, der straffeloven §185 forbyr hatefulle ytringer rettet mot bestemte minoriteter, At en full manns «neger-rop» til en mørkhudet dørvakt er rasistisk er det ingen tvil om, og den er straffbar, i motsetning til andre hatefulle ytringer.
Viktige presiseringer
En dørvakt har som jobb å tåle usmakelig raljering fra berusede gjester og vise dem bort. «Mora di er ei hore!» skreket av den samme gjesten ville ikke vært straffbart, selv om den presumptivt er like krenkende. «Stygge hvite jævel!» skreket av en mørkhudet nattklubbgjest til en hvit dørvakt er tilsvarende ikke en straffbar ytring. Det er altså nedfelt i lov at rasistiske ytringer er verre enn andre ytringer.
Som et tilleggselement kan det nevnes, slik det også presiseres i Ytringsfrihetskommisjonens utredning om rasismeparagrafen: Formålet med bestemmelsen er ikke primært å beskytte enkeltmennesker, men å beskytte samfunnet og utsatte grupper mot hat og intoleranse.
La oss likevel forutsette at loven er et gode når vi leser videre hva Kierulf skriver.
Ikke engang «jævla neger» er rasistisk i seg selv. Var det voldsomt å lese? Det skjønner jeg, det var voldsomt å skrive. Men ordene er ikke rasistiske per se, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er en hvit, privilegert person.
For uansett hvilken hudfarge hen hadde: Påtalejuristen som innstilte på tiltalen «Lørdag 15. august 2015 kl. 02.24 på Torget i X, i påhør av andre, kalte han D «jævla svarting» og/eller «jævla neger»» opptrådte ikke rasistisk. Poenget var jo å beskrive hva tiltalte faktisk sa. Tiltalen kunne ikke vært tatt ut uten. Ikke pådømt heller. De som i sin funksjon som dommere i Høyesterett skrev ordene «jævla neger» for å vurdere om mannen kunne straffes, gjorde heller ikke noe rasistisk. De gjorde jobben sin.
Denne avklaringen er helt på sin plass og korrekt. Selvsagt skal gjengivelse av rasistiske ytringer i seg selv ikke anses som rasisme. Påfølgende konkretisering av behovet for å gjengi i klartekst hvilke ytringer man snakker om, er også god:
Jeg kan ikke opplyse journalister om hvorfor gjesten i nattklubbkøen ble straffet, hvis jeg ikke kan referere hvilke ord Høyesterett dømte ham for å ha brukt. Hvordan skulle folk få vite hva som var straffbart da? Ikke kan jeg lære jusstudentene hva som faller innenfor straffebud mot ytringer heller. Og det nytter ikke om jeg omsorgsfullt omskriver med «n-ordet»– ingen blir dømt for å bruke «n-ordet». Det enkelte, i noen særlige sammenhenger er blitt dømt for, er bruken av ordet «neger».
Men så blir det vanskeligere, også for jurist og ekspert Kierulf, og de avsluttende avsnittene i DN viser hvordan §185 er et håpløst verktøy for å bekjempe hat og fordommer mot minoriteter.
§185 og doble standarder
Studentene mine skjønner dette, og jeg bruker tid på å forberede dem. Men det er ubehagelig hver gang. Ikke fordi jeg frykter å bli kalt rasist, urimelige påstander sier mest om dem som fremmer dem. Det er ubehagelig fordi jeg – som lærer, og medmenneske – vil gjøre det jeg kan for å unngå å bidra til utenforskap eller legge sten til byrder jeg ikke aner noe om. Mitt ubehag er uansett ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger», skriver Kierulf.
Dette er ikke et faktum, men en subjektiv konstatering. Hvorfor er Kierulfs ubehag «ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger»»? Er eksperten utstyrt med et annet, mer hardhudet følelsesliv enn andre fordi hun er hvit majoritetskvinne? Er mørkhudede tilsvarende født med større anlegg for vonde følelser?
Er det så farlig om noen urettmessig kaller andre for rasister? Er det ikke uansett verre å bli kalt «neger»? Det er milevis verre. Og rasisme og rasister finnes, dessverre i mye større monn enn mange tror.
Her er Kierulf langt ute i identitetspolitikken når hun uttaler seg. Dette er i beste fall kvalifisert synsing, i verste fall de lave forventningers rasisme ikke bare i blomstring, men i stadiet moden frukt. Hvordan kan Kierulf vite at det er «milevis verre» å bli utsatt for en rasistisk ytring enn å bli stemplet som rasist? Hvor finner hun rasisme og rasister «i mye større monn enn mange tror»?
Antirasistiske Norge
Norge skårer helt i verdenstoppen på antirasisme. World Population Review har i sin årlige oversikt over verdens mest rasistiske land, og Norge er ikke å finne blant disse. Tvert imot. På indikatorspørsmålene som er stilt til innbyggere i 61 av verdens over 200 land, svarte null prosent av norske respondenter at de ville vært ukomfortable med å få en nabo av annen rase og null prosent at de selv har opplevd eller vært vitne til rasisme. I motsatt ende av skalaen, altså de virkelig rasistiske landene, fant man India, Libanon, Bahrain, Libya og Egypt.
Dette mer enn indikerer at Kierulf ikke bruker det tradisjonelle rasismebegrepet som omhandler forskjellsbehandling eller diskriminering mot mennesker av annen rase, typisk med annen hudfarge enn en selv, men det modererte rasismebegrepet som er tilpasset et ikkerasistisk samfunn. Rasismebegrepet beskrives slik i Store Norske Leksikon:
Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.
Joda, vi kjenner til definisjonen. Det er denne forståelsen som lå til grunn da islamisten Ubaydullah Hussain, talsperson for den islamistiske gruppen Profetens Ummah og ivrig rekrutterer til IS, for ti år siden ble frikjent for ytringen om at Amal Aden burde steines til døde. Hussain refererte ganske enkelt til sharia, der lesbiske og homofile ikke har livets rett, og brukte religionen som vern.
Eksempelet er ganske ekstremt, men viser til fulle hvor absurd det er å verne religioner og religiøse under dekke av rasismebegrepet.
De mange rasistene
Når Kierulf påstår at det finnes rasisme og rasister i mye større monn enn mange tror, er det med en svært vid forståelse av rasismebegrepet, lik den som forfektes av Christopher Bratt, førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Innlandet. Han er klokkeklar på at nordmenn ikke lenger er rasistiske i ordets egentlige betydning, men synes selv å ha omfavnet begrepet «kulturrasisme». Forskning.no intervjuet Bratt for to år siden:
Oppfatningen av at de med en viss hudfarge er født mer intelligente eller mer hardt arbeidende enn de med en annen hudfarge, gikk kraftig av moten etter andre verdenskrig, men lever fortsatt i og blant oss.
Noen hevder at rasismen nå ofte blir uttrykt som en tro på kulturell overlegenhet. Dette er kjernen i teorien om «kulturell rasisme», en teori som Bratt setter søkelyset på i artikkelen.
– Da det ble umulig å forsvare den biologiske rasismen, erstattet folk – ifølge denne teorien – argumentene med at det er vår kultur som gjør oss overlegne, sier Bratt, som ved siden av å være ved Høgskolen i Innlandet er æresforsker ved University of Kent i England.
Å forfekte at demokrati og rettsstat er bedre enn shariastyrte rene fasciststater der kvinner har lavere verdi enn mannen, der utroskap straffes med døden og homofile kastes fra høyhus, er ifølge kulturrasistisk tankegods rasisme.
De samvittighetsfulle
Kierulf fortsetter påstandene om både «rasistene» og «de reelle rasistene».
Problemet med løstsittende rasismeanklager er at de vanskeliggjør den dialog og perspektivutveksling som kan skape innsikt i andres erfaringer og sårbarhet. De sementerer folk i hudfarger som uansett ikke kan forstå hverandre. Så hvorfor prøve da? De som tjener på dette, er de reelle rasistene. Hvor ille er det å være rasist i 2024 når du er i selskap selv med katedralskolelærere? Rause rasismeanklager stilner primært de samvittighetsfulle. De som prøver å skape demokratiske borgere av skoleelever, eller bare å forstå. Rasistene hånler uansett.
Uten en eneste definisjon eller et eneste krav til at etniske religiøse og kulturelle minoriteter skal kunne leve seg inn i hvordan det er å være en annen, fastholder Kierulf at rasismestemplingen er et onde fordi det «stilner primært de samvittighetsfulle». Hva skal man forstå av dette? At hvis man ikke holder kjeft når man anklages for å være rasist, så har man manglende samvittighet?
Jeg blir sittende med en underlig følelse av å lese Kierulfs tekst. Teksten er prinsipiell helt til den velter over i føleri, synsing og manglende tro på minoriteters innlevelsesevne. Det kan godt hende at mitt ståsted i debatten, der jeg uten å nøle mener at demokrati er milelangt bedre enn shariastyre, oppfattes som samvittighetsløs rasist, men jeg hånler virkelig ikke. Snarere blir jeg hoderystende bekymret over at landets ledende ytringsfrihetsekspert hevder at minoriteter har et annet følelsesliv enn andre og derfor må beskyttes.
Norge er ikke et rasistisk land, men tvert imot et av verdens minst rasistiske. Opplevd «diskriminering og hat» handler ofte om helt alminnelige forventninger til fungering i en kultur innvandrere har søkt til og andre har fått beskyttelse i. Det reelt samvittighetsfulle er å presisere nettopp dette når man holder ytringsfrihetens fane høyt.