I forlengelsen av den danske innvandrings- og integreringsminister Kaare Dybvad Bek (S) gjesteopptreden hos lokallaget Nidaros sin politiske festival i Trondheim, ledet an av Trond Giske (Ap), prøver Dagbladet å formidle den strenge innvandringspolitikken som Danmark fører.
Det klarer de dårlig.
Blant annet fremstiller avisen Dybvad Bek som «en av arkitektene bak landets strenge innvandringspolitikk». Det er han slett ikke. I beste fall kan det sies at han og de danske sosialdemokratene har vært god til å innlemme borgerlige partiers politiske tiltak i egen politikk – akkurat som Ap nå prøver å stjele FrPs klær.
Ikke minst føres tonen an av Trond Giske, som nå vil kopiere dansk politikk. Akkurat det har FrP gjort over mange år. Fordi man har sett at den fungerer.
Snuoperasjonen i Danmark startet i 2001. I en rekke tidligere kommentarer har vi forklart hva som skjedde – og vi kjenner historien godt, da danske politikere brukte HRS som rådgivere.
Startet ved regjeringsskifte i 2001
Da VK-regjeringen (en koalisjon av Venstre og de Konservative, med støtte fra Dansk Folkeparti) i 2002 strammet inn utlendingspolitikken, var den et hett tema, både innad i Danmark og i andre land. I Norge ble det for eksempel helt legitimt å definere Danmark som et «rasistisk land», ene og alene fordi Danmark ville stramme inn innvandringen.
At begrunnelsen var at de ville bruke langt mer ressurser på integrering, ikke minst å få flest mulig innvandrere inn på arbeidsmarkedet og stoppe misbruket av ekteskapet for å få permanent opphold i landet, heller enn å ta inn flere, ble ikke akseptert hos venstresiden i en rekke andre land. Det ble avfeid som skyggeargumentasjon.
Når så det danske folket støttet en stram innvandringspolitikk, fant man bare en forklaring: Danmark var blitt rasistisk.
I motsetning til partier i mange andre land, så viste VK-regjeringen (og støttepartiet DF) at det ikke bare var prat. Etter bare om lag et halvt år i regjering ble det iverksatt en rekke innstramninger, da kom de nye reglene om 24-årsgrense (for ekteskap), tilknytningskrav, bo- og forsørgerkrav ble etablert.
Konkret viste tall fra 2001, altså før ny dansk politikk trådte i kraft, og tall for 2004, altså etter bare to år med ny politikk, for eksempel at henteekteskapene ble redusert med nesten totredjedeler.
Siden fulgte de på med en rekke nye innstramninger, som for eksempel det de kaller innvandrerprøven. Generelt kan man si at denne innstramningsperioden hadde plikter foran rettigheter.
Stram innvandringspolitikk trumfet alt
Etter valget i 2011 overtok en koalisjonsregjering bestående av Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre med knapp margin. Den røde blokken fikk 50,2 prosent av stemmene, som ga 89 mandater i Folketinget, og Danmark fikk sin første kvinnelige statsminister med Helle Thorning-Schmidt. Den blå blokken satt igjen med 49,7 prosent av stemmene og 86 mandater.
Nokså raskt gikk det nedover med den røde regjeringen. For den begynte med en rekke lempelser i innvandringspolitikken, blant annet med å fjerne innvandrerprøven, avskaffe taket på kontantytelser og ved forbedring av arbeids- og oppholdsforholdene for asylsøkere.
Ved valget 2015 overtok de borgerlige igjen. Men etter en rekke sonderinger med de øvrige borgerlige partiene, endte det med en mindretallsregjering med Lars Løkke Rasmussen (da Venstre) som statsminister. I 2016 kom også Liberal Alliance og Det Konservative Folkeparti inn i regjering. Samtidig fortsatte en stram innvandringspolitikk.
I 2019 klarte sosialdemokratene å karre seg til makten igjen. Det handlet mye om at Mette Frederiksen hadde skjønt at så og si ingen vinner valg uten en restriktiv innvandringspolitikk. I valgkampen lovte sosialdemokratene at de borgerlige partienes innvandrings- og integreringspolitikk skulle ligge fast, selv med dem ved roret. Sosialdemokratene tok med dét mange velgere fra DF ved denne manøver. Men Frederiksen holdt det hun hadde lovet, og fortsatte med en stram innvandringspolitikk. Ikke minst fordi hun så at Thorning-Schmidts regjering mislykket på dette feltet.
Nå har Danmark innført så mange innstramninger, som for eksempel gjengpakkene, at flere undrer seg om det faktisk kan være noe igjen å stramme inn.
Og nå strømmer svenske, tyske og norske politiker til Danmark for å lære.
Tok 18 år
Tilbake til Kaare Dybvad Bek sitt Trondheimsbesøk. Her prøver samme Dybvad Bek å fortelle at sosialdemokratenes forandring kom i 2001, men det tok åpenbart ytterligere 18 år før de våknet opp.
– Vi forsto at vi aldri ville få flertall hvis vi ikke tar innvandringspolitikken alvorlig. Jeg mener det samme gjelder våre søsterpartier i Norge og Sverige – har du ikke en stram innvandringspolitikk kan det ikke være flertall for en venstreliberal posisjon. Jeg sier det ikke av taktiske årsaker, referer Dagbladet Dybvad Bek på.
Videre hevder Dagbladet følgende:
De siste åra har de danske sosialdemokratene virkelig skrudd til politikken på innvandringsområdet og Danmark regnes nå som landet i Europa med den strengeste politikken på området. I 2015 ble Mette Frederiksen partileder, da var Dansk Folkeparti på 22 prosent. Nå er DF nærmest utradert.
Nei, de danske sosialdemokratene har ikke «virkelig skrudd til politikken» og de har lite å gjøre med DFs tilbakegang. De har videreført gjeldende politikk på området og DFs er «ikke nærmest utradert». DFs tilbakegang skyldes nok mest av alt er det er kommet til to nye partier på ytre høyre, først Nye Borgerlige (ledet av Pernille Vermund, som ble oppløst på begynnelsen av dette året) og deretter Danmarksdemokraterne (ledet av Inger Støjberg) som på rekordtid ble en suksess.
Så kan det legges til at på siste meningsmåling i Danmark (13. september) fikk DF 6,4 prosent (som gir 11 mandater i Folketinget), som selv om det er langt fra fortidens høyder ikke kan kalles nærmest utradert. Her oppnår for øvrig Socialdemokratiet kun 18,9 prosent.
Grenseoverskridende mennesker
Alt dette og mer til har nok gått opp for Trond Giske i hans kamp for å komme seg tilbake til Stortinget. Vinneroppskriften er tilgjengelig i Danmark.
Han har også helt rett i at Norge må kopiere Danmarks strategi med trekk i u-hjelp hvis ikke landet tar tilbake avviste asylsøkere. Men det nytter ikke bare å true med det, det må omsettes i praksis.
Litt interessant er det også at Dybvad Bek forteller at han er skremt av Tysklands AfD.
– I AfD er det noen ekstremt grenseoverskridende mennesker. Det som skjer i Tyskland er at de store partiene ikke klarer å stramme inn innvandringspolitikken langt nok. De klarer ikke å håndtere det, til slutt kommer det en reaksjon.
Det er råtne epler i alle partier, men det betyr ikke at alle «ekstremt grenseoverskridende mennesker» er pill råtne. Det kan handle om at de samme oppfattes som grenseoverskridende fordi de har andre meninger enn en selv – og at det nettopp er dem som er avantgarde og pløyer vei for andre. Slik som en del personer har gjort for sosialdemokratene både i Danmark og i Norge.
Så kan de mene det samme som de grenseoverskridende, vel og merke når det stuerent og helt ufarlig. Akkurat slik som Dagbladets artikkel om Giske og Dybvad Bek prøver seg på; når en stram innvandringspolitikk viser seg å være en suksess, vil man tildele sosialdemokratene æren for det. Men de har i mange, mange år vært en sentral del av problemet – uten at jeg tror de noen gang vil innrømme det. Da prøver de heller å omskrive historien.
Interessant blir det også når Ap tør å begynne å snakke om de utfordringer som islam bringer med seg. Da vi i 2020 kritiserte uttalelser fra Trond Giske om islam fra Stortingets talerstol, var Faktisk.no raskt ute med å ta Giske i forsvar – på sin sedvanlige underlige måte. Bedre blir det ikke når Ap selv har få skrupler med å gå til angrep på andre med grove usannheter, slik de gjorde med HRS under forrige valgkamp.