Glemt er Norges fotballpresident Lise Klaveness’ oppsiktsvekkende tale «Call for Change», der hun i mars 2022 på FIFAs kongress i Doha ikke nølte med å kritisere FIFA for deres avgjørelse om å tildele VM til det autoritære regimet i Qatar.
Glemt er døde migrantarbeidere som jobber under slaveliknende forhold, glemt er tusenvis av døde som Qatar ikke kan redegjøre for hvorfor døde, glemt er at det bittelille emiratet fortsetter å undertrykke folk på det groveste.
For Norge har hatt emiren på besøk.
I tirsdagens Dagsrevyen fikk vi se hvordan Støre hilste emir Tamim bin Hamad Al-Thani med stor hjertelighet.
Støre fortalte selv hva som skulle settes på dagsorden:
– De (Qatar, min anm.) har engasjert seg i freds- og forsoningsdiplomati hvor også Norge har vært engasjert. Det er en energinasjon, de satser på fornybar energi i tillegg til gass, så det er mye å snakke om for Norge og Qatar.
– Hva ønsker Norge å få ut av dette besøket?
– Det ene er å fordype kontaktene. Vi har jo kontakt med myndighetene og jeg har jo hatt løpende kontakt med statsministeren. Nå kommer emiren, det er et annet type styresett enn vi er vant med, det er noen spørsmål hvor vi har ulike syn, de kan vi også ta opp her, men det er næringslivssamarbeid, energisamarbeid, fornybar, hvordan vi skal klare den overgangen, også er det veldig mye sikkert vi kommer til å snakke om i kveld, om Midtøsten, det som nå pågår, dramaet rundt Gaza, hvordan gislene kan komme fri og det som vi har vært engasjert i begge to.
Ja, det må man til overmål si at både Norge og Qatar har vært engasjert i. Norge ved å skille veier med alle land vi normalt liker å sammenlikne oss med, Qatar ved å ha vært pådriver for den hinsidige påstanden om israelsk folkemord. NTB oppsummerte i november i fjor:
Qatars emir Tamim bin Hamad anklager israelske styrker for å begå et folkemord på Gazastripen, og sier at det ikke kan legitimeres ved å vise til selvforsvar.
– Selvforsvar gjelder ikke når det er snakk om okkupasjon, ifølge folkeretten, og det gjør det ikke lov å utføre folkemordforbrytelser som begås av Israel, sier han.
Emiren mener at israelske styrker har brutt både religiøse, etiske og humanitære verdier, og sier også at Israel har begått forbrytelser mot menneskeheten.
Videre oppfordrer han FN til å gjennomføre en internasjonal etterforskning av «massakrene utført av israelske okkupasjonsmyndigheter mot det palestinske folk».
Dette er punkter vår sittende regjering har vært enige i og gjort det norske folk delaktige i regjeringens selvvalgte posisjon som de arabiske landenes støttespiller og venn.
– Emiren skal også møte Norges største våpenprodusent Kongsberg Gruppen i morgen, hva sier du til, hva svarer du dem som sier at Norge ikke bør selge norsk teknologi og våpen til et autoritært land som Qatar? spurte NRKs reporter.
– Vi har jo strenge regler for hva slags våpen vi selger til hvem. Det handler om hvilken standard de lever opp til. At Qatar ruster opp sitt forsvar i den delen av verden, det tror jeg vi skal forstå. Så tror jeg de også er opptatt av endel teknologisk samarbeid på den maritime siden som ikke har med forsvar å gjøre, også med Kongsberg Gruppen, så det synes jeg er positivt, det er bra for norske arbeidsplasser og teknologi.
– Blir det tid til å ta opp menneskerettighetsspørsmål med Qatar?
– Absolutt, Det har vi hatt løpende diskusjon om. Begge land, Norge og Qatar, skal jo stå fram for en form for jury i menneskerettsrådet i FN, hvor vi må svare på spørsmål som kommer fra andre land. Vi må gjøre det og det må også Qatar gjøre, og det er ikke unaturlig at vi er innom det, svarte Støre.
Som om FN er et passende organ for å vurdere menneskerettigheter. Det er så man må flire, hadde det ikke vært for alvoret. Et FN som har vært ute av stand til å samle sine medlemsland om en fordømmelse av Hamas-terroren, et FN der det er avslørt av Wall Street Journal at rundt 10 prosent av FN-organet UNRWAs 12.000 ansatte i Gaza har forbindelser til militante grupper, ifølge etterretningsdokumenter.
Vi kan tørt minnes utenriksminister Espen Barth Eide og uttalelsene på regjeringens nettsider, der det heter at «Vi må skille mellom hva enkeltpersoner kan ha gjort og hva UNRWA står for.»
At Norge skal selge våpen til Qatar føyer seg slik sett bare i rekken av avsindige avgjørelser som fattes av den sittende regjeringen, der vi fortsatt mangler svar på hvorfor i all verden Norge opprettholder terrorstøtte.
Alt går bedre!
Støre bedriver selvsagt ikke Qatar-flørten alene. NRK er på ballen. Heller ikke statskanalen rapporterer om den ferske rapporten fra Anti Slavery International, som konkluderer med at Qatar – til tross for at landet på papiret har forpliktet seg til en rekke punkter hva gjelder arbeideres rettigheter – fortsetter å behandle migrantarbeidere mer eller mindre som moderne slaver.
Når Yama Wolasmal begeistret forteller om Qatar, skriver han ikke dette, men oppsummerer heller slik:
Qatar har fått mye kritikk for måten de har behandlet arbeiderne på. De har hatt få rettigheter og er ofte stuet sammen i nedslitte boligblokker hvor de bor under kummerlige forhold. I forbindelse med VM i 2022 tok Qatar en del grep, som de har fått skryt for fra den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO.
Hvorvidt Wolasmal har lest oppsummeringen han lenker til vet ikke jeg, men at de får skryt er mer enn en overdrivelse. Mens Wolasmal ramser opp imponerende inkluderende lovendringer i emiratet, står det svart på hvitt i ILO-rapporten at tvangsarbeid fremdeles er et omfattende problem, at loven om minstelønn kun har løftet 13 prosent av arbeiderne opp til minstenivået.
Wolasmals ord viser med all tydelighet at man kan bruke statistikk til å si akkurat det man ønsker å si. Utelater man det faktum at 87 prosent av arbeiderne fortsatt ikke har sett noe til minstelønnen, ser det Wolasmal skriver positivt ut:
Som det første landet i Gulf-regionen har Qatar introdusert en minstelønn. Det ga mer enn en kvart million arbeidere lønnsøkning.
Der er altså listen lagt. Når Wolasmal videre lister opp Qatars suksess som fredsmekler i Midtøsten, vil enhver med noe som helst kjennskap til Det muslimske brorskap antakelig, som meg, reagere på framstillingen.
Fredsduen Qatar
Man blir ikke tvil om at historiebøker skal skrives om tiden vi befinner oss i – og både sittende statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide og NRKs utenrikskorrespondent Yama Wolasmal bruker store pensler når de maler bildet av Qatar som fredsnasjonen framfor noen.
Emiratbesøket brukes for det det er verdt – her er det ikke fokus på at landet er et steinrikt, klanstyrt diktatur, for diktaturer kan jo være fine også, forklarer Wolasmal i NRK:
Den herskende Al Thani-familien har styrt landet i over 100 år. Deres ord er lov, og de bestemmer det aller meste. Qatar er nemlig et eneveldig monarki. Det betyr at ting som presse- og ytringsfrihet ikke eksisterer.
Luksus og menneskerettighetsbrudd
I løpet av de siste 60–70 årene har Qatar gått fra å være et ukjent sted hvor folk drev med fiskehandel og perledykking, til å bli ett av verdens rikeste og mest innflytelsesrike land.
Det bor rundt 2,7 millioner mennesker i Qatar. Kun 300.000 av disse er lokale qatarere. Den søkkrike staten tar seg godt av borgerne sine fra vugge til grav.
Qatarere betaler null skatt, de får gratis hjem, skole, utdanning, helse, ja til og med begravelsen dekkes av staten. Det er en av grunnene til at Qatar ikke har opplevd folkelige opprør og høylytte krav om demokrati og ytringsfrihet.
De fleste qatarere har det rett og slett for godt til å protestere mot landets eneveldige og ikke-demokratiske ledelse.
Det er altså gass og fredsmekling landet lever av, og innbyggerne skjemmes bort og migrantarbeiderne får det bedre og bedre for hver dag som går, forstår vi. Det er ingen kritiske spørsmål knyttet til den diplomatiske virksomheten. Qatar er venn med alle, fastslår Wolasmal, og alt de ønsker er fred.
Akkurat nå forhandler Qatar mellom Israel og Hamas for å få slutt på krigen, få på plass en våpenhvile på Gazastripen og sørge for en utveksling av israelske gisler mot palestinske fanger.
Det vesle ørkenlandet har forhandlet frem fredsavtaler mellom bitre fiender i Sudan i 2011, hindret en borgerkrig i Libanon i 2008, og fått USA og Taliban til å gravlegge stridsøksen i Afghanistan etter 20 år med krig.
Kremt. Å påstå at Qatar er en nøytral diplomatisk aktør er så hinsides enhver objektivitet det er mulig å komme. Qatar finnes ikke nøytrale, det ultrarike mikrolandet er tvert imot det landet som mest åpenlyst subsidierer terrororganisasjon etter terrororganisasjon.
Ser man på landene Wolasmal trekker fram som qatariske suksesshistorier om fred, kan man enkelt registrere at freds- og demokratibølger er det siste som skyller over disse etter Qatars fredsforhandlinger.
«Nøytrale» Qatar
Vi kan bruke Store Norske Leksikon som kilde for å se nærmere på Qatar, det regnes vel fortsatt som et hovedsaklig kunnskapsbasert, nøytralt oppslagsverk. Her står det om emriatet:
Qatars styres fortsatt eneveldig av en emir, som har ført en noe mer liberal innenrikspolitikk enn andre stater i golfen. Formelt følger landet den islamske hanbali-lovskolen, i likhet med nabolandet Saudi-Arabia.
Liberalt og liberalt, det kommer da an på hva man sammenlikner med. Hanbali-lovskolen er en sharia-variant som inspirerer dagens salafister og wahabister og har særdeles lite med din og min forståelse av begrepet «liberal» å gjøre. Men la oss fortsette om Qatar, dette mikrolandet som knyttes særs tett til Det muslimske brorskapet:
I 2014 hjemkalte flere sine ambassadører fra Doha. I 2017 brøt flere land de diplomatiske forbindelsene, samtidig som Bahrain, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia forsøkte å isolere Qatar ved å stenge grensene. Nabolandene beskyldte, sammen med Egypt, Qatar for å representere en sikkerhetsrisiko fordi landet hevdes å støtte grupper som anses for å være en trussel mot den nasjonale sikkerheten i disse landene. Særlig er Qatar anklaget for å støtte islamistiske grupper, framfor alt ulike deler av Det muslimske brorskap. Qatar støtter også Hamas og har forbindelser med Hizbollah. Begge har nære forbindelser med Iran, som Qatar også har direkte kontakt med.
Motsetninger til andre land på Den arabiske halvøy, særlig den regionale stormakten Saudi-Arabia, har flere årsaker. Qatar har felles økonomiske interesser med Saudi-Arabias erkefiende Iran gjennom utvinning av store gassforekomster i havområdet mellom de to landene og har en mer pragmatisk holdning til Iran enn mange andre land på halvøya. Qatar har også tatt stilling til regionale konflikter og aktører som ikke samsvarer med standpunktet til enkelte GCC-allierte. Særlig har Qatars støtte til Det muslimske brorskap, blant annet i Egypt under Den arabiske våren, ført til splid. Det samme har Qatar og andre lands støtte til forskjellige politiske og militære grupper i Syria, men også tv-kanalen Al Jazeera har vært et problem for flere naboland.
(…) Qatar har investert mye i Tyrkia, også i finanssektoren og våpenindustrien. Tyrkia kjøper mye naturgass fra Qatar. De to landene har i noen grad ført en sammenfallende politikk i regionen, blant annet støtte til Det muslimske brorskap.
Brorskapets metoder er Qatars kjennetegn. De bruker myk makt snarere enn militær makt, men tro for all del ikke at maktbruk handler om uselvisk ønske om verdensfred. Folk og forsvar definerer ideologisk makt som «makt over tanker, verdier og følelser og omtales ofte som «overtalelsens makt». Denne typen makt vil kunne påvirke andre stater uten å bruke verken økonomisk eller militær makt. Noen stater er rollemodeller for andre, for eksempel når det kommer til kultur eller politisk styreform. Det betyr at de er bærere av verdier eller normer som andre stater ønsker å følge eller etterligne.Diplomatiet er det klassiske eksemplet på ideologisk makt. Her møtes stater til samtaler, for eksempel fredsforhandlinger, for å løse ulike utfordringer.»
Den myke makten sees ikke bare i fredsforhandlinger, men i investeringer. Vi skrev tidligere i år at Universitetskrisen i USA er sponset av Qatar.
2. januar valgte rektor for prestisjetunge Harvard University, Claudine Gay, å trekke seg. I kjølvannet av Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober evnet verken hun eller hennes kolleger ved MIT og University of Pennsylvania å fordømme terroren. Ei heller evnet de å si i en kongresshøring at det var imot universitetsreglene å oppfordre til folkemord på jøder. De doble standardene fra rektorene som ellers er opptatt av hvite privilegier, avkolonisering og rasesensitivitet, kan spores ved å «follow the money». Sporet leder til Qatar, som pumper milliardbeløp inn i amerikansk akademia for å skaffe seg innflytelse.
Qatar er Hamas
Middle East Media Research Institute (MEMRI) er en frivillig organisasjon som overvåker pressen i Midtøsten, der ytringsfriheten mildt sagt ikke har samme kår som i Vesten. Organisasjonen har hovedkvarter i Washington, D.C. og utgir og distribuerer engelskspråklige oversettelser av arabisk, persisk, urdisk, pashtoisk og tyrkiske reportasjer.
Også MEMRI er opptatt av Qatar – dog ikke av verken sportsvasking eller diplomativasking, men av Qatars jakt på makt og innflytelse, og MEMRI-sjefen selv går så langt at han påstår at Qatar er Hamas.
I en artikkel fra juni oppsummerte Yigal Carmon hvorfor Qatar ikke er noen egnet fredsmekler.
For å redde gislene må vi først snakke ærlig om hva som foregår. Qatar er ikke en ærlig megler. Landet har spilt et dødelig dobbeltspill med USA og Vesten i mange år. Når det gjelder Hamas, bygget Qatar det opp fra en liten, svak Gaza-gruppe til en global organisasjon med enorme terrorkapasiteter. Med sin massive finansiering gjorde Qatar det mulig for Hamas å ta kontroll over Gazastripen fra PLO og forvandle den til et islamsk ekstremismebasert samfunn. Qatar er derfor ikke en upartisk megler, men det er de facto Hamas sin beskytter.
Det var på Qatari Al-Jazeera TV at Hamas militærsjef Muhammad Deif erklærte krig om morgenen lørdag 7. oktober. Og det kommer ikke som noen overraskelse at det var i hjemmet til Al-Jazeera-journalisten Abdullah Al-Jamal, i Nuseirat på Gazastripen, at tre israelske gisler ble holdt fanget.
Faksimilen fra MEMRI viser at det ikke bare er Støre som er hjertelig overfor emiren, det var hjertelig mellom emiren og den nå eliminerte Hamas-lederen Ismail Haniyeh også.
Terrorfinansieringen er ikke noe nytt. Den har foregått i en årrekke. Qatarerne har penger, makt og innflytelse, og de har en vedvarende kjærlighet til fundamentalistisk islam. De vet hva de driver med, og en makt- og pengestyrt vestlig politiker- og medieelite spiller med for å få en bit av kaken.
Advarslene om Qatar har vært framsatt i år etter år. For ganske nøyaktig ti år siden hadde britiske The Telegraph en artikkel om emiratet på trykk. Avisen gikk i detalj inn på hvordan Qatar overførte millionbeløp ikke bare til Hamas, men IS, libyske jihadister og andre mindre terrorceller. At landet har vært en frihavn for terrorledere er heller ingen hemmelighet, praksisen fortsetter den dag i dag.
Same procedure as last year…
Når NRKs Wolasmal er begeistret over at Qatar har meklet fram fred i Sudan, Libanon og Afghanistan, kan man ikke annet enn å undres over hvorvidt det er pashtunerhjertet hans som banker.
BBC hadde i 2013 en grundig gjennomgang av hvordan Qatar fikk meklerrollen i Afghanistan, og den er mer enn interessant. Det var Taliban selv som valgte Qatar, og Qatar huset denne terrororganisasjonens ledelse med samme raushet den gang som de idag huser Hamasledelsen.
Man må videre undre seg over hvordan Wolasmal ser på både Afghanistan, Sudan og Libanon i dag etter qatarisk diplomati. Synes han landene ser ut til å ha kommet godt ut av det? Eller evner han som oss andre å se framveksten av ekstrem islamisme? Klinger ingen bjeller om manglende nøytralitet når finansiering av alt fra Al Qaida til Hezbollah kan spores tilbake til Qatar?
Det ser snarere ut til at Qatar, som ifølge norsk politisk ledelse og NRK er ivrige på å få fred, holder på med det de alltid driver med: Kjøper seg innflytelse og setter fredsbegrepet på hodet. Nå hånd i hånd med statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide.
Brorskapets takk
Qatars rolle som fredsmekler mellom Hamas og Israel framstilles som nøytral og fredselskende av den norske regjeringen og norske medier, men ser man på qatariske reaksjoner etter fredsmekling i Afghanistan, får man en ide om hvor lojaliteten ligger. George Washington University kartla Det muslimske brorskaps reaksjoner etter at Taliban tok tilbake makten i landet:
Ali Qaradaghi, generalsekretær i den Internationale Unionen av Muslimske lærde, medlem av European Council for Fatwa and Research og Qaradawis høyre hånd de siste tiårene, gratulerte det «store afghanske folket med deres seire over okkupantene», og understreket videre at «Vi er veldig glade for holdningene til Taliban-bevegelsen i sin omgang med folket og dets politiske fleksibilitet».
Qaradaghi takket også folket, emiren og regjeringen i staten Qatar for dens store innsats for å lette forhandlingsstemningen som resulterte i USAs og resten av okkupantenes tilbaketrekningsavtale.
Knapt en måned senere oppfordret Qaradaghi til anerkjennelse av Taliban-regjeringen: «Jeg oppfordrer FN og landene i verden, spesielt islamske land, til å anerkjenne Taliban-regjeringen og hjelpe den til å oppnå sikkerhet, stabilitet og utvikling i landet, samt å frigjøre de frosne afghanske eiendelene for å hjelpe det afghanske folket».
Den Qaradawi som omtales er den fremste ideologiske sunniekstremisten i verden, Yousef al-Qaradawi, omtalt av HRS i en rekke artikler. Både før og etter sin død har Qaradawi i årevis blitt rost opp i skyene av Basim Ghozlan i Rabitamoskeen til Det islamske forbundet. Samme Ghozlan har i årevis blitt brukt som en helt ordinær kilde i mediene, presentert som en ordinær muslim, i tillegg til å være regjeringens foretrukne dialogpartner.
At Hamas vil sende noen hjertelige tanker i Qatars retning for Qatars utøvelse av diplomati når krigen en dag tar slutt, trenger ingen betvile. Så er det bare ubehagelig å betvitne at Norge, som tidligere var en stolt støttespiller til Midtøstens eneste demokrati, åpent lar seg forføre av Qatars ideologiske maktbruk. Vi trenger kanskje ikke gjenta, men gjør det likevel. Den ideologiske makten er makten over tanker, verdier og følelser. Flørten med Qatar kan vanskelig sees som annet enn klassisk utroskap, og det er du og jeg som blir bedratt.