I et intervju 8. september i Dagbladet under overskriften, som er et sitat fra Høyreleder og statsministerkandidat Erna Solberg, kan vi lese at – Festen er over for Norge.
Solberg mener at fallet i den norske produktiviteten maner til «et stort alvor», for den norske produktiviteten er lav og den er fallende.
– Estimatet er at det faller, at produktiviteten blir enda lavere. Det er for lavt til at vi klarer å opprettholde det vi har klart tidligere. De nordiske landene har vært kjent for høy produktivitet og en stor velferdsstat. Nå har vi bare en stor velferdsstat, sier Solberg til avisen.
Produktivitet
Dertil står vi overfor «en dobbel byrde» fremover:
– Vi har både en aldrende befolkning og lav produktivitet. Samtidig skal vi bygge opp et nytt næringsliv i en tid der oljeindustrien går ned, sier Solberg videre.
Hun legger til at dette er et tema som er for lite diskutert, og peker på at det er viktig at Norge jobber med å bli mer effektive der færre administrerer og flere produserer.
Øh, nei, Erna Solberg. Det er kanskje derfor vi aldri kommer noen vei. Det er selvsagt nødvendig med færre som administrerer, for det er jo også der offentlig sektorer bare eser ut hvert år, men det sentrale for produktiviteten er at enhver produserer mer med færrest mulig innsatsfaktorer. Dette må privat sektor skjønne for å unngå å gå konkurs, mens det offentlige bare utnytter vår velfylte statskasse. Hvis man baker en kake (som er produksjon) er det vesentlige at kaken blir best og størst mulig med færrest mulige brukte ressurser. Kan én person gjøre jobben like godt og raskt som ti, er det produktivt. Har man så moderne utstyr som man behersker, i dette tilfelle en kjøkkenmaskin heller enn en håndvisp, øker produktiviteten ytterligere.
Temaet kunne med fordel vært diskutert mer, og særlig hvis det ble diskutert mer ærlig.
– Hvis vi skal erstatte de jobbene som det blir mindre av i olje- og gassektoren, må vi ha høykompetent arbeidskraft og forskningsintensive bedrifter i Norge. Det er jo derfor vi krangler på både exit-skatt og formueskatt, for det regjeringen gjør der bidrar til at det skapes færre slike jobber, fortsetter Solberg.
Problemet synes således at man henger seg mer opp i skatter og avgifter enn hva faktisk produktivitet er. For i den oljesmurte velferdsstaten Norge har det over tid blitt enda viktigere med omfordeling og flest mulig i arbeid – løsrevet fra produktivitetskrav.
Høykompetent arbeidskraft
Hvor bevisst har vi vært på den høykompetente arbeidskraften? Ikke i det hele tatt er min vurdering, da pengene har sittet løst slik at folk (skattefinansiert) kan studere hva de vil, og «selvrealisering» har vært et varemerke helt løsrevet fra hva et samfunn som vårt trenger. Hvor mange sosialantropologer, sosionomer, kriminologer og lignende trenger vi? Og hvor havner de fleste? Jo, i det offentlige. De lever av staten.
Javisst har vi en aldrende befolkning og skal bygge opp et nytt næringsliv i en tid der oljeindustrien går ned, men hvorfor driver vi da med en fortsatt høy ikke-bærekraftig innvandring? Hvis vi fortsetter med kakebake-tankegangen er det kanskje flott at ti stykker faktisk er i arbeid med å bake en kake med håndvisp, siden de ikke kan betjene en kjøkkenmaskin, men produktivt blir det ikke. Og når det er viktigere å fordele kaken enn å bake den, så blir det i beste fall igjen noen smuler, i verste fall blir kakefatet helt tomt.
Da er festen definitivt over.
Og jeg har ikke engang nevnt Norges vanvittige sykelønnsordning, som ingen politiske partier så langt har turt å røre (nå er det litt bevegelser), for ikke å nevne alle som er på uføretrygd og andre offentlige stønader. De lever altså på staten. Politisk makt har åpenbart vært viktigere enn Norges beste – fordi vi har hatt råd til det?
Nå banker realitetene på døra. Og de banker hardt.
Europa
Det skjer ikke bare i Norge, det skjer i hele innenfor hele EU-området. Det er tydelig i rapporten som den tidligere italienske statsministeren og sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi har stått i spissen for. Den tar pulsen på Europa i det globale kappløpet og presenterer en rekke anbefalinger som skal gjøre det mulig å ta opp kampen mot stormakter som USA og Kina.
Det er presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, som bestilte rapporten for over ett år siden.
Rapportens diagnose er ikke til å ta feil av:
Europa taper i den globale konkurransen, der vår konkurranseevne henger sterkt etter både USA og Kina. På den ene siden utfordres bedrifter i Europa av økende konkurransepress fra Kina. Og på den annen side er Europas posisjon i markedet for avansert teknologi synkende. For eksempel er bare fire (!) av verdens 50 ledende teknologiselskaper europeiske.
Og hva er Draghis løsning? Jo, den absolutt viktigste oppgaven i spørsmålet om å drive Europas vekstmotor fremover blir å øke produktiviteten. Samtidig må Europa finne nye måter landene kan øke innovasjonen på, slik at det såkalte «innovasjonsgapet» lukkes.
I tillegg heter det at det avgjørende at Europa lager en felles plan for den grønne omstillingen, slik at energiprisene senkes. Og så må Europa gjøre seg uavhengig – både når det gjelder handel og import av varer, men også forsvarspolitisk, ikke minst i lys av trusselen fra Russland. For øvrig har vi hørt mye av dette før, da fra en Europa ikke liker så godt, nemlig USAs ekspresident Donald Trump.
Men denne kursendringen vil bli svært kostbar. Europa bør investere minst 750-800 milliarder euro – årlig. Til sammenligning er beløpet ifølge rapporten mer enn dobbelt så høyt som Marshall-planen etter andre verdenskrig. Den gang tilsvarte Marshall-planen en investering på 1 til 2 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt. Draghi-rapporten foreslår årlige investeringer på 4,4 til 4,7 prosent.
Rapporten slår fast at Europa kan møte behovet for de massive investeringene uten å belaste den samlede økonomien, men det vil kreve offentlig støtte til privat sektor. Samtidig er det behov for å etablere en kapitalmarkeds- og bankunion for å gi virksomheter og forbrukere tilgang til billigere lån og dypere finansmarkeder.
– For første gang siden den kalde krigen bør vi frykte for vår evne til selvopprettholdelse. Jeg er imidlertid overbevist om at vi sammen kan finne styrken til å reformere oss, sa Draghi under overleveringen.
Varslet krise
Ingenting av dette bør overraske. Her på oljeberget har vi imidlertid tatt oss råd til ikke å ta konsekvensene innover oss og således ta de nødvendige beslutninger, og det selv om det ikke har manglet på advarsler.
For eksempel kom Jon Hustad, som dessverre ikke er blant oss lengre, i 2013 med boken «Farvel Norge – velferdsstatens fremtidige kollaps». Tittelen sier alt, og boka dokumenterer kollapsen med tall og fakta som tilsier at politikere som nå snakker om «produktivitetskrise» ikke bedriver annet enn ren skjær ansvarsfraskrivelse.
«Hva gikk galt med Norge?», spurte Hustad, og svarte selv: «Vi fant oljen» (dertil på julaften i 1969). Moralen er enkel: easy come, easy go. «Det er alltid lettere å sløse bort uventet rikdom» skriver Hustad med referanse til Harvard-professor David Landes, der et enda viktigere sitat fra samme mann er: «Rikdom er aldri så bra som arbeid, formue aldri så bra som fortjeneste.» Nettopp arbeid og produktivitet er sentralt for Hustad, samtidig som fortjenesten må stå i samsvar med forbruket.
«Ingen land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapningen på overføringer til folk i arbeidsfør alder, ingen land i verden har en så stor del av befolkningen på en eller annen diagnose», slo Hustad fast og viste til uføretrygd, attføring, arbeidsavklaringspenger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd.
Hvis vi tar det for gitt at Norges befolkning ikke har et eget sykdomsgen, som dertil slår ut bare når du er i Norge, er det nærliggende å spørre hvorfor stadig flere av oss jobber mindre? Og at dette har pågått år ut og år inn, men først de siste årene blitt et politisk tema. Hustad viste til at Norge i over 50 år (1950-2010) ikke har klart å utføre like mange arbeidstimer som de som jobbet i 1950.
Karusellen kommer til å gå raskere og raskere noen år til. Vi får ikke store kriser på en stund ennå, den falske økonomiske veksten kommer til å fortsette, flere blir trygdet, som gjør at vi må importere flere, som igjen blir trygdet, som igjen gjør at vi må importere enda flere. Til slutt, om fem, 10, 20 eller 30 år, ingen kan gi det eksakte årstallet når oljekassa er tom eller prisene på olje og gass har gått sterkt ned, da må vi gjøre noe.
Dette varslet om den økonomiske krisen vi beveget oss mot, er det åpenbart ikke mange politikere som har tatt seg bryet med å lese. Hustad påpekte også at vi knapt har fattige her til lands, om helsegapet, at eldrebølgen vil bli enorm, at velferdsstaten er blitt for stor og at innvandringspolitikken ikke er bærekraftig. Altså et innblikk i hvordan Norgeskaken fordeles.
Men vi tok bare et kakestykke til.