Problemet med teoretikere er ofte at de også kjenner folk bare i teorien. Teoretikere gidder ikke sette seg ned med den gjengen som er nederst på den sosiale rangstigen og er lavutdannet, ikke leser avisenes kommentarstoff eller har tusenvis av følgere i sosiale medier. Skravleklassen bryr seg ikke om vanlige folks problemer og forstår dem heller ikke, men holder seg med en teori om hvordan disse folkene er.
Den norske skravleklassen har laget et voldsomt styr om hva den republikanske presidentkandidaten har sagt som er udokumentert, at videoer og bilder verken viser migranter i Springfield eller kommer fra Springfield, men fra helt andre steder, og gjort et stort poeng av egen treffsikkerhet når det gjelder å avsløre falske nyheter.
Tilsynelatende utløser opplevelsen av å være god faktasjekker en moralsk overlegenhet der latterliggjøring og stempling av meningsmotstandere er legitimt. Alt i det godes og sannhetens tjeneste, selvfølgelig, «idiotene» som forsøker å si noe om republikanernes poeng kan med den største selvfølge henges ut til spott og spe i offentligheten. Intensjonen er å avsløre falske nyheter og motvirke rasisme, hevdes det hardnakket. Som når undertegnede får betegnelsen Trumps bikkje i Norge på kommentarplass i Filter Nyheter eller når sosiolog, kommentator og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen Kjetil Rolness finner det opportunt å bruke Facebook til å formidle at artikkelen Haitiske kjæledyrspisere og vår tids stille sensur ikke handler om hvordan alminnelige folk har det, men er et bevis på at jeg ikke forstår de enkleste regler om kildekritikk.
Jeg vil påstå det går en logisk sti fra oppstandelsen rundt påstandene om migrantene i Springfield tilbake til groomingskandalen i Rotherham i England, og at man kan følge den stien enda lenger bakover i historien om man vil eller tør.
Hvem eier sin historie
Trumps visepresidentkandidat JD Vance har nektet å trekke tilbake påstanden om at haitiske migranter spiser kjæledyr. Han hevder at påstanden stammer fra innbyggerne i Springfield, og at det i såfall er interessant å faktasjekke hvorvidt den er et løst rykte eller ei. Det er ikke et standpunkt for løgn.
Når myndighetene i Springfield opplyser at de ikke har noen «credible reports», men Vance påstår at innbyggere i Springfield forteller når kameraet ikke ruller, så er det ikke noe bevis for at faktasjekkerne har funnet Løgnen med stor L og ferdig med det. Noen av innbyggerne i Springfield finner klangbunn i videoene de ser og Trumps uttalelser i debatten – de har sine erfaringer, opplevelser og historier, og det er sannhetsgehalten i disse som er det interessante.
Det er nettopp at hvert menneske, uansett posisjon, uansett status, kan komme med sin historie som er essensen i ytringsfriheten, og disse historiene bør vekke nysgjerrighet snarere enn fordømmelse. Hva med å lytte til hva folk sier, selv når de ikke har videoopptak eller tør å stå fram med fjeset sitt i nyhetene? Hva med å ta dem på alvor og forsøke å finne ut om det de sier er sant? Er ingenting lært av Rotherham og groomingskandalen?
Det var ikke sånn at jentene i Rotherham ikke fortalte sine historier, det var sånn at myndighetene føyset dem vekk og gjemte det bort. Inkludert politiet. Disse jentene hadde ikke filmer av overgrepene de ble utsatt for, de kom ikke fra privilegerte middelklassehjem, de hadde bare vonde erfaringer. De forsøkte å fortelle. Først hverandre. Deretter politi og barnevern. Ville det vært rimelig å kalle den som snakket høyt nok til at historiene deres ble løftet “medansvarlig for å dele propagandaen og piske opp stemningen som han vet kan føre til vold”, slik Rolness argumenterer for at man gjør dersom man gir Trump eller Vances utsagn oppmerksomhet?
Logikken er den samme. Krydret med “tullingene”, “Trumps bikkjer” og “idioter”. Uten noen som helst forståelse for at denne formen for «faktasjekking» i praksis gjør det utrolig vanskelig for vanlige folk å fortelle hva de opplever. Hvem vil vel fortelle til noen som har forhåndsbestemt at du juger, er rasistisk og idiot?
Ytre høyres stemmer
Ayaan Hirsi Ali påpeker at det er bemerkelsesverdig at det må en sensasjonell historie om kattespising til før både politikere og medier gidder bry seg med hvordan livet ser ut for vanlige folk i Springfield, som i løpet av de siste årene har opplevd en masseimmigrasjon uten sidestykke.
Så langt er den eneste arrestert for å ha spist en katt i Ohio (en setning jeg aldri trodde jeg skulle skrive) Allexis Ferrell, en Ohio-innfødt siktet for dyremishandling, ordensforstyrrelse og brudd på lover angående et «kjæledyr». Men et opptak anskaffet av The Federalist avslører at innbyggere rapporterte haitiske migranter som bortførte gjess fra lokale parker til Ohio-politiet. Et bilde av en haitisk mann som holder en død gås som sirkulerer X er fra Columbus, ikke Springfield – men viser likevel at noen migranter tror det lokale dyrelivet er fritt vilt for konsum. I New York undersøker myndighetene økende antall dyreofringer i Jamaica Bay.
Men hele historien er en distraksjon. Oppsiktsvekkende historier om katter som grilles i gatene tilslører de menneskelige skadene som innbyggerne i Springfield har slitt med. Som JD Vance, Ohio-senator og Trumps visepresidentkandidat, påpekte, var overskriften «Haitiere spiser katter» den eneste gangen mainstream-medier ga oppmerksomhet til amerikanske forsteder som sliter med tusenvis av utenlandske statsborgere de er pålagt å bli naboer med av den føderale regjeringen. Vance, til hans favør, nevnte denne historien for måneder siden på NatCon DC.
Selverklært på ytre høyre har Christopher Rupo forsøkt å finne ut av hvorvidt det er hold i Trumps påstander. I saken han har skrevet vises en video av kattegrilling i Dayton, den nærmeste storbyen til Springfield, og Rupo har snakket med mannen som filmet hendelsen.
Vi snakket med han som filmet det, som ba om å være anonym, men bekreftet tidspunktet, plasseringen og autentisiteten. Han fortalte at han skulle hente sønnen i fjor sommer, da han la merke til den uvanlige situasjonen. «Det var noen afrikanere som bodde rett ved siden av barnets mor,» sa han. «Denne afrikanske naboen hadde den fordømte katten på grillen.»
Han skriver det samme som vi har påpekt, nemlig at folks erfaringer ikke samsvarer med faktasjekkernes insistering på at slikt ikke skjer:
For å være tydelig: denne enkelthendelsen bekrefter ikke alt ved Trumps uttalelse. Byen er Dayton, ikke Springfield; utelukkende katter var på grillen, ikke katter og hunder. Men det bryter med den generelle fortellingen fra etablissementsmediene og dets «faktasjekkere», som insisterte på at dette aldri har skjedd, og at ethver antydning i den retning på en eller annen måte er et uttrykk for rasisme.
Forbudte opplevelser
Det finnes åpenbart en rekke historier. Kjæledyrspising er som Ali påpeker et outrert eksempel, men interesse for å sjekke hvilke historier vanlige innbyggere sitter på er liten. Det er faktasjekkingen av politikeres utsagn som er det spennende, for da får man fakket en løgner, eller enda bedre: klistret enhver som ytrer noe som kan tolkes som «støtte til løgneren» til løgner-begrepet.
Nysgjerrigheten er borte, den frie ytring er bare fri så lenge den samsvarer med faktasjekkernes sannhet.
Men det har konsekvenser å holde seg med faktasjekkernes sannheter. I England så vi nylig hvordan Samantha Smith fra Telford i England stilte opp på TV og fortalte om en oppvekst der hun selv og tusenvis av andre småjenter ble ofre for grooming. Smith snakket om at overgriperne i all hovedsak var menn med opprinnelse fra Pakistan, og fortalte om hvordan politi og hjelpeapparat sviktet. Da hun kom hjem til Telford etter intervjuet, fikk hun politiet på døra. Det er hun ikke alene om. Vi skrev:
Det Samantha Smith forteller om er i realiteten en samfunnstilstand der ytringsfriheten er i reell fare. Hun fortalte sin historie i offentligheten, og som et resultat kom politiet hjem til henne.
Hvor mange skal skremmes til taushet? Skal man ikke ha lov til å fortelle om egne, høyst reelle opplevelser? Skal man ikke offentlig kunne kritisere myndigheter og diverse etater uten å bli oppsøkt av politiet i etterkant?
Da vi kommenterte opptøyene i britiske byer tidligere denne uken, skrev vi følgende:
De vestlige samfunnene har med sin berøringsangst klart ikke bare å skape doble standarder, der vi på den ene siden skal være forståelsesfulle og unngå at noen blir lei seg av ord og på den andre siden forstå innvandret sinne som noe som er utløst av vår adferd. I tillegg til disse doble standardene har vi skapt fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Ta en titt på denne videoen. To uniformerte politikonstabler, en mann og en kvinne, kommer hjem til en mann og pågriper ham for noe han har skrevet på Facebook. La det synke inn. I et land der knivstikkinger, voldtekter og grov vold er blitt av samfunnstruende størrelser, arresteres folk for å skrive ting andre kan bli lei seg av. Det er patetisk, men det er også en ressursbruk som er hinsides all forstand.
Det farligste med fryktkulturen er når den får fotfeste og sprer seg. Politiet frykter åpenbart at Smiths fortelling om pakistanske overgripere og et politi som så en annen vei vil kunne provosere. De frykter rasismestempling, de frykter opptøyer, de vil korrigere og skremme til taushet. Det er et direkte angrep på ikke bare Smith, men på selve ytringsfriheten.
Storbritannia står i en historisk avgjørende tid. Det er et ubestridelig faktum at landet lider under en innvandret voldsbølge. Britiske ofre for drap, voldtekter og annen vold begått av innvandrere med voldskultur i bagasjen og en seksuell utnyttelse som har rammet mange tusen barn og unge, kan ikke feies under teppet, bortforklares eller skyldes på ofrene.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, skriver i sin bok Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det er verdt å minne om dette når stempelputen går varm når ytringer skal delegitimeres og folk blir oppsøkt i sine hjem av politiet for å fortelle sin historie. Den frie meningsutveksling er et gode, folk må få fortelle sine historier, også når historiene går på tvers av hva både lovgivende og utøvende myndighet ønsker å formidle.
Baksiden av faktasjekkingen
Baksiden av den polerte fasaden der man kan pynte seg med latterliggjøring og forvrenging av hva alternative medier formidler er ikke pen. Mens Rolness hevder at » artikkelen fra HRS får dusteforslaget om å opprette et «Senter for kildekritikk» til å høres ut som en god idé», kan vi opplyse Ytringsfrihetskommisjonens representant med at et slikt «senter» allerede eksisterer i form av hovedstrømsmedienes Faktisk.no og denne faktasjekkerens samarbeid med Facebook, som siler «sannheter» og «løgner» på en slik måte at «løgner» og «løgnere» ikke får spredning i sosiale medier.
Som eksempel kan vi nevne en historie som jeg valgte å nøste i. Historien om lokalpolitikeren fra MDG som fortalte om draps- og voldtektstrusler og en rekke anmeldelser og pågående saker hos politiet. Historien havnet i mediene, hun møtte også stortingspresidenten, den ble fanget opp av Kommunesektorens organisasjon (KS) og havnet så hos PST – der den vektlegges ved utforming av PSTs satsningsområder. Men det er et problem – Sør-Øst politidistrikt kjenner ikke til historien.
Da jeg delte saken på min egen Facebookside, ble den gjort nær sagt usynlig. Når jeg i dag skulle finne tilbake til min egen delte frustrasjon, finner jeg at hele innlegget er borte. Fjernet. Et fenomen jeg hørte om senest i går av en velkjent, norsk medieprofil, nå pensjonert. Han kaller det tilbakekansellering. Her fra vår samtale i går:
Dokumentet jeg ble tilsendt var forøvrig et åpent brev til kulturinstitusjoner i Norge, med dårlig skjulte krav om ytterligere sensur av enhver som ytrer seg kritisk til det pro-palestinske ståstedet, og brevet vil vi komme tilbake til.
Min egen frustrasjon over sensuren klarte jeg likevel å gjenfinne ved et søk. En deling av frustrasjonen uten lenke til selve saken jeg skrev, delt av en nå avdød Facebook-venn, finnes fremdeles på nettet.
Gir det en ide om hvor vi er på vei?
Sjalting og valting med sannheter og løgner, vekting av informasjon, de «riktige» historiene skal fram i lyset, de «onde» eller «idiotiske» skal skjules og nåde den som forsøker å male et bredere bilde.
Det gjennomsyrer mediene, skravleklassen og politikerne. Det er gift for demokratiet fordi det er doble standarder satt i system.
Selvsagt bør man snakke med innbyggerne i Springfield, selvsagt bør man grave i ryktene, selvsagt bør man holde høyt at også ikkeutdannede, lavutdannede, pensjonister og andre svake grupper også har sin ytringsfrihet og sine historier og sitt egenverd ivaretatt – også når de ikke tilhører de offentlig vedtatte, lovbeskyttede minoritetsgruppene.
Det går en sti fra Springfield tilbake til Rotherham, og følger man den videre kommer man tilbake til en tid da bøker ble brent.
Det er der ytringer ikke er frie den groveste undertrykkingen finner sted. Skal vi bevege oss videre i den retningen eller kjempe for et åpent samfunn hvor det er lov å kritisere alle ideer?