Rapporten fra Kommisjon for nasjonal forsvarsstrategi er i sannhet både nedslående og skremmende lesning. Tilsvarende nedslående er det Wall Street Journal påpeker; at både politikere og medier synes å trekke på skuldrene.
Enda mer forferdelig enn rapporten er den generelle likegyldigheten den har blitt mottatt med. Bortsett fra noen få hederlige unntak (inkludert et Wall Street Journal-innlegg av Shay Khatiri og Senatets minoritetsleder Mitch McConnells klarsynte talsmann), sank kommisjonens rapport som en stein. Det har ikke vært noe oppstyr i pressen, ingen taler fra presidentkandidater, ingen storm på sosiale medier, ingen tegn på at den amerikanske politiske klassen interesserer seg for den freden, som alt vi verdsetter er avhengig av, er stadig skjørere.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er forferdelig, for ikke å si påfallende, at en rapport fra øverste hold som egentlig kunne hatt tittelen «Nasjonal og sivilisatorisk krise» overhodet ikke vekker oppmerksomhet. Rapporten er utarbeidet av et tverrpolitisk og forsvarsfaglig utvalgt ekspertteam, og panelet har gjennomført en rekke samtaler med medlemmer av og ulike komiteer i Kongressen, i tillegg til å gjennomgå både offentlig tilgjengelig og klassifisert materiale.
Som WSJ påpeker burde den tverrpolitisk enstemmige rapporten være et ypperlig og samlende utgangspunkt for offentlig samtale, men verken Demokratenes eller Republikanernes presidentkandidater har plukket den opp og tematisert innholdet. Det samme gjelder i hovedsak mediene, som har forholdt seg tause om de mildt sagt viktige funnene.
Europeiske investeringer
Som USAs allierte i Nato bør rapporten også ha stor interesse her hjemme, selv om innholdet gir et skremmende tidsbilde. Det er all grunn til å anta at rapporten, selv om den ikke snakkes høyt om, er en vesentlig årsak til at Direktoratet for samfunnsberedskap i disse dager sender ut oppdaterte brosjyrer om beredskap til befolkningen her i Norge. I brosjyren dempes faren noe ned, der det heter at «Vi lever i et trygt og stabilt samfunn der vi er vant til at det meste fungerer som det skal. Livet i Norge er imidlertid helt avhengig av blant annet strøm, vann og internett – og nettopp det er vår største sårbarhet. Uvær, naturhendelser, sabotasje, tekniske problemer, terror eller krigshandlinger kan føre til at mange mister for eksempel strøm eller vann, og at det kan bli vanskeligere å få tak i nødvendige varer.»
I den amerikanske rapporten framgår det at befolkningen ikke er holdt godt nok informert om landets sårbare sikkerhetssituasjon.
Vi retter også rapporten vår mot den amerikanske offentligheten, som har blitt utilstrekkelig informert av regjeringsledere om truslene mot amerikanske interesser – inkludert folks hverdag – og hva som vil kreves for å gjenopprette amerikansk global makt og lederskap. Offentlig støtte er avgjørende for hver anbefaling vi kommer med: ekstra utgifter som er nødvendige for sikkerhet, økte nivåer av offentlig og nasjonal tjeneste, og potensielt til og med krigsmobilisering.
For enhver som tegner skremmebilder av hva som kan skje med Nato dersom Trump blir president, bør rapporten være en vekker. Det er bred enighet blant både demokrater, republikanere og erfarne militære og forsvarsdepartementet: Europa må investere mer i forsvar, ganske enkelt fordi USA ikke kan ruste opp alene. En samlet venstreside bør i tillegg merke seg avtroppende Nato-leder Jens Stoltenbergs ord da han sist uke ble intervjuet av NRK: Trump hadde helt rett, og det er helt åpenbart at amerikansk Nato-støtte vil være den samme uavhengig av hvem som blir president.
Forståelsen mangler
Det rapporten advarer sterkt mot er kombinasjonen av to forhold: Det politiske klimaet der identitetspolitikken gjør at det politiske håndverket; å ha overblikk over en kompleks virkelighet, særlig med tanke på ytre trusler, forsvinner. Rapporten er klokkeklar på at en spent verdenssituasjon fordrer politisk samarbeid over partigrenser og fokus på å forstå sammenhengen mellom ulike hendelser.
Det andre forholdet er hvilke stater som definitivt er i forkant av å ruste opp. Fellestrekket ved dem er at de er autoritære – og de samarbeider.
Det samme peker WSJ på med eksempler.
Nyhetene fra utlandet er skremmende. Washington Post-spaltist David Ignatius rapporterer fra Kiev at Ukraina «blør ut» mens landets slitne soldater kjemper mot et numerisk overlegent Russland. New York Times rapporterer at Kina utvider den geografiske rekkevidden og eskalerer volden i sin kampanje for å drive filippinske styrker vekk fra øyer og områder som Beijing illegitimt hevder territorialmakt over. Og Bloomberg rapporterer at Washington-tjenestemenn er redde for at Russland vil hjelpe Iran med å krysse målstreken i sitt kappløp om atomvåpen.
Disse historiene, alle fra liberale nyhetskanaler som generelt er positive til Biden-administrasjonen, forteller en tragisk og skremmende historie om global fiasko fra USA og dets allierte. Kina, Russland og Iran trapper opp sine angrep på det som er igjen av Pax Americana og fortsetter å vinne fram på bekostning av Washington og dets allierte rundt om i verden.
Det ingen av disse historiene gjør er å koble sammen punktene ved å analysere konsekvensene av gjentatt amerikansk fiasko på de vidt adskilte frontene av den internasjonale konkurransen som nå finner sted.
Manglende fokus, manglende forståelse for Kina, Russland og Irans samarbeid og disse landenes enorme forsvarsbudsjetter gjør at USA ikke kan være trygge på å vinne en krig dersom det blir storkrig i nærmeste framtid, fastslår rapporten, samtidig som den vurderer krigssannsynligheten som stor. Behovet for å trappe opp produksjonen i våpenindustrien på amerikansk jord er overhengende, konkluderer rapporten, og trekker fram at «allierte og partnere er avhengige av amerikansk forsvarsproduksjonskapasitet i betydelig grad, så amerikansk forsvarsproduksjon vil være nødvendig uavhengig av hvem som kjemper. Eksempelvis fant en analyse at, bortsett fra USA, «intet land i NATO . . . har tilstrekkelig innledende våpenlagre for krigskamp eller industriell kapasitet til å opprettholde storskala operasjoner. (…) På høyden av kampene i Donbas brukte Russland mer ammunisjon i løpet av to dager enn hele det britiske militæret har på lager.»
Alle medskyldige
Avstanden mellom en politisk korrekt meningselite og mannen i gata eksisterer. Medienes politiske slagside eksisterer parallelt. Mens Trump produserer løgner produserer mediene taushet. Og mange dyptgripende utfordringer blir fortiet. Situasjonen USA står i samtidig som politikerne er opptatt av sosiale spørsmål, en tilsynelatende endeløs strøm av migranter, en middelklasse som strever med å få endene til å møtes og en arbeiderklasse som har mistet enhver tro på politisk lederskap, er en situasjon der folket er uopplyst, skriver kommisjonen.
Opplyst eller ei: Rapporten har vært tilgjengelig siden juli og er fremdeles ikke aktualisert av sittende politikere eller utfordrere. Det er taust. Det er som å se en bilulykke i sakte film, eller som WSJ skriver det:
Kommisjonen finner at det amerikanske militæret mangler både evner og kapasitet som kreves for å være trygg på at de kan avskrekke og seire i kamp.
For å oppsummere, blir tredje verdenskrig stadig mer sannsynlig i nær fremtid, og USA er for svakt enten til å forhindre det, eller, hvis krigen skulle komme, til å være sikre på seier.
En mer knusende tiltale mot en mislykket generasjon nasjonalt lederskap kunne knapt skrives.
Dette er ikke, eller bør ikke være, et partipolitisk spørsmål. Ingen nylig president og ingen partier slipper unna ansvaret for vår nåværende situasjon. Rødt og blått Amerika vil lide like mye hvis det globale skredet mot krig fortsetter ukontrollert.
Hjemme i Norge er det knapt annerledes. En forsvarssektor som vil ta tiår å få tilbake på beina og en prateklasse som er mer opptatt av hatprat og påstått rasisme enn at verden er på trappene av tredje verdenskrig gjør at også vårt land – i likhet med mesteparten av Europa – er kritisk sårbare.