Bjørn Revi skrev i Minerva i mai:
Når ytringer stoppes flyttes definisjonsmakten fra den som har ytret seg over på sensoren som får snakke om ytringen uten at almennheten kan sjekke om det som blir sagt stemmer. At det ligger en maktforskyvning i dette er åpenbart. Ikke bare ytringen blir stoppet men også debatten rundt den.
Den moderne sensur går mye lenger. Du risikerer å bli sensurert, blokkert eller hindret, men uten mulighet til å påvirke prosessen eller til å klage mot sensuren. Du får kanskje ikke engang vite at du er sensurert. Og det er liten debatt rundt den stille sensur for det er så lite å diskutere. Alternative røster kan stemples som konspiratoriske og stanses, og uansett hvor faglig fakta fremstilles kan de stoppes av «faktasjekkere» som hevder de har monopol på sannheten og hvis avgjørelser ikke kan ankes.
Med andre ord: Det du ikke vet, kan du faktisk ha vondt av, du kan ikke gjøre deg opp en informert mening om noe dersom du utelukkende presenteres for én side av en sak. Presenteres du bare for politikeres, interesseorganisasjoners og medienes utvalg av informasjon om verden, uten at motstemmer eller helt andre fakta presenteres parallelt, kan du ende opp med å tro at verden ser helt annerledes ut enn den i virkeligheten gjør.
Det er taus sensur – og den er en sikkerhetsrisiko for demokratiet.
For vår del her i HRS er fenomenet kjent på kroppen, så å si, med det nærmeste eksemplet helt ferskt. Gårdagens artikkel, en faktasjekk av Donald Trumps påstander om at Kamala Harris visepresidentkandidat har gått inn for en så liberal abortpolitikk at babyer drepes etter fødsel, ble umulig å dele på Facebook. Enhver som lenket direkte til artikkelen, fikk i likhet med vår styreleder Trond Ellingsen opp dette varselet:
Bit merke i trusselen nederst: «Gjentatte brudd på reglene våre kan medføre ytterligere kontobegrensninger». Hva «bruddet på reglene» reelt sett besto i er umulig å vite. Artikkelen var ikke villedende, den var tvert imot et kildebelagt forsvar av norsk abortpolitikk med gjengivelse av hvordan demokratene i blant annet statene New York og Minnesota har innført så liberale abortregler at levendefødte babyer kan legges til side for å dø. Men «noen», her Facebook, vil ikke at du skal vite det.
Vi har belyst sensuren på Facebook i en rekke saker, slik vi også har belyst mediegigantens samarbeid med Faktisk.no, og praksisen er dypt bekymringsfull. Som Revil presiserte i Minerva: «Faktasjekkerne» tar monopol på sannheten og definisjonsmakten, mens den som presenterer fakta som er i strid med det «ønskelige» sensureres, gjerne i kombinasjon med bruk av stempler som «konspiratorisk», «rasistisk» eller «ekstrem».
Kan du ikke få lese andre ytringer enn de «riktige», kan du heller ikke sjekke hva som er sant og ikke sant, og i tillitssamfunnet ender da en stor andel mennesker opp med å slå seg til ro med at det de får lese og høre på Facebook og i hovedstrømsmediene er den hele og fulle sannheten.
Monopol på sannheten
Som vi skrev i den delingsblokkerte artikkelen i går var det norske kommentariatet frydefullt samstemte om at Trump er en løgner.
Espen Goffeng kommenterer debatten i Minerva, og trekker i likhet med en talløs rekke norske kommentatorer slutningen at Trump må ha tippet helt over.
Men for noen løgner den mannen klarer å levere! Han påstod ved et tidspunkt at Tim Waltz – den nye visepresidentkandidaten – synes det er helt greit å henrette nyfødte som en utvidelse av abort. En ting er å lyve. Men på et eller annet sted må det jo bli for mye, selv for republikanere?
Noe annet Trump hevdet i debatten er at migranter fra Haiti spiser Ohio-innbyggernes kjæledyr. Det ble snappet opp og latterliggjort over hele den siviliserte verden. Sosiolog Kjetil Rolness kalte påstanden et spinnvilt høydepunkt, og skrev på Facebook at Trumps løgner er bisarre.
Påstanden til Trump ble også faktasjekket. Alle redaktørstyrte medier over dammen var på saken. Alle var enige: En stygg og rasistisk løgn fra Trump, helt uten hold i virkeligheten. Googler man, ser man at alle de store mediehusene har slått stort opp at påstanden er fake news.
Da må det jo være sant at det var løgn, tenker du kanskje, og mange slår seg nok til ro med at det var usant og nok et utslag av Donald Trumps notoriske vilje til å lyve. Det kan man knapt bebreide folk for, de færreste har vel tid og ork til å sette seg ned på eget initiativ og lete fram eventuelle motstemmer. Motstemmene er jo uansett både konspiratoriske og rasistiske, har vi blitt fortalt.
Motstemmer med mobilkamera
Problemet er – i likhet med abortsaken – at det finnes motstemmer. Det finnes motstemmer med mobilkamera, og det finnes usensurerte sosiale medieplattformer der videoene er tilgjengelige for alle som vil se. På plattformer som Bitchute og X florerer det av videoer som understøtter Trumps påstand. Vi kan velge ut noen få.
Elijah Schaefer deler en video av en mann som er i ferd med å suge blod av en kattunge og skriver «jo, dette skjer på tross av hva MSM forteller deg».
På Bitchute ligger det lydopptak av en innringing til nødnummeret 911 der en mann ber politiet om hjelp etter å ha blitt vitne til at haitiske migranter fanget gjess i parken.
I samme sosiale medie ligger opptak tatt med politiets kroppskamera som tydelig viser pågripelse av en kvinne som har drept en katt i en hage.
Det ligger også et videoopptak av en mann som griller en katt på bål inntil en husvegg. Overskriften på videoen er «Haitiere SPISER katter. Det svarte lokalsamfunnet blir latterliggjort for å påpeke det».
Ganske langt fra rasisme der altså, når Ohios svarte innbyggere føler seg latterliggjort når de påpeker at de haitiske migrantene spiser katter.
En annen som sier klart og tydelig at påstanden om at haitiske migranter spiser katter ikke er rasistisk, har selv migrantbakgrunn fra Haiti. Den unge kvinnen er datter av en migrant som kom til USA på 60-tallet, og hun forteller om sine erfaringer fra oppveksten. Erfaringene innebærer ingen spising av folks kjæledyr, noe hun også understreker, men hun er klokkeklar på at det er alminnelig å spise katter. Haitierne gjør det av to grunner: fattigdom og religion.
Den unge kvinnen sier at amerikanere neppe klarer å forestille seg hvor fattige folk kan være. De er så fattige at å spise katter faktisk er nødvendig for å få i seg mat. På Haiti finnes ingen velferdsstat, det finnes ingen suppekjøkken eller utdeling av mat, med mindre man er så heldig at det er kristne misjonærer der, forteller hun, før hun sier at de også ofrer katter grunnet religionen sin. Voodoo praktiseres på Haiti, og troen sitter like fast som annen tro sitter i andre migranter med annen religion. Hele videoopptaket kan du se her.
Hva kan man tro på?
Den underlige selvpiskende troen på at det er farlig å påpeke kulturelle forskjeller gjør at rene beskrivelser av virkeligheten kan avskrives som rasistisk ralling. Hovedstrømsmedier og politikere vil ikke assosieres med slikt, de vil heller stilne de stemmene som forteller. Det er farlig, ikke bare fordi folk i et demokrati bør kunne bli hørt, men farlig fordi det bare fortelles en side av virkeligheten. Folk får ganske enkelt ikke vite hva som foregår og kan dermed heller ikke ta reell stilling til ulike problemstillinger.
Vi lever i en tid der den stille sensuren er særdeles omfattende. Det handler ikke «bare» om haitiske, kattespisende migranter i Ohio. Det handler om noe mye større, en villet skjevformidling av informasjon.
Tidligere denne uken belyste vi en rapport fra Storbritannia som avdekket ekstrem skjevformidling i BBC, den britiske statlige kringkastingen. Vi belyste rapporten:
BBC har brutt sine egne retningslinjer over 1.500 ganger i firemånedersperioden som er analysert: «Funnene avslører et dypt bekymringsfullt mønster av partiskhet og flere brudd fra BBC på sine egne redaksjonelle retningslinjer for upartiskhet, rettferdighet og å fastslå sannheten», heter det i rapporten. Kan vi etterlyse en uavhengig granskning av NRKs formidling nå?
Rapporten omhandlet dekningen av krigen mellom Israel og Hamas, der Israel stadig framstilles som krigshissende og assosieres med folkemord, mens terroren fra Hamas nedtones. Det er en vridning av faktaopplysninger og unnlatelse av å fortelle sannferdig som er gjennomgående.
Tilsvarende kan man se på medienes omtale av innvandret vold. Fokuset ligger på sårbarhet hos voldsutøverne, ikke på hvor sårbare ofrene for volden er, og etnisitet skal ikke nevnes – fordi rasisme.
Slik formidles en rekke nyheter. Fordi rasisme. Fordi Trump. Fordi konspirasjonsteorier. Begrunnelsene er vage og stemplende, og ikke minst fordummende.
Det verste ved utviklingen er at folk blir sittende med ekkel følelse av at man ikke kan stole på noe eller noen som helst. Løgnene er så innarbeidet, den stille sensuren så omfattende at det blir vanskelig å manøvrere i. Og dette til tross for at ethvert tenkende menneske forstår at folk ikke endrer sin kultur, sine overbevisninger eller tilbøyeligheter av å forflytte seg geografisk fra ett land til et annet.
Numne for løgner
En som godt belyser at det i vår tid er umulig å vite hva man skal tro på, er Eric Weinstein. Han påpeker både viljen som finnes til å snakke usant, da med henvisning til politisk elite og medieeliten, men også at de samme mediene i patologisk grad er uinteresserte i de viktigste sakene i vår tid.
Enhver som har en drøy halvtime å avse, bør benytte den til å lytte til hva Weinstein, som selv omtaler seg som demokrat, men hovedsakelig et frittenkende menneske, har å si om tilstanden i amerikansk venstresides politikk og om mediene. Han sier rett ut at praksisen til elitedemokrater er skummel og svikefull. Det han sier har direkte overføringsverdi til norske tilstander.
Weinstein belyser blant annet hvor skummelt det er at en mann med åpenbare kognitive svekkelser, president Joe Biden, fremdeles sitter med atomknappen foran seg. Han belyser hvor åpenbart det er blitt løyet om Bidens mentale tilstand og at ingen nå vet med sikkerhet hvem som fatter avgjørelser i Det Hvite Hus, og han påpeker hva det er med Trump som gjør at han skaper panikk i Washington.
Hvis vi skal overføre åpenbare løgner her på berget, trenger vi ikke dra fram sittende regjerings avgjørelser om ståsted i krigen mellom Israel og Hamas, noe vi har belyst en rekke ganger, vi kan trekke fram et eksempel fra dagen i dag.
I en svært underlig seanse med gruppeleder Hilde Karlsen i Stavanger Høyre i morgenens Politisk kvarter på NRK, sier Karlsen det motsatte av hva hun sa forrige uke da saken mot sittende ordfører Sissel Knutsen Hegdal kom opp. Men ikke bare sier hun nå det stikk motsatte av hva hun tidligere har sagt, hun forventer å bli trodd på at hun har sagt det samme hele tiden. Hun lyver for åpen skjerm og mikrofon og påstår at støtten hun ga forrige uke ikke står i motsetning til at hun i dag mener det er bra at Hegdal har trukket seg fra partiet. Det er absurd å lytte til og se på fordi løgnen er så åpenbar, men på samme tid er vi alle nå så vant til slik adferd fra politikere at vi er numne for det, slik Weinstein fokuserer på i samtale med Piers Morgan.
Og sist: Taushet
Selv når sannheter ligger åpne og blottlagt rett framfor enhver som er villig til å se, så opprettholdes helt andre «sannheter» som det korrekte. Monopol på sannhet kommer med tilleggsdimensjon: Selv når det bevises at faktasjekkerne feiler, kan faktasjekkerne argumentere for at innvendingene framsettes med vonde intensjoner og forsøk på å generalisere eller stigmatisere hele grupper. Eller de kan ganske enkelt, slik de ofte gjør, unnlate å svare.
Det siste er ikke ukjent for HRS, og flere erfarer den samme tausheten. På Substack skriver George Gooding i artikkelen Sprøtt eller sannhet? at heller ikke han fikk noe svar da han korrigerte Aftenpostens kommentator Christina Plettens direkte feil opplysninger etter debatten mellom Trump og Harris.
Hun kommer nemlig med dette som eksempel på en slik sprø påstand:
Kamala Harris vil gjøre kjønnsoperasjoner på ulovlige innvandrere.
Som den ikke-journalisten Pletten er, føler hun ikke noe behov for å faktasjekke denne påstanden — hun bare tar for gitt at den er riv, ruskende gal. Harris kan da ikke være så ytterliggående, vel?
La oss høre med pressekollegene til Pletten i CNN:
Harris also wrote that she supported taxpayer funding of gender transition surgeries for detained immigrants and federal prisoners.
Harris was asked if, as president, she would use “executive authority to ensure that transgender and non-binary people who rely on the state for medical care – including those in prison and immigration detention – will have access to comprehensive treatment associated with gender transition, including all necessary surgical care.”
Harris replied, “Yes.”
Verken politikere eller medier eller folk som ville holde seg inne med «det gode selskap» legger to pinner i kors for å unnskylde eller rette opp feile opplysninger. De durer i vei som om ingenting har skjedd, vel vitende om at så lenge de følger sine egne spilleregler om skjevvektet formidling og direkte løgner, blir det stadig vanskeligere å si dem imot. De realitetene som rammer helt alminnelige folk vil uansett ikke ramme dem selv. Det er aldri vanskelig å rope «rasist» eller «trumpist!» fra toppen av det sosiale hierarkiet. Det er ikke engang nødvendig å rette opp direkte feil når man innehar meninger som gir sosial status og er risikofri for egen del. Vi har belyst fenomenet:
Mens den tidligere venstresiden var opptatt av kamp for sosial rettferdighet, framstår de nå opptatt av kamp om å klatre høyest på den sosiale rangsstigen. Det er lett å la seg friste av å bære meninger som ikke har negative følger for en selv, samtidig som man får markert at man tilhører eliten. Men de som taper på dette nye systemet for klasseinndeling av samfunnet forblir de samme: Det blir dem som må erfare de politiske følgene. Av og til er det langt nyttigere å lytte til mannen i gata enn å lytte til akademia.
Mannen i gata er på de usensurerte medieplattformene. Selv eliten bør ta en titt av og til. Kanskje de lærer noe om andres virkelighet og andres sannheter, selv om de neppe sier det høyt.