Sjokk! Et høyreekstremt parti er for første gang siden 1945 blitt største parti i en tysk delstat. Blåbrune Alternative für Deutschland (AfD) gir fascismen nok en gang et ansikt.
Det har ikke manglet på slike og lignende utsagn i mediene de siste dagene, og det kan være mye rett i det. Det er vanskelig å vite, da all politikk som handler om skepsis til den ikke-bærekraftige innvandringen og islam raskt kategoriseres som høyreekstremt. Uttrykker man på toppen av det hele noe som ligner på en nasjonalistisk holdning bikker man fra mørkeblå til blåbrun.
Personlig er jeg noe usikker hva AfD egentlig står for, og det får man heller ikke vite om man forholder seg til europeiske medier. Men man kan jo lure på hvorfor AfD fikk 30,6 prosent av stemmene i Sachsen og i Thüringen 32,8 prosent. Det gjør AfD til Thüringens største parti (på andreplass fikk CDU 23,7 prosent), mens de i Sachsen ble nummer to (knapt slått av CDU på 31,8 prosent).
Er velgerne i de østtyske delstatene Sachsen og Thüringen klin gærne? Og hva skjer når en annen østtysk delstat, Brandenborg, går til valg 22. september?
Ytterpartier
Regjeringspartiene gjorde elendige valg i begge delstatene. I Sachsen fikk forbundsleder Olaf Scholz’ sosialdemokrater 7,3 prosent og De Grønne klarte knapt sperregrensen med 5,1 prosent. Venstrepartiet Die Linke klarte ikke sperregrensen med sine 4,5 prosent.
«Det grønne skiftet» er åpenbart ikke velgernes favoritt.
I Thüringen klarte Die Linke seg bedre med 12,9 prosent, men nedgangen er brutal fra 2019-valget (da hadde de 31 prosent). Sosialdemokratene oppnådde kun 6,1 prosent.
Da er det kanskje ikke rart at Scholz advarer alle partier om å samarbeide med AfD. Men det er likevel ett annet parti som burde vekke vår nysgjerrighet.
For det tredje største partiet i begge delstatene er et nyopprettet venstreorientert parti, oppkalt etter en av de karismatiske medstifterne, Sahra Wagenknecht; Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW).
Sahra Wagenknecht er en utbryter fra Die Linke og har røtter i det gamle Øst-Tyskland. I Politico spør man seg om Wagenknecht er så langt til venstre at hun ender opp helt til høyre. De betegner BSW som «venstrekonservatisme». Wagenknechts mener for eksempel at det er for mange asylsøkere i Tyskland, at det grønne skiftet fører til en avindustrialisering og hun ønsker et samarbeid med Russlands Putin for å få slutt på krigen i Ukraina. Altså ikke ulikt det AfD står for.
AfDs Björn Höcke skal være begeistret for Wagenknecht. Höcke omtales gjerne som en av de «mest ekstreme politikerne i det høyreekstreme i AfD», slik Politico gjør, mens Aftenpostens kommentator Frank Rossavik sier etter valget at «Fascisten Björn Höck kan smile. Ingen andre gjør det.»
Det mest interessant med Rossaviks kommentar er imidlertid at lederen i CDU i Thüringen, Mario Voigt, har blankt avvist å samarbeide både med AfD og Die Linke, fordi begge oppfattes som «for langt ute», men åpner for å snakke med BSW (som fikk 15 pst i Thüringen, i Sachsen 12 pst). Det er i så fall en smule spesielt, men sier kanskje noe om hvor forvirret det tyske politiske lederskapet er?
Vest- vs Øst-Tyskland
Mange vil gjerne forklare både AfD og BSWs fremgang med at mange av velgerne har mistet tålmodigheten med en mislykket innvandringspolitikk som har ført Tyskland ut i økonomiske problemer, økt kriminalitet og økt polarisering.
Men slik tolker ikke alle det. I VG kom Astrid Sverresdotter Dypvik, journalist og historiker, med en banal analyse:
– I Vest-Tyskland og Berlin har de lært av fortiden og vil ha et flerkulturelt samfunn, men AfD-tilhengerne hater det flerkulturelle samfunnet, sier Dypvik.
Det er ingen grunn til å hate et velfungerende flerkulturelt samfunn. Problemet er bare at de ikke fungerer. Ikke noe sted. Det vet mange av velgerne, fordi de opplever problemene i egen bakgård.
Da har kanskje Dypvik et bedre poeng med problematikken Vest- og Øst-Tyskland, der sistnevnte sliter mer med økonomisk problemer. Etter murens fall, foreningen mellom Vest-Tyskland og DDR, Deutsche Demokratische Republik som var det offisielle navnet på den østlige delen av den delte tyske staten i årene 1949–1990, endte borgerne i øst som en slags annenrangsborger. Den hengemyra har Tyskland ikke klart å komme seg ut av, og sett det så sammen med den evige botsgangen som tyskerne, i alle fall i Vest-Tyskland og Berlin, går i etter nazi-Tyskland. Denne botsgangen ser jeg som en direkte konsekvens av landets åpen dør-politikk for innvandring.
Derfor er det kanskje ikke så rart at det er i de østtyske delstatene at ytterpartier vinner terreng – og det på begge sider. Spørsmålet er om valgseirene i disse delstatene kan overføres til resten av Tyskland. I nasjonale målinger ligger de an til 25 prosent av stemmene til sammen (AfD 18 og BSW 9 pst).
En meningsmåling fra Frankfurter Allgemeine Zeitung viser for øvrig at 53 prosent av borgerne i øst vil gjenoppta forbindelsen med Russland, mot 25 i Vest-Tyskland. Hele 54 prosent i øst mener også at tyskerne lever i et skinndemokrati, der borgerne ikke har å mye de skulle ha sagt, mot 27 prosent i vest.
Åpenbart sitter gammelkommunismen i veggene i mang et østtysk hjem, og mang en velger er dypt skuffet over regjeringens manglende evner til å føre en politikk til det beste for egne borgere.