Morgenens nyhetssending i NRK hadde som hovedsak at det nå er flertall for nytt abortforslag, altså at Norge utvider retten til kvinners selvbestemte abort fra 12 til 18 uker. Også retten til fosterreduksjon er nå mer enn halvparten av nordmenn positive til, meldes det smilende fra studio.
Loven om selvbestemt abort ble innført av Odvar Nordlis Arbeiderparti-regjering. I Norge er abortloven såpass streng at vi sjeldent tenker over hva en abort reelt sett er, og selv om det etter alle solemerker vil bli en mindre streng abortlov når grensen flyttes fra 12 til 18 uker, er vi milelangt fra amerikansk abortlovgiving. Jeg har poengtert det før, men er villig til å gjenta hva abortloven er.
Abortloven er loven som gir friske kvinner rett til å avlive friske fostre – og som pålegger andre å utføre avlivningen.
Reiser vi over dammen ser abortloven helt annerledes ut enn i Norge. Trond Ellingsen presiserte i saken Det kunne vært verre hvorfor amerikanerne er så splittet i abortspørsmålet.
Pro life vs. pro choice
De som følger litt med i amerikansk politikk har sikkert merket seg uttrykkene «pro life» og «pro choice». Disse to utrykkene symboliserer en ekstremt sterk konfrontasjon mellom politiske og religiøse grupper, der de som sverger til pro life aller helst vil ha forbud mot enhver abort. Alabama og Georgia er eksempler på stater der abort i praksis er blitt forbudt. I andre stater står pro choice sterkt. Her er adgangen til abort blitt stadig mer liberalisert.
Lengst av alle har staten New York gått. Der ble det innført per 01.01.21 en ny abortlov, The Reproductive Health Act (RHA). Denne ble feiret som en så stor seier for demokratene at guvernøren, Andrew Cuomo, beordret rosa flombelysning på World Trade Senter.
Loven åpner for selvbestemt abort frem til uke 24. Deretter kan abort gjennomføres helt frem til fødselen dersom det er fare for kvinnens helse, inkludert psykisk helse. Det er tilstrekkelig at dette erklæres av en lege eller sykepleier, uten at det finnes noen objektive kriterier.
I tillegg er straffeloven endret slik at drap på et ufødt barn ikke lenger er straffbart. Dette er gjort ved at definisjonen av «person» nå forutsetter at vedkommende er født, og i live. Og bare «personer» kan drepes.
Et ganske annet landskap enn det norske, og i dette landskapet finnes det en mann som har utmerket seg. Han heter Tim Walz og er presidentkandidat Kamala Harris’ visepresidentkandidat.
Under debatten mellom presidentkandidatene natt til onsdag norsk tid påsto altså Trump at Walz har gått inn for drap på nyfødte babyer. Påstanden ble raskt avskrevet som falsk av programlederne, der det ble påpekt at det ikke finnes noen amerikansk stat som tillater drap på nyfødte. Og det er helt korrekt, noen slik lov finnes ikke, men det lovverket Tim Walz har gått inn for er sannelig ikke langt unna.
Løgner og sannheter
Espen Goffeng kommenterer debatten i Minerva, og trekker i likhet med en talløs rekke norske kommentatorer slutningen at Trump må ha tippet helt over.
Men for noen løgner den mannen klarer å levere! Han påstod ved et tidspunkt at Tim Waltz – den nye visepresidentkandidaten – synes det er helt greit å henrette nyfødte som en utvidelse av abort. En ting er å lyve. Men på et eller annet sted må det jo bli for mye, selv for republikanere?
Det jeg vil gi Goffeng rett i er at det ville vært bedre om Trump ganske enkelt beskrev virkeligheten. Og virkeligheten er at Tim Walz har gått aktivt inn for fjerne loven som sikret at babyer som overlevde abort, hadde rett til medisinsk hjelp.
Som Minnesota-guvernør har Tim Walz blitt kjent for abortkampen. I staten Minnesota har det siden 1976 stått i loven at «ansvarlig medisinsk personell» skulle bruke «alle rimelige tiltak i samsvar med god medisinsk praksis» for å «bevare livet og helsen til det levende fødte spedbarnet».
Det høres rimelig ut og samsvarer med norsk lovgiving på feltet.
Men i Minnesota er Walz kjent som Demokrat-guvernøren som signerte lovendringsforslaget som fjernet punktet om livreddende tiltak. I lovverket Walz signerte i mai 2023 erstattet politikerne den forrige ordlyden med et revidert krav til helsepersonell: «ivareta spedbarnet som er født i live.»
På papiret ser det kanskje snilt ut, men i praksis er det svært stor forskjell på medisinsk intervensjon for å redde barnets liv kontra å tulle det inn i et pledd og la det ha det lunt mens det dør.
Loven har – forståelig nok – vakt forferdelse i Pro Life-leiren, der eksempelvis organisasjonen Minnesota Citizens Concerned for Life skriver om loven som åpner for å legge levende nyfødte til side for å dø:
De erstattet kravet om livreddende tiltak med et krav om kun «omsorg» (som lovforslagets forfatter beskrev som «trøstende» omsorg i komitédiskusjoner og debatter). Dessuten gjelder den nye loven (SF 2995) ikke lenger spesifikt for babyer som overlever abort, men for alle babyer som er født i live. Under det nye språket kan ethvert levedyktig spedbarn nektes livreddende omsorg og få lov til å dø. Babyer født med funksjonshemminger, hvis liv ofte blir devaluert, er spesielt utsatt.
Lovgivere og Walz gikk enda lenger ved å oppheve kravet om at abortutøvere skal rapportere om tilfeller der spedbarn er født i live og tiltakene som ble iverksatt for å ta vare på dem (fem fødte levende spedbarn ble for eksempel rapportert i 2021). Nå kan ikke Minnesotas innbyggere lenger vite når babyer blir født levende og etterlatt for å dø.
Det vi vet
Nei, hva som skjer med babyer som overlever abortforsøk på dem, vet verken Minnesotas innbyggere eller noen andre lenger, det kan ikke sjekkes når helsepersonell er pålagt å ikke rapportere om det. Men det man kan vite er hvordan dette har sett ut så lenge de var pålagt å dokumentere. National Catholic Register har oppsummert funnene:
I 2015 vedtok Minnesota et lovforslag kalt Born-Alive Infants Protection Act, som krevde at statens helsedepartement skulle produsere en rapport hvert år som angir antall babyer født i live etter et forsøk på abort og hva som skjedde med dem. (Loven gjentok også tidligere eksisterende språk som krever «rimelige tiltak» for å redde livet til en baby født i live etter et forsøk på abort.)
I løpet av de åtte årene loven var i kraft, rapporterte statens helsebyrå 24 babyer født i live etter forsøk på abort. (Fordelingen etter år er: 2015 (5), 2016 (5), 2017 (3), 2018 (3), 2019 (3), 2020 (0), 2021 (5), 2022 (0).)
Alle babyene døde. Ti av de 24 tilfellene involverte en dødelig fostertilstand «uforenlig med livet», ifølge rapportene. Fire babyer var medisinsk «pre-levedyktige», noe som betyr at de ble ansett for underutviklet til å leve. To holdt seg knapt i live: en i 2016 hadde «forbigående hjertesammentrekninger» og en annen i 2017 hadde lav Apgar-score, noe som tyder på liten sjanse for gjenopplivning.
Men så kommer det som vekker oppsikt og grunn til virkelig bekymring:
Åtte andre tilfeller ble beskrevet på et vagere språk. For syv av dem, heter det i rapportene, «komfort-omsorgstiltak ble gitt som planlagt.» For en baby født i live i 2017, sier en statlig rapport, «ingen spesifikke skritt tatt for å bevare liv ble rapportert.»
Hvor lenge babyene ble liggende der med såkalte komfort-tiltak før de døde vites ikke. Det kan ta lang tid å dø, selv for nyfødte.
Ba om unnskyldning
Det spesielle med Tim Walz er altså at han er så iherdig abortforkjemper at det vipper over i et indirekte krav om passiv dødshjelp. Og mens norske kommentatorer leker den leken der det er viktig å være aller mest opptatt av å påpeke hvor teit og løgnaktig Donald Trump er, så er på samme tid slik at internet er et sted som aldri glemmer.
Det er eksempelvis fortsatt åpent for alle og enhver å klikke seg inn på X og lese hva Tim Walz twitret i januar 2018, da han var medlem av kongressen. Han ba faktisk offentlig om unnskyldning for at han ved et uhell stemte for det føderale lovforslaget om Born-Alive Abort Survivors Act.
Skikkelig glipp der altså, han fikk heldigvis rettet det opp, slik han selv viser. Han ville slett ikke at overlevende aborterte babyer skulle ha rett til livreddende behandling, det er det motsatte han ville stemme for. Han har rykket opp og fram i gradene siden den gang, så han er øyensynlig tilgitt.
Dødshjelp
Selv om NRK i dag melder om den nye norske abortloven, er det langt fra den til det ståstedet Tim Walz forfekter som abortforkjempende demokrat.
I sakens anledning er det interessant å lese seg opp på hvordan vi i Norge definerer dødshjelp. Store Norske Leksikon har denne avklaringen:
Hva dødshjelp er og ikke er
Dødshjelp omfatter såkalt «aktiv dødshjelp», «eutanasi» og «assistert selvmord». I definisjonen brukt her omfattes aktiv dødshjelp og eutanasi av beskrivelsen «å ta livet av en person etter personens frivillige forespørsel», mens assistert selvmord omfattes av beskrivelsen «å hjelpe en person til å ta sitt eget liv».
To typer dødshjelp
Dødshjelp omfatter med andre ord både (1) selv å ta livet av en annen, eksempelvis ved å injisere dødbringende medikamenter, og (2) å bistå en annen til å ta sitt eget liv, eksempelvis ved å gi den andre dødbringende medikamenter, som personen så selv tar. I begge tilfeller handler en i den hensikt å ta eller hjelpe til å ta livet av en person som selv ber en om dette.
Hva dødshjelp ikke er
I motsetning til dødshjelp står på den ene siden det å ta livet av en person som ikke frivillig har forespurt en om dette. Dette kan bli gjort av medlidenhet, såkalt medlidenhetsdrap. På den andre siden står behandlingsbegrensning, hvor en unnlater å gi eller opprettholde behandling av en person der dette kunne forlenget livet til personen.
En etisk utfordring
Spørsmålet om dødshjelp bør legaliseres og praktiseres er utfordrende. To sentrale etiske spørsmål er: Hvor stor råderett bør en ha over sitt eget liv? Og hva kan og bør en hjelpe andre med?
Etikken bør i særdeleshet løftes når det er snakk om mennesker som ikke er i stand til å uttrykke sin egen vilje i det hele tatt: Det nyfødte barnet.
Slik jeg tenker om livet og om barn så er det å legge et spedbarn til side for å dø, kontra å gjøre alt i ens makt som helsepersonell for å redde barnets liv, et valg om at babyen skal dø. Å pålegge helsepersonell å gjennomføre dette er i min forståelse grotesk politikk, og langt mer grotesk enn det faktum at presidentkandidat Trump velger å kalle det drap.
Hjemlige forhold
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2012 for å finne jordmoropprøret ved Rikshospitalet. Den gang handlet det ikke om at gravide kvinner stilte krav om senaborter eller at det fantes norske politikere med Walz tanker om at abortoverlevende babyer skal legges vekk, det handlet om utførelse av senaborter. Ha The Reproductive Health Act beskrevet tidligere i artikkelen i bakhodet, loven som åpnet for selvbestemt abort frem til uke 24 og deretter helt frem til fødselen dersom det er fare for kvinnens helse, inkludert psykisk helse.
Manglende avklaring av lovverket gjorde at jordmødrene i Norge ble pålagt å utføre aborter i uke 22 og 23. Dette er hva de erfarte:
Rikshospitalets fødeavdeling får de vanskelige jobbene, abortene som er så sene at de skjer i det vanskelige landskapet mellom fødsel og abort.
— Det er klart det er belastende å legge et slikt barn til side, mens kolleger kanskje jobber for å redde et helt tilsvarende barn i et annet rom, sa jordmor Bodil Thorsnes til Aftenposten.
Hun legger ikke skjul på at hun har hatt problemer med etikken i jobben hun har vært pålagt å gjøre. Og hun har ikke vært alene. Diskusjonene rundt ekstreme senaborter har gått høyt på avdelingen. Mange har, som Thorsnes, syntes det har vært vanskelig.
I Klassekampen-saken «Det feministiske tabuet» beskriver tidligere SVer Ida Rydeng det samme:
Se for deg at du er sykepleier og at jobben din, på regelmessig basis, er å stå og se på mens et babylignende foster sparker og hiver etter pusten i et stålbekken, mens det kveles til døde. Dette er allerede realiteten for tusenvis av sykepleiere som jobber på gynekologisk avdeling. Til tross for at dette kan føles traumatiserende for mange, er dette noe sykepleierne gjør nettopp fordi en av grunnpilarene i sykepleien er at ingen skal dø alene.
Å legge levendefødte barn til side for å dø er et umenneskelig krav å stille til landets helsearbeidere. Jeg klarer ikke dy meg for å stille disse spørsmålene til landets kommentatorkorps: Hvordan definerer dere drap? Har dere en annen definisjon om det er drap på babyer?
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons