Forskjellsbehandling og diskriminering

Islamdebatten er vunnet, men meninger er ikke realpolitikk

Abid Raja og hans islamkritiske panel vant soleklart gårdagens Debatten på NRK. Argumenter, henvisning til statistikk og egne erfaringer gjorde at de kunne vaske gulvet med islamforsvarerne. På samme tid ga diskusjonen en underlig følelse av å være hensatt til debatt og tematikk fra flere tiår siden. Hvor ærlig er egentlig norsk islamdebatt? Både de kunnskapsrike og høflige og de mer kunnskapsløse og aggressive hindrer at islamkritikken munner ut i noe mer enn ord.

Folk som går mange runder med seg selv og ender med å erkjenne at de har tatt feil er det god grunn til å lytte til. Derfor lytter da også mange når Abid Raja tar et oppgjør med islam, slik han fortsetter med i NRK Debatten torsdag.

– Islam er en forfeilet religion, passer overhodet ikke inn, samtiden har løpt fra den for lenge siden, sa Raja.

Det er tydelig og det er flott at han setter konkrete ord på tilstanden, så får det heller være som det er at han mangler raushet og anstendighet nok til samtidig å beklage overfor mennesker han har tråkket grundig ned i den brune beisbøtta.

Panelet rundt ham, bestående av Sarah Gaulin, Shakeel Rehman, Almir Martin og Noman Mubashir, var alle støttespillere til Rajas islamkritikk, med tydelig forankring i statistikk og kunnskap om registrerbar undertrykking i muslimske miljøer, men tydeligst om situasjonen i dagens Norge var likevel islamforsvarerne.

Ikke grunnet argumentene, men grunnet den åpenbare faktafornektelsen og aggresjonen fra mørkemannen Mohsan Raja, kombinert med den velkjente «alle kulturer er like fine»-tilnærmingen til en muslimsk SV-representant og en tilsynelatende sliten og litt forvirret Athar Ali fra énmannsorganisasjonen Norsk innvandrerforum.

I det store og hele var debatten gammelt nytt og av den grunn ganske kjedelig, og programleder Fredrik Solvang kunne med hell stilt religionsforsvarerne hardere til veggs hva gjelder «synd»-begrepet de var opptatt av. For hva skjer med syndere i islam?  Innpakkingen av den systematiske sosiale kontrollen i de konservative muslimske miljøene lar seg fremdeles gjøre ved hjelp av en forståelsesfull venstreside som spiller på den klassiske historien om undertrykkere og de undertrykte.

I redaksjonen snakket vi kort om programmet før sending, og Hege Storhaug fikk rett i sin antakelse.

– Alt dette er gammelt nytt. Ingenting gjøres konkret.  Jeg skrev en bok om det i 2007, Tilslørt. Avslørt, og det som antakelig ikke kommer til å bli sagt i debatten er at hijaben på barn i Vest-Europa er en aktiv islamisering, ettersom hijab på jentebarn ikke er normalen i den muslimske verden.

Nei, det ble ingen særlig hijabdebatt, selv om Abid Raja skal ha poeng for å ha sagt at det beste vil være å droppe den.

Ser vekk

Da Kripos-veteran Terje Bjøranger tidligere i år ga ut boken Den ingen ser, en bok vi anmeldte og omtalte som høstens viktigste krimroman, er selve tittelen vesentlig. For de langt fleste nordmenn får aldri se hvordan undertrykkingen arter seg i praksis.

«At Raja får skryt der de som sa det samme for mange år siden ble utdefinert av det gode selskap sier mye om hykleriet som har rådet i offentligheten de disse tiårene», skriver én på Facebook.

Hykleri kan kun opprettholdes når man ikke ser, eller tilsvarende når man ikke vil se. Man må orke å se og orke å snakke sannferdig om det man ser, selv når det man ser synes vanskelig å tro at faktisk foregår i Norge i 2024. Hadde NRK eksempelvis vært ærligere om Mohsan Raja, kunne folk kanskje enklere sett hvor ille det står til. Korrekt nok var han «Årets Osloborger» i 2015 og han er også nestleder i «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» (SNP), men hvorfor han ikke lenger er leder nevnes ikke.

I desember i fjor tok Mohsan Raja pause på ubestemt tid fra admin-rollen i den lukkede Facebook-gruppen SNP. SNP ble opprettet av Mohsan Raja selv og i dag har omtrent 13.000 medlemmer. Utrop belyste hvorfor Raja ikke lenger administrer gruppen; fordi han systematisk trakasserte gruppemedlemmer, deriblant en mann som fortalte om grov homohets:

Han og en kvinnelig medlem i gruppen skal ha fått grove lydfil-meldinger fra Raja. Utrop har hørt på lydfilen.

– Han kalte henne for «bitch», «jævla kjerring», osv. Kvinnen havnet dessverre i sjokk da hun ikke forventet den type melding, og begynte å gråte på grunn av den grove språkbruken.

Raja skal ifølge mannen også ha sendt ham en talemelding med grovt og seksuelt ladet innhold:

– Han sa jeg «slikket ræva til Abrar» (jour. anm, Abrar Ul-Haq, som er pakistansk sports- og kulturpersonlighet og politiker) og at jeg kunne klatre på kjønnsorganet hans. Han brukte ordet «ghandoo» (jour. anm. nedsettende betegnelse for homofil mann på urdu) i talemeldingen, sier han.

Samme Mohsan Raja gikk samme måned også ut med en instendig oppfordring på TikTok, belyst av Nettavisen:

– Vi kommer til å støtte Hamas åpenlyst fremover. Jeg håper dere også kommer til å gjøre det samme.

Den påfallende kunnskapsløse og aggressive Mohsan Raja dukket også opp da Islamsk Råd Norges posterboy, Zakaria Hussein, holdt en jødehatende appell i Oslo i fjor.

 – Dommedag vil ikke komme før muslimene har beseiret jødene, proklamerte Hussein, flankert av Raja.

Det er i det hele tatt mye som ikke nevnes og mye man ikke ser når NRK inviterer Mohsan Raja til debatt. Det som ikke sies er også en form for kommunikasjon. Det man utelater, det man velger å ikke se eller belyse, er ofte langt viktigere for å forstå sammenhenger enn det redigerte utvalget som presenteres.

Svaret på integreringsspørsmål finnes ikke alltid synlig rett foran folk, selv om de fleste evner å registrere skyteepisoder, vold og knivstikkinger. Det underliggende tankesettet belyses i altfor liten grad.

Skravleklassens paradegren, skravling, ender dessverre ikke i realpolitikk. Det handler om en påfallende vilje til å ikke snakke om realiteter, men om teoretiske størrelser der sårende ord sidestilles med grov undertrykking, der språk og retorikk visker ut kulturforskjeller og meningsforskjeller og der man alltid ender opp på samme sted man startet.

I Norge lever fortsatt troen på at man har gjort noe dersom man har lagt til rette for at folk får sagt noe om hva de føler.

Tilstanden bak sløret

Vi har tidligere tatt bilder av hva som foregår i Facebook-gruppen «Muslimsk Fellesskap (for alle)». For ni måneder siden hadde gruppen på kort tid samlet 1.700 medlemmer. Hvor mange de er i dag aner jeg ikke, jeg er blokkert. Det er skriveføre «brødre og søstre», men skal man bruke gruppen som et integreringsbarometer kan man raskt bli skuffet. Her er det åpne kjærlighetserklæringer til Hamas, latterliggjøring av kvinner som motsetter seg polygami og ivrig fundamentalistisk misjonering.  Også i denne gruppen var Mohsan Raja å finne, sammen med blant andre nikabkvinnen Leyla Hasic og de ihuga islamistene i Dawah Norge.

Dette er reelt, det er norskfødte muslimer. De er mange, og som Abid Raja korrekt sier, vokser de opp uten befatning med norske verdier. Men når man ser hvor ille det i realiteten ser ut, når man ser hvordan disse miljøene opererer, hva er da egentlig poenget med stadige debatter om hvorvidt islam er et gode eller en byrde? Hvorfor opprettholdes den falske balansen der det i det uendelige skal diskuteres  «rasistiske, stigmatiserende nordmenn» og «sårbare minoriteter» uten at det koker ned til konkrete tiltak? Vi kan minnes noen eksempler:

En gjenganger på gruppens side er spørsmål vedrørende ekteskap, enten det gjelder konkrete spørsmål eller kontaktannonser. Tilbakemeldinger får man okke som.

Kontaktannonsen under er en gjenganger, der den gifteklare gir informasjon om seg selv i skjematisk form.

Kontaktannonsens kommentarfelt er dog mer interessant enn selve annonsen. Og har du lurt på hva de fundamentalistiske muslimene mener står høyest av norsk lov og sharia, får du svaret i denne meningsutvekslingen.

I samme kommentarfelt er det usikkerhet om hvorvidt den anonyme kvinnen kommer til å finne seg noen mann når hun er 39 og ikke ønsker at mannen skal ha flere koner. «At hun krever på forhånd å være den eneste er litt spesielt» får vi vite, for i henhold til sharia er det ikke opp til henne å avgjøre slikt, det er mannen som bestemmer.

Å selge inn ektefeller fra utlandet er heller ikke noe problem i gruppen. Det kan man gjerne gjøre. Å reagere på beskrivelsene skal man derimot ikke, da kastes man ut av gruppen, noe energipolitisk talsperson i Industri- og næringspartiet (INP), Kjell Erik Eilertsen erfarte da han delte følgende på X:

Hijaben skal formodentlig på plass når 20-åringen kommer til Norge, men tilsynelatende ønsker alle de overstående selv å gifte seg. Det er det ikke alle som gjør.

I de øvrige kommentarene kommer det gjentatte oppfordringer om å forklare for foreldrene. Støtten den anonyme fortvilede mannen som skal tvangsgiftes etterspør går ikke lenger enn det. Hvorvidt det føles støttende å høre at det ikke er noen tvang i islam når man selv står med beina godt plantet i tvang er ikke godt å si.

Men det er mer enn ekteskapsforviklinger å ta tak i som muslim i Norge. Problemene står nærmest i kø, forstår vi, og et typisk problem er å måtte nærme seg motsatt kjønn i annet enn ekteskapelig setting.

Legetrøbbel

Svært mange spørsmål dreier seg om rettigheter, altså retten til særbehandling fordi man er muslim. Noen ganger kommer det gode svar, andre ganger svar man som norsk sosialdemokrat kanskje heller bør måpe av.

Det er flere svar i tråden, og en mann påpeker at dersom hun skal ha henvisning til spesialist, er det oftest menn som er spesialister. I skjermbildet under er det den kommentaren som besvares med «godt poeng», men så kommer en tanke den anonyme kvinnen med spørsmålet kanskje ikke hadde tenkt på. Det kan jo være haram kvinnelige leger også, tenk om legen er lesbisk? Det bør man altså sjekke før man bestemmer seg for lege i det hele tatt. En mistanke om at legen er lesbisk er nok til at man bør kreve å få en annen, fastslås det.

Er det noen som med hånden på hjertet kan si at Debatten i NRK evner å løfte problematikken til et synlig, opplyst nivå? Tross god innsats fra islamkritikerne er debatten på stedet hvil. Islamkritikerne vant på faktabasert argumentasjon, men islamistene vinner i praksis. Slik blir det når prating aldri munner ut i konkrete forslag til løsninger.

(Hovedfoto: skjermdump fra NRK)