Som de fleste har fått med seg har flere partier allerede startet valgkampen til stortingsvalget neste år. Det gjelder ikke minst Ap, som nå gjør alt de kan for å få et sakseierskap til innvandrings- og integreringspolitikken. Det i konkurranse med Fremskrittspartiet, men Ap ender opp med å avsløre seg selv.
Mer tøffel enn tøffest
Det er som politisk kommentator i NRK, Tone Sofie Aglen, sier det: Det har blitt en konkurranse om hvem som er tøffest i landet her, da knyttet til det som de fleste partier – med unntak av FrP – har benektet – nemlig sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet.
De har åpenbart tenkt at vold er vold, kriminalitet er kriminalitet, uten å ville se på de bakenforliggende faktorene. Mer viktig har det vært å få bort oss som faktisk har påpekt fakta og sammenhenger, derfor jublet nok mange i de ulike partiene – med unntak av FrP – da statsstøtten til HRS ble fjernet ved valget i 2021. Men nå høres de ut som HRS-ere hele gjengen.
I går brukte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) så godt som hele sin tale til partiets landsstyre med å varsle om en tøffere linje mot kriminelle.
– Det å stille krav til folk, er noe av det viktigste. Du tar dem på alvor. Noe av det minst bra for en person er å bli tatt som en selvfølge, oversett, ikke bli stilt krav til, sier statsminister Jonas Gahr Støre til NTB.
På spørsmål om det er «Strenge-Jonas» som nå trer frem, som forøvrig er like misforstått som da mediene døpte Erna Solberg (H) til «Jern-Erna», svarer Støre:
– Jeg lever godt med det. Dere får dele ut kallenavnene, men jeg mener at det er misforstått å tro at man skal være snill og unnvikende mot kriminalitet, i motsetning til det å stille krav til folk. Jeg har alltid sett på det å stille krav som et uttrykk for respekt for andre mennesker, sier Støre.
Nettopp å stille krav – og tydelige krav – er det mange, og stadig flere, som ser betydningen av. Her er det ikke så mange som kan definere seg som «tøffe», de har mer opptrådt som tøfler i betydningen gått stille i døren.
Fra ord til handling
NTB viser til at da Støre talte på AUFs sommerleir i år, sa han at «det er nødvendig å være litt streng framover». Man vet nesten ikke om man skal le eller gråte. Er det noe som flere har påpekt over tid, så er det nettopp at vi er langt på overtid med å være «streng» – og langt forbi «litt streng».
Når noen bryter loven, skal det få konsekvenser. Den som begår lovbrudd, skal tas med straff. Reaksjonen skal komme raskt.
Verken sosiale medier, trangboddhet, arbeidsløshet eller æreskultur kan unnskylde kriminelle handlinger.
Folk må ta ansvar for handlingene sine. Og foreldre må ta ansvar for barna sine.
Dette er tre utsagn fra Støre som NTB trekker frem, og de kan være hentet fra vårt arbeid, så det lyder som musikk i våre ører. Det er bare å håpe og tro at Støre faktisk mener hva han sier, men så skal det legges innhold i disse kravene. Da gjør nok Ap som de bruker å gjøre; dytter ansvaret videre.
Hvordan skal for eksempel Ap få foreldrene til å ta ansvar for barna sine? Ved å opprette offentlige veiledningsagenter som skal fotfølge barna? Det er mye som er enkelt å hevde, men langt vanskeligere når det skal settes i verk.
Misforstått snillisme
Støre pekte også i landsstyretalen på at ungdom i utsatte situasjoner har blitt møtt med «misforstått snillhet og overdreven forståelse». På spørsmål fra NTB om vi har sydd puter under armen på unge folk, svarer Støre.
– Jeg tror det kan ha vært eksempler på det, ja. At det er for lett å ikke stille opp. Jeg ser jo eksempler på godt arbeid i Nav, hvor Nav-veiledere bistår unge mennesker til å komme inn i jobb. Da må du ofte være ganske tett på, sier han.
Det er vel ingen som burde være «tettere på» disse barna enn nettopp foreldrene, så det hadde vært interessant å høre hvordan man skal ansvarliggjøre foreldre. Særlig siden mange av disse kommer fra land med en helt annen oppdragelseskultur. Men de har fått lov å ture på i årevis, ikke minst fordi barnevernet skal møte disse med «kultursensitivitet». Tygg litt på det ordet.
En annen som hopper på, er Tonje Brenna (født 1987). Hun hevder «misforstått snillisme» er et begrep som dukket opp i vår.
– Misforstått snillisme var det vel jeg som sa første gangen, sier Ap-nestleder og arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna til NTB.
Kremt. Her er det visst noe annet som er misforstått. Nå er det litt uklart hvem Brenna «konkurrerer» med ved å hevde at hun var den første til å bruke begrepet, om det er internt i Ap eller om det er generelt. Men misforstått snillisme har vært snakket om i flere tiår.
Helt fjernt
Vi kan ta et eksempel fra 2007, for da var Brenna 20 år og burde kunne orientere seg i politikken. I en kommentar til et intervju med Hege Storhaug om ekteskap mellom herboende psykisk utviklingshemmet person og funksjonsfrisk person fra opprinnelsesland, sa Per-Willy Amundsen (FrP) at han var sjokkert, men ikke overrasket over praksisen. Han mente det var «en naturlig konsekvens av en misforstått snillisme i norsk innvandringspolitikk».
I 2009 tok Senterpartiets Ola Borten Moe et durabelig oppgjør med norsk integreringspolitikk. Han forklarte den mislykkede integreringen med med mangel på norsk selvtillit, misforstått snillisme og kulturrelativisme, som igjen hadde ført til FrPs vekst.
At Brenna ikke har oppdaget misforstått snillisme før i år, sier mest om henne. Men det gir ingen stjerne i boka, gitt at hun leder Arbeiderpartiets programkomité. Da nytter det ikke å komme med tiltak som samsvarer med egen tolkning av virkeligheten og ikke realitetene. Så kan det jo bli gøy å telle opp hvor mange av programkomiteens tiltak som allerede har vært foreslått – antakelig av FrP, ikke minst fordi de har forholdt seg til HRS’ arbeid. Og som kjent er orginalen bedre enn kopien.
Vi kan jo også minne Brenna om at hennes partifelle Rune Gerhardsen i 1991 (!) utga boken Snillisme på norsk. Boken handler om hans synspunkter på samfunnsmoral og personlig ansvar. Han henter eksempler på snillisme og overdreven hjelpetrang fra mange områder, som innvandringspolitikken, kriminalomsorgen … Men da var jo Brenna bare fire år gammel, så det kan vi selvsagt ikke forvente at hun visste noe om da, selv om Gerhardsen med boken kastet en voldsom brannfakkel inn i samfunnsdebatten. Boken kunne hun med fordel ha lest da hun ble eldre, og anbefalt den til blant annet Jonas Gahr Støre.