Gjengkriminalitet

Nei, Ap. Nei.

Oslo Ap vil bruke 80 millioner kroner på å fotfølge voldskriminelle barn og unge hele våkentiden, samt gi foreldrene ukentlige møter med et team bestående av familierådgiver, psykolog og pedagoger. Legger man ressursbruken til side - hårreisende som den er - er tiltaksforslaget også i direkte strid med barnevernloven, for ikke å si med selve virkeligheten. 

Avbildet med begge beina i bakken og bestemte fjes fronter gruppeleder Marthe Scharning Lund og kultur- og utdanningstalsperson Eivor Evenrud i Oslo Ap partiets nye løsning på ungdomskriminaliteten i Oslo i dagens VG. Ingen skal la seg overraske at budskapet, som er det standardiserte «keep calm, vi trenger bare mer penger». Forslagene er av det myke slaget, selv om Ap-kvinnene ikler seg en effektiv retorikk som skal gi et inntrykk av besluttsomhet.

Oslo Ap skal løse ungkriminaliteten: –⁠ Nå er det nok prat er overskriften på VGs artikkel, der det fastslås i ingressen at «De er lei av prat og ingen handling». Ingen handling? Det får være måte på frekkhet etter at det er øst milliarder inn i ymse forebyggende tiltak, miljøpersonale ved Osloskolene, parker og klubber og «gratis» fritidsaktiviteter. Myke handlinger har vært nettopp varemerket på de politiske føringene i hovedstaden, og å kalle mer av det samme et brudd med prating er selvsagt bare tøys. Men det er verre enn at det er tullete, det er også direkte lovstridig dersom Ap fortsatt mener at loven skal gjelde for alle.

Mykt – og strengt tatt ulovlig

Forslaget til løsning på ungdomskriminaliteten er oppsummert punktvis i VG:

Løsningen kaller de «Team Oslo»:

  • Gutter i alderen 10–14 år som begår vold, trusler og kriminalitet, skal fotfølges og få en-til-en-oppfølging på skolen og fritiden.
  • Barna skal bli møtt hjemme, følges til skolen og ha sin følgeperson gjennom hele dagen – inkludert på fritidsaktiviteter som de selv skal være med på å velge.
  • Foreldrene til barna skal ukentlig møte med teamet, familierådgiver, psykolog og pedagoger.
  • Teamet består av 60–80 ansatte som skal fotfølge hvert sitt barn gjennom hele dagen.

– Dette finnes ikke fra før. Det er en helhetlig oppfølgning av enkeltbarnet fra morgen til kveld som kan aktivisere de unge gutta hele dagen, og gi en tettere observasjon av hva barnet trenger for å ikke bedrive vold og kriminalitet, sier kultur- og utdanningstalsperson Eivor Evenrud.

At dette ikke finnes fra før er ingen god indikasjon på at det bør finnes i framtiden heller. Grunnleggende bryter «Team Oslo» med barnevernloven. Dersom foreldrenes omsorg for ungene er så elendig at kommunen må overta ansvaret hele barnets våkentid, er det rent faktisk nedfelt i loven at barna beste er å ikke bo med foreldrene. Vedtak om omsorgsovertakelse finner støtte i barnevernloven:

§ 5-1.Vedtak om omsorgsovertakelse
Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse for et barn i ett eller flere av følgende tilfeller:

a) det er alvorlige mangler ved den omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet, sett hen til det barnet trenger etter sin alder og utvikling
b) foreldrene sørger ikke for at et barn som er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring
c) barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet
d) det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene vil være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Grunnleggende er altså tiltaket et uformalisert unntak fra lovens bestemmelser, men det er i tillegg hinsides denne verdens virkelighet å kaste ressurser på å bedrive møtevirksomhet med dysfunksjonelle foreldre. Har Evenrud og Scharning Lund vært hjemme hos disse familiene noen gang? Har Ap-kvinnene forsøkt å ha en fruktbar samtale med dem? Har de hatt med tolk og psykologer og familieterapeuter og sett hva som skjer? Det tror jeg neppe de har, for hadde tiltak mot ungdomskriminalitet hatt noen som helst forbindelse til virkeligheten hjemme hos de oftest trangbodde foreldrene, ville de neppe sett ut slik Ap legger dem fram.

Virkeligheten er kjipere enn Ap ser ut til å tro. Kortvarianten er at disse foreldrene neppe vil bli bedre foreldre av alskens pedagogiske intervensjoner til millionkostnad for kommunens skattebetalere.

Ressursfordeling på avveie

80 millioner er mange penger. Høyrepolitiker Simen Sandelien gjør seg noen tanker han deler på Facebook:

Er det ressursbruk som innbyggerne i norske kommuner opplever som en rettferdig og rimelig fordeling av skattepenger? Det tror jeg ikke.

Som oppvekstpolitiker i Asker er jeg fortvilet over at vi kanskje skal legge ned fire skoler for å spare 26 millioner kroner. I Oslo foreslår her oppvekstpolitikere fra Ap å bruke 80 millioner kroner på å gjete en liten gruppe pøbler med innvandrerbakgrunn.

Det er ingen tvil om hvilket formål jeg helst skulle brukt penger på.

Er det mulig å mene at denne typen ekstrem ressursbruk på dysfunksjonelle innvandrerfamilier er nødvendig og samtidig forsvare en politikk der landet fortsetter å ta imot asylsøkere og flyktninger?

Sandelien besvarer sitt eget spørsmål med et klokkeklart nei.

For meg er svaret et innlysende «nei». Da får vi bare enda mer problemer. Da må vi ansette enda flere gjetere. Da må vi legge ned enda flere skoler.
Noe av problemet her er at en person med fluktbakgrunn allerede koster samfunnet vårt mer enn 21 millioner gjennom et livsløp. Nå foreslår man altså å endre samfunnets ressursfordeling enda mer i den opprinnelige befolkningens disfavør.

Ja, det foreslår Ap, og ressursbruken er selvsagt så vill at man kan bli skremt, selv om den på alle måter er forutsigbar. For det koster å håndtere kriminalitet både på den ene og den andre måten, og myk håndtering er særdeles kostbart. Sandelien når da også konklusjonen:

Det skrikende behovet for en prinsipielt ny befolkningspolitikk handler mye om at grensen for slik skjevfordeling av samfunnets ressurser allerede er nådd. Vi hadde kanskje tidligere et økonomisk handlingsrom for å ta byrdene med integrering. Det handlingsrommet er nå brukt opp.

En fungerende innvandrings- og integreringspolitikk må både bidra til å redusere problemene og til redusere kostnadene. Da jobber vi mot et bærekraftsmål. Det er derfor en innvandringspause for alt annet en høykvalifisert midlertidig arbeidskraft er nødvendig. Det er derfor vi må føre en integreringspolitikk som i større grad er bygget rundt det å stille krav fremfor å dele ut goder.

Det er vektige og viktige argumenter, og så handler håndteringen av ungdomskriminelle også om å forstå at der krav stilles og ikke møtes, der må det settes en grense.

Lav arbeidsdeltakelse, dårlige skoleresultater og høy kriminalitet er langt på vei utslag av ukultur. Ikke bare av innvandrernes medbragte ukultur, men av samfunnets politiske ukultur. To minus blir ikke alltid pluss, og ettertrykkelig blir det ikke god kultur av klanmentalitetens angstbiterske møte med ettergivende norske politiske frelserkomplekser.

Forstå hvem du jobber med

Oslo kommune er først og fremst nødt til å forstå hvem foreldrene er når unger på 10 år er voldelige, unger på 12 er gjengkriminelle og 15-åringer begår knivran og voldtekter. Jeg har beskrevet dem før, og eksempelet kan trekkes fram igjen. Da NRK sendte programmet til Tore Strømøy, Ingen elsker Bamsegutt, ble programmet tatt endelig av plakaten etter at det kom fram at hovedpersonen var dømt i en overgrepssak for over 30 år siden. Vi kommenterte:

Jeg har møtt Bamsegutt før. Det vil si, jeg har ikke møtt nettopp Bamsegutt, men jeg har møtt svært mange som Bamsegutt. Jeg er faglig spesialisert på å møte og hjelpe nettopp denne gruppen mennesker, de menneskene som kan opptre litt «uforståelig», som framstår «vrange», eller lite motivert til samarbeid, samtidig som de peker fingre og er overbevist om at menneskene de møter er slemme. De som ikke får til det som andre får til og som ofte opplever at livet er vondt og vanskelig, og som har veldig vanskelig for å ta andres perspektiv. Det finnes mange av dem. Felles for dem er at de trenger hjelp til ting vi andre tar for gitt å få til, og et annet fellestrekk er at de ofte er ensomme og utenfor.

(…) I Norge lever omtrent 800.000 mennesker med iq under 85, og mange av disse menneskene er foreldre. Når man har et evnenivå som ligger en god slump under det som er gjennomsnittlig, har man gjerne behov for hjelp, ganske enkelt fordi det kan være mange ting i dagliglivet som er vanskelig å få til alene. Disse menneskene går ofte under radaren, de har ingen diagnose, men oppfattes ofte å ha manglende motivasjon, liten endringsvilje eller å være negative. Ofte framstår de «barnslige», slik som Bamsegutt i Strømøys serie. De er ofte sårbare, er langt oftere enn andre utsatt for overgrep og vold – og utsetter selv andre oftere for overgrep og vold.

Dette er de menneskene som da de var barns ikke lærte å leke før de var to. De forblir utenfor og utstøtt helt uten mulighet til å forstå hvorfor gjennom livsløpet, og det går i arv. Ikke bare evner, men selve livserfaringene går ofte i arv. De kommer fra – og skaper selv som voksne – ressurssvake hjem. De vet lite om verden rundt seg og de overfører ofte til egne barn en mangel på «lekemomenter». Det er menneskene som  aldri har blitt lest for og aldri har hatt gode samtaler med foreldrene sine. Som barn har de lite å bidra med i leken, er kunnskapsløse og upopulære. Det er mange som Bamsegutt der ute.

Du har dette, og så legger du til manglende språkkompetanse og tilsvarende manglende kulturforståelse. Og så setter du inn en time i uka med samtale med foreldrene, ledet av familierådgiver, psykolog og pedagoger? Med tolk, formoder jeg? Du kunne hatt samme effekt – kanskje bedre effekt – av å stille på døra med kake og en klem. Disse foreldrene får det ikke til. Beklager, men når du har fostret et voldskriminelt barn, så er det slik at både du selv og barnet ditt høyst sannsynlig er ressurssvake på alle nivåer. Det som heter «ikke veiledningsbar» på fagspråket.

Strengt tatt kan man fastslå at det har vært politisk ukorrekt å snakke om iq siden 60-tallet omtrent, da det ble stort fokus på miljøfaktorer. I Norge er det fortsatt slik, det er trangboddhet og utenforskap og dårlig betalte jobber som brukes som forklaringsmodeller på svak fungering i skole og samfunnsliv, men fremskritt innen genetisk vitenskap i begynnelsen av dette århundret førte imidlertid til ny forståelse av hvordan iq oppstår, og man vet nå med sikkerhet at arvelighet veier tyngre enn miljøfaktorer.

Crime, Delinquency and Intelligence: A Review of the Worldwide Literature, viste forfatterne Lee Ellis og Anthony Walsh at det ikke er sprikende funn blant forskere. Blant flere tusen studier fant de det samme; anslag på vanlige miljøeffekter varierer i gjennomsnitt fra 20 til 30 prosent. Enkeltstående miljøpåvirkninger står for resten av variasjonen i iq tidlig i livet. De fant videre at dette mønsteret reverseres allerede ved 12-årsalderen, når genetiske påvirkninger blir dominerende, miljøpåvirkninger avtar betydelig, og test-retest-pålitelighet forblir bemerkelsesverdig sterk og konsistent over tid. Med andre og enklere ord; det er ikke mulig å påvirke generell iq etter barnealder. Men de fant også noe annet; forholdet mellom intelligens og kriminalitet består selv etter at man justerer for etnisk opprinnelse og klassetilhørighet. Det oppsiktsvekkende er likevel dette funnet: selv i dag har kriminologer en tendens til å bagatellisere hvor viktig intelligens er for å forstå kriminell adferd.

Evnenivå er vesentlig

Grunnen til at det er viktig å se på iq, hvor enn politisk ukorrekt og stigmatiserende det påstås å være, er at man får en større forståelse av hvorfor tiltakene som brukes mot kronisk kriminelle ikke fungerer. Når man jobber med mennesker som har betydelig lavere intelligens enn den gjennomsnittlige sosionom eller ansatte i kriminalomsorgen, må man bruke andre innfallsvinkler enn dem man ville hatt effekt med på unge med gjennomsnittlig eller høy iq.

Følelsesfokus? Nei, det er faktisk kontraproduktivt i møte med mennesker som ikke har evne til å tenke abstrakt. Intelligens består av mange sammensatte komponenter, og evnen til abstrakt tenking henger sammen med språkevner. Det er ikke så rart når man tenker seg om, for språk gjør oss i stand til å diskutere problemer og forhandle i konflikter.  Språket åpner også for bruk av instruksjoner når vi skal lære bort noe, og det gir mulighet for tilbakemelding, undervisning og opplæring. Leseforståelse gir dessuten evne til å lære fra eksterne kilder og å forstå sammenhenger. Så kan man tenke seg hvordan det er å ha dårlig språkforståelse og få en ide om hva det fører til. Da får man heller ikke tatt del i disse språkeffektene. Og det er flere med slike problemer enn man kanskje skulle tro, som belyst i denne saken:

De som behersker abstrakt tenkning kan enkelt se nyansene i situasjoner og relasjoner. Forstår du nyanser, forstår du også bedre ikke bare det enkle, men også det komplekse. I dette ligger evnen til å se sammenhengene mellom egne holdninger og atferd og konsekvensene av disse, men kanskje viktigere er det at du kan forstå at din atferd og holdninger påvirker andre. Ellis og Walsh fokuserer på hva som skjer med de kriminelle. De mangler ofte denne forståelsen, de har en tendens til å tenke konkret – det vil si at de ser på verden på forenklede måter, ofte på samme måte som et lite barn. Det er hva som skjer her og nå som er av betydning for dem og de evner ikke å gjøre effektive generaliseringer fra en situasjon til den neste. På godt norsk lærer de ikke av erfaringer, de klarer ikke se at akkurat samme handling vil gi akkurat samme effekt neste gang. De har en tendens til å være veldig bokstavelige når de skal forstå livshendelser, konkluderer forskerne.

Tilbake til Oslos unge voldskriminelle er omsorgsfokuset er så sterkt at det til og med er førende for politiet, som i sitt overordnede ansvar og mål har som oppgave å «gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig». Men omsorgsfokuset bør byttes ut med en reell forståelse av hva dette ansvaret innebærer.

Når man gjennomgående velger å se bort fra at lav intelligens korrelerer sterkt med kronisk voldskriminalitet, er man dømt til å mislykkes dersom man tror man kan endre adferden ved å være snill og forståelsesfull og følelsesfokusert, om så all omsorgen skal utøves ved fotfølging. Det er skivebom fordi målgruppen ikke er i stand til å ta imot eller bruke alt føleriet på en hensiktsmessig måte.

Se hva de oppsøker når de får velge; de oppsøker harde, brutale miljø med enkle spilleregler. Det er fordi det er forståelig for dem.

De reflekterer ikke, men de tar instruksjoner og forholder seg til enkle «sannheter» om hvem som er snill og slem, hvem som er dum og smart. Gatas justis er unyansert og konkret, ikke nyansert og kompleks og med krav til emosjonell innlevelse, slik alt omsorgsarbeid, forebyggende arbeid, klasseledelse og kriminalomsorg er innrettet i Norge, og nå, dersom Ap får viljen sin, skal øses over de kriminelles foreldre i tillegg.

Må tørre

Man vet med sikkerhet at det finnes forebyggende tiltak som kan fungere. Ikke totalt og ikke optimalt, men langt bedre enn allverdens psykodynamisk, tverrfaglig offertilnærming. Men det innebærer å ta innover seg en tanke om at ikke alle barn er like eller har like evner. Det innebærer å ta risiko-barna ut av ordinær barnehage og bruke klassisk instruksjon i stedet for å tro at omsorg i seg selv kan hjelpe disse barna til et mer normalt voksenliv. Noe slikt ville blitt ansett som systematisk segregering i Norge, og er derfor helt uaktuelt å tenke seg.

Det samme kan sies om behandling av ungdomskriminelle som allerede er i systemet. Legg vekk emosjonsfokuset, erstatt det med instruksjoner. Se til gata, se hvor banalt enkelt verden forstås og form behandlingsoppleggene deretter, aller helst langt fra både byens fristelser og kompleksitet og like langt fra klamme pedagoghender.

Politikere må ta innover seg at mennesker de anser både snille og hjelpetrengende kan foreta seg fæle ting. De denger ungene sine for eksempel. Eller neglisjerer dem grovt. Lar tiåringer vase alene når andre unger er hyfset inn for å få oransje krokodiller i smågodtet sitt på lørdagskvelden, denger dem igjen når de dukker opp. Kan ikke snakke språket egne barn snakker. Tror at majoritetssamfunnet er slemt. Jeg har møtt mange av dem. Jeg vet at det Ap ønsker å rulle i gang i Oslo ikke er riktig. Det er minst av alt riktig mot de voldskriminelle ungene, som okke som skal hjem om natten.

Omsorgsovertakelse er åpenbart det eneste rette i disse tilfellene. Er man heldig vil det ha disiplinerende effekt på andre foreldre. Andre- og tredjelinjetjenesten snakker åpnere om dette enn hva førstelinjetjenesten gjør. Avskrekking er i enkelte tilfeller nødvendig for barnas del, slik man bruker det eksempelvis for å unngå at unger kjønnslemlestes. Dysfunksjonelle familier bør og må avskrekkes når de ikke ivaretar ungene sine. Voldelige unger er ikke ivaretatt. Beklager, de er ikke det.

Det er forståelig at Ap vil framstå løsningsorienterte og framoverlente, men at hvert voldelige barn får en offentlig ansatt som fotfølger barnet gjør ingenting med tilstanden vi som samfunn har satt oss i. Det er ekstremt dyr håndtering av et lite antall barn, og ingen vet engang om intervensjonen har varig effekt.

Skulle man ønske seg realitetsorienterte tiltak mot ungdomskriminalitet, måtte det høyeste ønsket være at Ap la vekk skremselspraten om fengsler. Det er nå engang slik at vi i Norge bedriver kriminalomsorg, ikke straffekolonier, og for utagerende, farlige barn og unge er det bedre at de får faste rammer, klare forventninger og eventuell utdanning på samme tid som samfunnet forøvrig er beskyttet. Det er langt fysisk og psykisk tryggere i profesjonell omsorg enn i disse unges hjem, og det fullstendig latterlige forslaget om at voldsungdommene selv skal diktere offentligheten i hvilke fritidsaktiviteter de skal få er mildest talt ubegripelig.

Vold, trusler og annen grov kriminalitet som ødelegger livene til andre unge må sanksjoneres – og de dysfunksjonelle foreldrene må møtes som nettopp det de er: dysfunsjonelle. Samfunnet har ingen frykt for å møte etnisk norske foreldre med slike sanksjoner og bør ikke tillate seg å særbehandle foreldre med annen etnisitet. Krav til innvandrerforeldre og -barn bør være forholdsmessige og kunnskapsbaserte, ikke falskt inkluderende i form av særbehandling.