Mang en politiker lever i den virkeligheten de tror er virkeligheten, og deretter durer de på for få virkeligheten til å passe inn i deres narrativ.
Kan de begrunne sine utsagn?
Som for eksempel når statsråd og nestleder Tonje Brenna (Ap) kommer med utsagn – og akkurat de samme utsagnene har hun gjentatt flere ganger siden begynnelsen av september, nå sist i Nettavisen – av typen:
- Integreringen i Norge går i riktig retning
- Regjeringen fører en kontrollert og bærekraftig innvandringspolitikk
- Regjeringen skal sikre kontroll på grensene våre
Og selvsagt; de sedvanlige angrepene på FrPs innvandrings- og integreringspolitikk. Brennas svar på de overnevnte påstandene er utvilsomt puggede kulepunkter, hvilket ikke gjør dem mer sanne. Aps strategi er tydeligvis bare å gjenta og gjenta, i håp om at velgerne til slutt tror på dem. Men de fleste skjønner jo at Aps plan er å prøve å overta innvandringspolitikken, et saksfelt som FrP eier. Det kan ikke lengre være mange som faktisk tror på Aps innvandrings- og integreringspolitikk, rett og slett fordi de ikke leverer.
Når Brenna lager en skryteliste har hun med seg at regjeringen har kuttet i antall kvoteflyktninger, og da holder hun elegant flyktninger fra Ukraina utenfor. Det samme med asylsøkere og familieinnvandring.
Bakteppet for Nettavisens artikkel er statistiske framskrivninger fra Norge, Sverige og Danmark som viser at Norge skal ha langt høyere ikke-vestlig innvandring enn Danmark i årene som kommer. Justert for befolkningsantallet antas at innvandringen vil øke mer i Norge enn i Sverige.
Samtidig sier Brenna at Norge skal ta imot 97.000 nye ikke-vestlige flyktninger innen 2030, som da vil komme i tillegg til asylsøkere og familieinnvandring – uten at Brenna finner det vesentlig å nevne. Hvordan skal Ap og Brenna argumentere for at dette er en bærekraftig innvandringspolitikk? Og da både i en kulturell og økonomiske kontekst? Hun må gjerne prøve seg på at «de skal raskt i arbeid», en ønsketenkning som venstresiden gjerne klamrer seg til, selv om de bør vite langt bedre at dette ikke skjer i virkelighetens verden.
Til SSBs framskrivning minner Brenna oss om at det bare er «et anslag», og at regjeringen vil stramme inn om det kommer for mange. Det vil jeg anta ikke så mange tror på, og særlig ikke hvis Ap håper å fortsette i regjering etter neste valg med et samarbeid med SV (og kanskje Rødt). Tause Senterpartiet på dette området er ikke mye å nevne, utover at de først må klare sperregrensen på 5 prosent.
Budsjettlekkasje og triksing med tall
Akkurat Sps rolle i innvandrings- og integreringspolitikken kommer vi imidlertid ikke unna, fordi de både har finansministeren og justisministeren. Dermed må vi kunne anta at finansminister Trygve Slagsvold Vedum har en viss idé om hva innvandringen koster oss. Selvsagt uten at vi får vite det. Justisminister Emilie Mehl på sin side må vite at mye av den økende kriminaliteten er innvandringsrelatert, uten at hun vil si så mye om det.
Samtidig trenger Sp, som sliter enormt på meningsmålingene, drahjelp. Det fikk de med budsjettlekkasjen, fremsatt på et pressetreff på Mortensrud politipost, der det het at 2,8 milliarder kroner foreslås til bekjempelsen av kriminalitet til neste år. Av dette skal litt over 400 millioner kroner settes av til forebygging av barne- og ungdomskriminalitet. De øvrige 2,4 milliarder kroner skal gå til å styrke politiets grunnbemanning, som blant annet skal resultere i flere politifolk i gatene. Men husk så at all innvandring er berikende, og at kriminalitet ikke har noe med etnisitet å gjøre. Om vi skal tro de samme.
Men budsjettlekkasjen skal også avhjelpe statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre. I Aftenposten kan vi lese at Høyreleder og statsministerkandidat Erna Solberg og justispolitisk talsperson Mari Holm Lønseth mener statsminister Støre forsøker å skape et falsk bilde av trygghet under partilederdebatten i NRK. Her sa Støre i sekvensen om kriminalitet: «Det er 370 flere politifolk i byene og områdene som er mest berørt».
– Dette er sterkt misvisende tall. Statsministeren sjonglerer med tall og fakta for å skape et penere bilde enn virkeligheten er. I en verden med fake news må vi snakke om reelle, sammenlignbare tall, sier Solberg, og fortsetter:
– Han kommer med feilaktige tall. Han tåkelegger den reelle situasjonen. Å skryte av at man har styrket politiet, når realiteten er at det er blitt 626 færre politiårsverk i politidistriktene, er en måte å gjøre norsk politikk dummere enn den trenger å være. Denne regjeringen har kuttet betydelig i bemanningen til politiet.
Støres utsagn fikk Holm Lønseth til å stille justisministeren spørsmålet om hvor mange av de nyansatte i politiet i juni og juli som var midlertidig ansatt? «Ifølge Politidirektoratet ble det i juni og juli i år ansatt henholdsvis 326,2 og 47,5 midlertidige politiårsverk, totalt 373,7 årsverk. Av disse er 315 sommervikarer», lød svaret fra Mehl.
Aftenposten påpeker at Støres utsagn var «korrekt akkurat da» det kom, men det endret seg raskt. For allerede ett døgn etter debatten hadde mange av dem sin siste dag på jobben.
På toppen av det hele bekrefter statssekretær Kristoffer Thoner ved Statsministerens kontor (SMK) at Støre visste at mange av årsverkene var sommervikarer:
«Statsministeren var kjent med at antallet ansatte i politiet over sommeren hadde økt med 370 politiårsverk, og at mange av disse var sommervikarer», skriver han i en e-post til avisen. Ja, når en er tatt med buksene nede, er det ingen god idé å prøve å lyve seg ut av det. Men velgerne skulle lures.
Innvandringsrelatert
Når man ser på listen over hva de 405 millionene skal brukes til, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at mye av dette er innvandringsrelatert:
- 145 millioner kroner for å sikre nok plasser for mindreårige i kriminalomsorgen.
- 100 millioner kroner til beredskapsteam og andre skoletiltak i kommunene.
- 34 millioner kroner til forbedring av straffereaksjonene, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging og etablering av hurtigspor i Oslo.
- 26 millioner kroner til utvidelse av MST-tilbudet (MST består av et intensivt, tidsavgrenset og familiebasert tilbud til ungdom som er kriminelt belastet og/eller har utviklet et rusproblem, red.).
- 20 millioner kroner til å fortsette utrullingen av RISK-modellen (tiltak mot vold i nære relasjoner) i politidistriktene.
- 20 millioner kroner til å pilotere et barnevernsinstitusjonstilbud.
- 20 millioner kroner til foreldrestøttende tiltak.
- 10 millioner kroner til å utvikle regelverket for å bekjempe gjengkriminalitet.
- 10 millioner kroner til tilskudd for møteplasser for unge gutter og menn.
- 10 millioner kroner for å styrke satsing i Oslo sør og Oslo indre øst.
- 10 millioner kroner for å etablere en ny tilskuddsordning for SLT (samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak).
Av de 2,4 milliardene til politiet skal 300 millioner kroner gå til økt innsats mot kriminelle gjenger, mens 90 millioner kroner skal gå å ruste politiet til å ta flere og større beslag i kriminelt utbytte, blant annet gjennom ny teknologi, og flere spesialetterforskere i Økokrim og i politidistriktene. Akkurat sistnevnte må kunne kalles sløsing, for det hadde vært bedre å satse på kunnskapssentralisering i Økrokrim heller enn å slenge noen kroner til politidistriktene. Men Sp må jo få sitt.
Uansett er mye av dette kjente politiske forslagstiltak fra Aps erkefiende; FrP. Men det er jo godt å ha noen å stjele politikk fra – og lansere det som sin egen.
Konsekvenser
Etter stortingsvalget 2021, da venstresiden drev med forhandlinger om regjeringsdannelse, kom jeg med følgende antakelse: Den av Sp eller SV som ikke går i regjering vinner. Bruker vi meningsmålingene som fasit slo det til. For SV og Rødt (sistnevnte gikk til valg på ikke å gå i regjering) har bare vokst, mens for Sp og Ap har regjeringsperioden vært en tilnærmet katastrofe.
Det har den politiske sluggeren Trond Giske skjønt. Og han mener å skjønne hvorfor.
I gårsdagens Klassekampen (her via Nettavisen) kom det frem at Giske ønsker dansk innvandrings- og integreringspolitikk i Norge. Dét må kunne kalles nye toner, der begrunnelsen hans sier alt:
– Folk ønsker en streng innvandringspolitikk, og arbeidsfolk ønsker det mest.
Det man kan lure på, er hvorfor Giske ikke har oppdaget dette før. Her må vi bare anta at selvsagt har han – og resten av Ap – visst, men man har håpet og trodd at man skulle klare å sno seg unna en slik innstramning. Når man først har malt seg inn i et hjørne, er det for mange helt umulig å innrømme at man har tatt feil.
Giske mener de danske sosialdemokratene har knekt koden for å unngå at arbeidsklassevelgere lokkes til å stemme på et populistisk høyreparti.
– Når de danske sosialdemokratene løste innvandringsspørsmålet, lyktes de med å gjøre Dansk Folkeparti irrelevant. Arbeidsfolk stemte ikke Frp fordi de støtter privatisering eller deres økonomiske politikk, det er på grunn av innvandringssaken.
Her blir Giskes analyse for tynn. De danske sosialdemokratene innså for om lag 10 år siden at man ikke kan vinne valg i Danmark uten en restriktiv innvandringspolitikk. Dette er en erkjennelse som mange partier på venstresiden har gjort i Vest-Europa. Det kan man kan kalle populisme, hvis man gjør det kun for makt heller enn å evne å lytte til folket – og innrette egen politikk etter det.
Når DF gjorde det dårlig ved siste valg, var det ikke fordi sosialdemokratene hadde gjort dem irrelevant, men på grunn av interne kamper i DF og fordi det hadde blitt ytterlige to partier på den borgerlige siden; Danmarksdemokratene og Nye Borgerlige. Samtlige av disse tre «slåss» om en strengest mulig innvandringspolitikk – og sosialdemokratene strakk seg enda lengre i innvandringsrestriktiv retning.
Man får kanskje bare berømme at Giske har innsett at det er vanskelig å vinne valg uten en streng innvandringspolitikk, da det er folk flest som opplever de negative konsekvensene av en ikke-bærekraftig innvandring. Og det nytter heller ikke – slik som Ap og tildels Høyre prøver seg på – å prate seg til en slik politikk. Velgerne vil ha resultater.