«Randi Rosenqvist er psykiater. Hun har blant annet vært overlege ved regional sikkerhetsavdeling på Gaustad. Hun arbeidet i Kriminalomsorgen i en årrekke. Hun satt i, og ledet, Den rettsmedisinske kommisjon. Hun leder nå Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Hun har blant annet utgitt bøkene Rettspsykiatri i praksis i (2001, 2. utgave i 2004) og Rettspsykiatri: en introduksjon (2009) samt skrevet mange faglige artikler og bokkapitler.»
Slik introduserer Kagge Forlag Randi Rosenqvist. Hun er nå aktuell med boken Mitt liv, mitt fag: Tung psykiatri, som bør være obligatorisk lesning for både politikere og helsebyråkrater.
Undertittelen på boka er «sviket mot de sykeste», og det er med god grunn. Rosenqvist har et viktig budskap om de menneskene som ikke er i stand til å ha selvstendige liv. Hun er sterkt kritisk til nedbyggingen av psykiatrien i Norge og mener at teoretikere som politikere og byråkrater ikke evner å forstå hvor syke mennesker kan bli.
– Jeg tror ikke teoretikerne vet hvor syk det går an å være. Jeg har hørt fra politikere at pasientene må ta seg sammen og oppføre seg som folk. Men de kan ikke det, sier Rosenqvist i et intervju i Dagsrevyen tirsdag.
– Jeg synes det er veldig bekymringsfullt. For 150 år siden bygget vi psykiatriske sykehus. Vi kalte dem asyl for de sinnsyke, som ble hentet fram fra stabbur og loft og kom på den gangen moderne sykehus. Nå bygger man ned sykehusene fordi man tror at alle har det best hjemme. Jeg er klar på at mange pasienter har det bedre i egen bolig, men de jeg er opptatt av, det er de sykeste og dårligste.
– Et av mantraene dine har vært mer bruk av tvang i psykiatrien. Noen mener det er steinalderpsykiatri?
– Jeg tenker at den tvangen jeg har utøvet har vært omsorg. Jeg har brukt fysisk makt si fem ganger i min karriere, men jeg har tatt avgjørelser, jeg har tatt ansvar og sagt at nå må vi gjøre det sånn. Det er definert som tvang etter psykisk helsevernloven, men jeg tenker det er faglig kvalifisert omsorg som hjelper pasientene til å bli bedre.
Når autonomi er omsorgssvikt
Nettopp pasientautonomi, altså pasientens rett til å bestemme over egen behandling, står sterkt i Norge. Autonomien er sågar nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven, men Rosenqvist mener autonomitankene går på bekostning av pasientomsorgen, ganske enkelt fordi mange pasienter er for syke til å kunne ta avgjørelser om hva som er bra for dem.
Det er i dette perspektivet, der politikerne tenker at alle mennesker vet selv hva de trenger, at Rosenqvists perspektiv er veldig viktig. Hun påpeker det helt logiske, fornuftsbaserte faktum at det er mer omsorgsfullt å ta faglig funderte, gode avgjørelser om omsorg for disse menneskene, ganske enkelt fordi de er ute av stand til det selv. Dette er mennesker som trenger kontinuerlig oppfølging.
I intervju med Dagbladet bruker Rosenqvist et trist eksempel fra norsk psykiatri:
Hun mener man bør se på voldshandlingene og drapene som følge av alvorlig psykisk sykdom som man ser på naturkatastrofer. At det dramatiske har skjedd fordi sikringa ikke har vært god nok.
– Jeg tror man kan forhindre en del voldshandlinger begått av psykotiske pasienter hvis man gir dem en bedre plattform å leve på, sier 73-åringen.
Hun viser til statistikk fra 50 år siden, som sa at schizofrene pasienter var mindre voldelige enn resten av befolkningen.
Nå er det snudd på hodet.
– Ny statistikk viser at de er mer voldelige enn resten av befolkninga. Spesielt hvis de har et rusproblem og allerede har begått vold. Det er etter min mening fordi schizofrene pasienter blir utsatt for livsbetingelser de ikke mestrer.
– Skremmer det deg?
– Jeg syns det er veldig galt at man lar svært syke pasienter kjempe for seg selv, utifra en misforstått forestilling om at pasientautonomi er mye viktigere enn pasientomsorg.
Rosenqvists budskap er at noen mennesker faktisk er så syke at de har behov for å bli ivaretatt på institusjoner kontinuerlig. Vi har kalt nedbyggingen av psykiatrien en katastrofe i sanntid. Katastrofen er tiltakende, for samtidig som vi bygger ned psykiatrien, øker forekomsten av alvorlig sinnslidende i samfunnet vårt. Det har ikke minst med innvandring og manglende realforståelse for integrering å gjøre. Behovet for gjenoppbygging snarere enn kutt i psykiatrien har sjeldent vært større enn i dagens samfunn.
Psykiatri og rettssikkerhet
Masseimportert av mennesker med klankultur i bagasjen er relevant fordi det gir to forutsigbare forhold; økt kriminalitet og økt forekomst av psykiatri i rettsvesenet. Psykiater Pål Hartvig påpekte det i VG allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig.
Det må sies å være paradoksalt, og vi kan avlegge Trond Ellingsens artikkel Rettssikkerhet – for hvem? et besøk for å få inn et ekstra perspektiv i autonomidebatten. «Det går mange tikkende bomber fritt blant oss. Et eldre ektepar på Otta ble nylig drept av en som muligens kan ha vært nettopp det. Tidligere havnet slike tilfeller på Reitgjerdet. Det gjør de ikke lenger», skrev Ellingsen, og viste til noen eksempler han neppe hadde kunnet vise til dersom psykiatrien ikke var nedbygget. Saken er fra 2022:
I slutten av juni åpnet en person skudd utenfor to puber i Oslo, under pridemarkeringen. To ble drept, et stort antall ble såret. Gjerningsmannen, Zaniar Matapour med opprinnelse fra Iran, skal ha hatt kontakt med psykiatrien tidligere og skal nå være tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
I oktober i fjor ble fem drept og tre skadet av Espen Andersen Bråthen (37) da han skjøt mot folk i Coop på Nytorget i Kongsberg med pil og bue og deretter angrep og drepte tilfeldige ofre med kniv i Hyttegata. Han hadde konvertert til islam og har tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
Og i juli 2020 ble Marianne Hagen (54) drept da hun satt i bilen sin i Sarpsborg og ventet på datteren sin. Gjerningsmannen var opprinnelig fra Somalia og hadde en fortid i psykiatrien.
Dette er bare et tilfeldig utvalg av saker de siste par årene som har endt tragisk, og der psykisk helse synes å være et gjennomgangstema. Likevel har disse personene gått fritt rundt blant oss. Det har kostet liv.
«Hva med rettssikkerheten for alle oss andre? Hva med de av oss som kommer til å bli drept av en ustabil person i neste uke, neste måned eller neste år? Har ikke vi også krav på rettssikkerhet – til ikke å bli drept? Retten til liv står tross alt over alle andre rettigheter», konkluderer Ellingsen – med rette, men autonomitankene spres langt utenfor psykiatrien.
Autonomi og identitetspolitikk
Som fagperson blir jeg alltid på vakt når politikere og NGO-representanter tar i bruk ordet autonomi, og årsaken er den samme som Rosenqvists. Det finnes situasjoner der tvang er omsorg, og autonomibegrepet misbrukes ikke minst når likestilling og frihet likestilles med oppløsning av tradisjon og kultur.
På samme måte som politikerne lot seg overbevise til å tro at det beste for alle alvorlig psykiatrisk syke mennesker er å bo alene i egen bolig, med påfølgende irreversible, negative følger både for de sykeste pasientene og ikke minst tilfeldige ofre for volden de utøver, er det mange aktører som påvirker hvordan barnevern og håndtering av voldsutsatte kvinner skal utøves. Også her tas autonomibegrepet i bruk.
Der Rosenqvist har pekt på «sviket mot de sykeste» som beskrivelse i sin boktittel, er HRS’ fokus tilsvarende «sviket mot de svakeste».
Jeg gjengir et utdrag fra Æresvold: Den farlige identitetstankegangen for å illustrere:
Autonomi for hvem?
Ønsket om hevet kompetanse er ikke noe nytt som plutselig ble vekket til live på NRK Debatten. Vedrørende æreskulturen og den raskt økende æreskriminaliteten kan vi som eksempel hente en annen stemme som mener at det er behov for kompetanseheving i arbeid med æresproblematikken. Sylo Taraku fra Tankesmien Agenda var raskt ute med dette kravet etter at Abida Rajas bok Frihetens øyeblikk ble utgitt. Mennesker må sikres autonomi i møte med hjelpeapparatet, var overskriften på Tarakus kronikk i Utrop.
Påstanden som framsettes er den samme som framsettes av SVs Marian Hussein og SEIFs Saynab Mikalsen, der Taraku fokuserer på at det norske hjelpeapparatet fremdeles ikke har god nok flerkulturell kompetanse og «fratar kvinnene kontroll over prosessen».
Abidas bok viser at ofre for negativ sosial kontroll ikke bare trenger frihet fra familien, men også fra hjelpeapparatet.
Taraku går videre inn og problematiserer intervensjonen barnevernet gjør i familier der voldsnivået er høyt.
«I boken kommer det frem at flere barnevernskontorer i den tiden bruke ultimatumet om skilsmisse som et verktøy til å gi kvinnene en dytt i det de mente var riktig retning, både for barna og kvinnen. Slik havnet Abida i en catch-22-situasjon: Hvis hun ikke gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, ville hun miste barna. Så hun gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, men da utgjorde hun en sikkerhetsrisiko for dem.
Abida stod midt imellom to aktører som hadde enorm makt over hennes liv. Ektemannen tok fra henne friheten, staten kunne ta fra henne barna. Hun gikk med på å gjøre alt på Barnevernets premisser, men følte seg helt maktesløs.
Ordet frihet høres vakkert ut, men i denne sammenhengen kan det bety å bryte med familie og slekt, og å si farvel til alt det kjente og kjære. Rett og slett å forlate hele fundamentet i eget liv.
Frihet kan også bety å måtte få et nytt navn og å leve i skjul, i en mørk kjellerleilighet.»
Barnets beste
Taraku skriver at det har vært en utvikling i hjelpeapparatet siden Abida opplevde å bli tilbudt en kjellerleilighet av Nav, og etter å ha blitt gitt ultimatum om skilsmisse. Men han feiler faglig grovt når han framholder at det er mer kompetanse om flerkultur som er hemskoen i norsk barnevern. Han feiler også når han tilsynelatende tror at avmaktsfølelse i møte med barnevernet er en etnisk kulturell, alternativt en religiøst betinget opplevelse som kun rammer innvandrerkvinner. Det er det selvsagt ikke.
Følelsen av å miste kontroll er allmenn-menneskelig. Et fagapparat med stor makt sier til deg at du må gjøre store endringer i omsorgsutøvelsen for å kunne beholde barna dine. Jeg kan love, med mange års erfaring i å formidle dette budskapet, at det er en uhyre belastende beskjed å få for mødre (og fedre), helt uavhengig av hvor de kommer fra.
Fagmiljøet er, til tross for at en rekke stemmer påstår det mangler kompetanse, svært opptatt av medbestemmelse og autonomi for alle familier. Fokus på faglig kunnskap om flerkultur er sågar lovfestet i nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanning.
Taraku skriver videre:
«Det er også fortsatt smertefullt å bryte med familie og nettverk, men det kan være nødvendig å gjøre det. Ingen mennesker gjør dette med glede og av fri vilje, men fordi de ikke ser en annen utvei. Men må prisen være så høy? (min uthev.) Dette er et viktig spørsmål å ha i bakhodet når man forsøker å hjelpe.
Frigjøring kan bety «et steg frem og to tilbake», som den danske forfatteren Geeti Amiri skrev i boken sin, Glansbilleder. Hun endte opp et sted hvor hun levde ensom, forlatt og i konflikt med seg selv. Hennes poeng er at systemet kan ha et for snevert syn på frihet, og glemme helt folks behov for trygge sosiale rammer og en trygg identitet.»
Det Taraku åpenbart ikke forstår, er at barneverntjenesten har barnets beste som sitt mandat. Barna finnes ikke i Tarakus tanker om hvordan hjelpeapparatet bidrar til at kvinner føler seg «ensom, forlatt og i konflikt med seg selv». Det er faktisk ikke alltid mulig å sørge for at alle involverte parter føler seg bedre psykisk av at barnevernet intervenerer. Målet er dog, som utelates av både Hussein, Mikalsen og Taraku, at barna får det bedre og får en oppvekst uten psykisk og fysisk vold. Det gjelder alle barn, enten de har opprinnelse i Norge, Pakistan eller Kosovo. I Norge skal de, med kunnskap om hvor skadelig vold er for barns utvikling, beskyttes mot vold i den grad det er mulig.
Kunnskapen finnes
«Flerkulturell kompetanse» i betydningen «tilhørigheten til storfamilien er så viktig at etniske minoritetsbarn skal behandles annerledes», er i realiteten et krav om doble standarder. Disse doble standardene er belyst i ulike forskningsfunn, blant annet i Redd Barnas Tåler noen barn mer juling?. Kravet om særskilt kompetanse for å møte innvandrerfamilier ender svært ofte med barna som tapere. Valget mellom å gi barna autonomi eller en mor autonomi i hjelpeprosessen, lander dessverre ofte i barnas disfavør. Dette er ren identitetspolitikk.
Kravet om at psykisk syke pasienter skal ha autonomi er like faglig forkvaklet.
Randi Rosenqvist har helt rett når hun påpeker at tvang er omsorg. «Nå gjør vi det sånn» er et utsagn langt flere enn Rosenqvist bør ta i bruk, for kunnskapsbaserte avgjørelser om hva som er bra for mennesker er den mest omsorgsfulle måten å møte de svakeste på.