Begrepet «kanon» (fra gresk) betyr rettesnor, regel eller forbilde. En norsk kulturkanon skal fortelle oss noe om betydningen av vår fortid for fremtiden. Men hva er det som gjør at en slik idé vekker så mye motstand?
Spørsmålet har HRS fremmet en rekke ganger siden 2006, da Fremskrittspartiet lanserte ideen i Norge etter mal fra Danmark som iverksatte sin samme året. For de fleste anerkjenner kulturens betydning for å bevare og utvikle nasjonens identitet, slik som Høyre nå uttrykker seg, men likevel klarer mange ikke å se betydningen av en kulturkanon.
«Mangfoldet»
Da forslaget om en kulturkanon ble diskutert i Stortinget i 2006 het det blant annet fra Arbeiderpartiet at en norsk kulturkanon kunne skape et inntrykk av at det er «et skille mellom norsk kultur og annen kultur». I tillegg kunne den virke «ekskluderende på det kulturelle mangfoldet og virke avgrensende».
Denne holdningen avdekker to ting.
For det første er det bare å si ja, det er et skille mellom norsk kultur og annen kultur. Ingen andre land enn Norge har en norsk identitet. Og jo lengre vekk fra Norge, jo større blir skillet. For det andre forteller Aps daværende holdning det meste om hvorfor integreringen går så dårlig for enkelte grupper. Hva skal de integrere seg inn i? Vi kan ikke forvente at innvandrere kjenner til Norges fortid, og da blir det ekstra viktig at de blir kjent med vår utvikling. Men når vi selv tilnærmet avviser vår egen kulturarv av overnevnte «hensyn», er det en oppskrift på utenforskap og segregering. Dette har nå svenskene skjønt, selv om de også der møter motstand. Likevel har de satt i gang og arbeidet forventes ferdigstilt i august neste år. Motstand mot en kulturkanon var det også i Danmark.
I 2006 løftet også SV frem «mangfoldet» i sin motstand, samtidig som de pekte på at det ville bli helt umulig å bli enige om hva som er de viktigste kulturelle verkene som settes inn i en slik kanon. Sistnevnte var Høyre da helt enige i, selv om de 11 år senere hadde kommet på bedre tanker (2017).
Når så Høyre nå relanserer ideen om en kulturkanon, møter de samme argumentasjon som de selv stilte med for 18 år siden.
Snever forståelse
På NRKs Dagsnytt 18 fredag forsvarte Høyre, ved Tage Pettersen, relanseringen av en kulturkanon, der både programlederen og Ruben Steinum, direktør i stiftelsen Office for Contemporary Art Norway (OCA), avslørte sin snevre forståelse av hva en slik kanon er.
En norsk kulturkanon handler ikke ensidig om en «best of»-liste over kjente norske kulturskatter eller kulturuttrykk. Disse er ytre kjennetegn på en felles historie, i et langt eller kortere historisk tilbakeblikk. Men det er ikke et øyeblikksbilde.
En bevisstgjøring av vår kulturarv, altså Norges historiske plattform, vil for noen handle om Henrik Ibsen eller Camilla Collett, for andre om demokratiet, ytringsfrihet, kristendommen, bunad eller stavkirker – eller mattradisjoner. Da Høyre i 2017 ble spurt om hvilket tidsperspektiv de så for seg, ble det gitt et rimelig greit svar: Det bør ha gått en viss tid, slik at vi faktisk vet at det blir en del av kulturarven.
Steinums kritikk av en norsk kulturkanon baserer seg på en rekke misforståelser. Han tror at hvilke verk som skal defineres inn en slik kanon vil bli politisk styrt, og at innholdet i kanonen vil bli hugget i stein. Han kaller det «en statlig godkjent liste over den beste kunsten».
For å forstå noe av prosessen med en kulturkanon, kan vi ta lærdom av erfaringene i Danmark. For ti år etter lanseringen kom de selv til at kulturkanonen lansert i 2006 ble for snevert anlagt.
Danmarks prosess
Den relanserte kulturkanonen i Danmark, nå under navnet Danmarkskanonen, kan gi oss en rettesnor for prosessen. Der kunne befolkningen fra juni til november 2016 sende inn sine forslag til danske verdier og tradisjoner. Så tok et utvalg over, bestående av seks faglige kuratorer, som valgte ut 20 overordnede samfunnsverdier blant forslagene. Disse ble sendt til en folkeavstemning, og man sto så igjen med 10 overordnede verdier. Disse er:
- Velferdssamfunnet: I det danske velferdssamfunn nyter borgerne en høy grad av beskyttelse mot sosiale og fysiske risikoer og har nytte av en rekke offentlige goder.
- Frihet: Frihet er en grunnleggende verdi for det danske demokrati. I den vestlige tradisjon henger folket frihet sammen med den enkelte borgers frihet.
- Tillit: Den danske tillitskulturen bygger på en forventning om at ens medborgere og offentlige institusjoner er troverdige.
- Likhet for loven: Danmark ligger ofte i toppen av internasjonale målinger om tillit og lav korrupsjon.
- Kjønnslikestilling: Det danske samfunn bygger på likeverdighet mellom kjønnene. Det vil si at menn og kvinner skal ha samme rettigheter og muligheter.
- Det danske språk: Dansk er morsmål for mer enn 90 prosent av befolkningen i Danmark. Språket er ikke bare et kommunikasjonsredskap; det er en kulturbærer.
- Foreningsliv og frivillighet: Foreninger utgjør en grunnleggende måte å organisere fellesskap på i hele Danmark.
- Frisinn: Frisinnet bygger på en premiss om at alle mennesker skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv. Å utvise frisinn betyr å ha en fordomsfri og tolerant innstilling og tankegang.
- Hygge: Hygge betraktes som en særlig måte å være sammen på under avslappede forhold. Hygge har sitt eget meningsinnhold og mange sier det ikke kan defineres.
- Den kristne kulturarv: Kristendommens forestilling om nestekjærlighet og de protestantiske tanker om arbeidets betydning, det personlige ansvar og alle menneskers likhet overfor Gud, har satt sine spor inn i det moderne Danmark.
Omdøpningen av kulturkanon til Danmarkskanon var selvsagt bevisst, idet navnet skulle synliggjøre at det ikke bare er snakk om kunstens betydning, men også om grunnleggende verdier i det danske samfunnet.
Verdikanon
De politiske partiene som uttrykker motstand av en kulturkanon har imidlertid endret seg når deg gjelder forståelsen av en verdidebatt. Det så vi for eksempel i 2011 da Aps Integreringsutvalg, ledet av Jonas Gahr Støre, la frem sine nye tiltak i integreringspolitikken. Her het det blant annet om samfunnets verdigrunnlag:
– Når samfunnet blir mer mangfoldig, må samfunnet være tydelig på sitt samfunnsfundament. Vi mener det sterke norske samfunnsfundamentet bygger på demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Dette fundamentets muligheter og forpliktelser gjelder for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller politisk og kulturell tilhørighet. Det er her vi finner verdigrunnlaget for integreringspolitikken, sier Støre.
Jeg skal hoppe bukk over at dette stort sett var en blåkopi av HRS, det interessante var at både Sp og SV tilsluttet seg Aps forslag. Men en kulturkanon forsto de altså ingenting av. Tilsynelatende.
Kanskje Norge skulle lansert et slikt kanonforslag under navnet «verdikanon», da de fleste partier de siste årene har innsett at nettopp det mangfoldige Norge trenger et overordnet fellesskap.
Vi får se hvordan Høyres forslag blir mottatt av de andre partiene denne gangen. Vi er i alle fall langt på overtid.