I dagligtale kan vi ganske enkelt forklare situasjonen med at Sør-Afrika sitter med skjegget i postkassa. De har framsatt en fryktelig grov beskyldning som de selv sitter med bevisbyrden for, og så er det rett og slett ikke mulig å finne bevis.
Pinlig? Svaret på det er verken ja eller nei, men snarere et slags tja eller nja. For effekt har jo påstanden om folkemord definitivt hatt.
«Stopp folkemordet» har vært blant Palestina-aktivistenes aller mest brukte slagord, og selv utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) satt harmdirrende i studio i mai på NRKs Politisk kvarter og påsto at Israels angrep på Rafah var «i direkte strid med det Den internasjonale domstolen (ICJ) har pålagt Israel å gjøre».
Ikke korrekt
Det tragikomiske i alt alvoret er at begge påstander beviselig ikke er korrekte. Barth Eides iherdige Gaza-engasjement har gjort ham kalkulert slurvete med sannheten, og så underlig er det jo ikke.
Sør-Afrika gikk hardt ut med folkemordanklagen, og den som ICJ plukket opp ballen. Men, som poengtert av jurist Natasha Hausdorff i en kommentar i britiske Telegraph i mai: «Nei, ICJ har ikke beordret Israel til å stanse operasjoner».
De som er ivrige etter å sverte Israel har nok en gang gjengitt en ordre fra ICJ feil, og ropt om at domstolen har krevd at Israel umiddelbart stanser sin operasjon i Rafah. Dette er ikke det retten har bestemt. I sin siste innstilling ville Sør-Afrika utstede en ordre om at Israel «opphører sine militære operasjoner på Gazastripen … og umiddelbart, totalt og betingelsesløst trekker den israelske hæren tilbake fra hele Gazastripen».
Dommer Nawaf Salam, den nåværende presidenten for ICJ, sa tydelig at retten ikke ville gi dette pålegget. I stedet krevde domstolen at Israel «skal, i samsvar med sine forpliktelser i henhold til [folkemordskonvensjonen] … stanse sin militære offensiv, og enhver annen handling i Rafah, som kan påføre den palestinske gruppen i Gaza livsbetingelser som kan medføre dens fysiske ødeleggelse, helt eller delvis».
Dette tilsvarer et direktiv fra domstolen, i samsvar med dens tidligere tilnærming, om at Israel følger folkemordskonvensjonen. Israel har vært tydelig på at de alltid har gjort det, det samme har internasjonale militæreksperter som major John Spencer og oberst Richard Kemp. De har vitnet om at ingen annen hær i krigføringens historie har tatt i bruk de tiltakene Israel gjør for å beskytte sivile i væpnet konflikt.
Og det er nettopp det som er grunnen til at israelske aviser melder om at tidsklemma har rammet Sør-Afrika til fulle. Folkemord er ikke bare en frase, det er et fenomen som er definert i Folkemordkonvensjonen som bestemte handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Det kan vanskelig bevises når den ene krigende part jobber hardt for å hindre sivile tap, mens motparten villig bruker sine egne sivile som skjold.
Ingen hast
Israel National News skriver om Sør-Afrikas ønske om å utsette folkemordsaken.
Ni måneder etter å ha fremmet en sak for Den internasjonale domstolen i Haag, jobber Sør-Afrika med å forlenge fristen for å fremlegge bevis, avslørte Kan Reshet Bet tirsdag.
Sør-Afrikas taktikk er et forsøk på å «kjøpe tid» i forståelse av at de ikke har nok bevis til å bevise sine påstander om at Israel begår folkemord.
Sør-Afrika er pålagt å sende inn bevis neste måned, 28. oktober 2024, men prøver å forlenge fristen med flere måneder, med håp om at bevis i mellomtiden vil komme fra andre steder.
Ja, når udokumenterte anklager ikke kan underbygges er det ikke underlig at de vil kjøpe seg tid i håp om at Israel skal foreta etnisk renskning i mellomtiden, men tid vil neppe hjelpe Sør-Afrika. Det landet foretar seg nå er ganske enkelt oppsiktsvekkende. Hadde de hatt tro på egen folkemordpåstand, vil det unektelig ligge i kortene at det ville vært viktig med rask saksbehandling, ikke treg. Israel National News har blitt seg merke i det samme.
Ifølge avisen blir Sør-Afrikas opptreden sett på som spesielt overraskende fordi saksøker vanligvis ønsker å fremskynde saksbehandlingen, mens saksøkte er den som vanligvis forsøker å kjøpe tid. Israel har nektet å kommentere.
Mandag forsøkte Israel å formidle til Sør-Afrika at det ville være en pris for deres handlinger mot Israel. Axios rapporterte at det israelske utenriksdepartementet sendte et skriv til den israelske ambassaden i Washington, DC, og alle israelske konsulater i USA og ba om å «be medlemmer av kongressen og jødiske organisasjoner i USA om å nå ut direkte til sørafrikanske diplomater i USA og gjør det klart at Sør-Afrika vil betale en høy pris hvis landet ikke endrer sin politikk».
Israelske tjenestemenn uttalte at Israel håper den nye koalisjonsregjeringen i Sør-Afrika vil ta en annen tilnærming til Israel og krigen.
Det er lov å håpe på at Sør-Afrika vil ta en annen tilnærming enn den de har tatt så langt, men noen voldsom tro på at håpet skal gå i oppfyllelse sitter de israelske tjenestemennene neppe med.
– Støtt Sør-Afrika
Her hjemme har utenriksminister Eide funnet seg best tjent med å si at «vi må støtte Sør-Afrika». Tidligere denne måneden var han på besøk i landet og uttalte overfor NTB, her via den flerkulturelle avisen Utrop, følgende:
– Vi ønsker velkommen at ICJ brukes, men overlater til domstolen å vurdere om anklagen om folkemord er riktig, sier Eide.
Utenriksministeren kunne videre fortelle at Sør-Afrika er «en stadig sterkere stemme globalt».
Sør-Afrikas nye koalisjonsregjering har store ambisjoner når det gjelder fornybar energi, og Eide møtte under sitt besøk flere norske selskap som har investert innen sektoren.
Norge har gjennom Norfund investert 2,3 milliarder kroner i fornybar energi i Sør-Afrika, viser tall fra UD.
Dette er i tråd med Norges ferske Afrika-strategi, som Eide nylig la fram. Der flyttes fokuset fra bistand til næringslivssamarbeid og handel.
– Dette er hva afrikanerne selv ønsker. Vi sier ikke at vi skal slutte med bistand nå, men at målet på sikt skal være at dette er land som kan bidra på en mer normal måte i verdensøkonomien, sier Eide.
«Den veldig viktige stemmen» trenger altså både milliarder til fornybar energi og bistand – på din og min regning. Norfund eies og finansieres av den norske stat.
Dårlig selskap
Noe sier meg at de israelske analysene av Sør-Afrika er hakket skarpere enn Eides, og ikke minst hakket ærligere. Eides ståsted på Norges vegne i internasjonale relasjoner er vanskelig å se som noe annet enn en direkte hån av nordmenn og demokratiske verdier, men han vil komme til å fortsette så lenge han sitter med nøkkelkortet til ministerkontoret.
Enn så lenge Eide er i dialog med folkemordanklagerne bør han kanskje benytte sjansen til å forklare et ord eller to om folkeretten og hvordan den fungerer, snarere enn å påstå at landet har så viktig stemme globalt.
Man trenger ikke være rakettforsker for å oversette Eides nytale. For ettertiden vil regjeringen Støre huskes for dette fellesskapet, som tidlig ble kartlagt i en oversiktsartikkel i Al Jazeera. Hvilke land har kritisert Israels angrep på Gaza? er overskriften på artikkelen, der Norge løftes helt opp i ingressen.
Selskapet vi befinner oss i gjenspeiler ikke akkurat de offentlig sektors feminine verdier som sittende regjering synes stolte av. Norge blir sin egen parodi i dette selskapet, som i alfabetisk rekkefølge er listet som følger: Algerie, Afrikansk Union, Belize, Brasil, Colombia, Cuba, Indonesia, Irak, Iran, Irland, Kuwait, Marocco, Malaysia, Maldivene, Norge, Oman, Qatar, Russland, Syria, Sør-Afrika og Venezuela.
Det er antakelig denne gjengen som skal koke ihop bevis på folkemord for å hjelpe Sør-Afrika. Det begynner å bli smått om tid.