«Regjeringen har nå besluttet å normalisere sin praksis for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk til Tyrkia. Dette innebærer at UD opphever begrensningene fra 2019 og går tilbake til en ordinær lisensieringspraksis for Tyrkia», heter det i en pressemelding fra Utenriksdepartementet. Det presiseres også hvorfor forbudet ble innført i 2019.
Høsten 2019 ble det innført begrensninger i adgangen til å søke om lisens for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk til Tyrkia. Situasjonen knyttet til Tyrkias militære operasjoner i det nordlige Syria høsten 2019 førte til at Utenriksdepartementet besluttet å stanse behandlingen av nye lisenssøknader til Tyrkia.
Vanskeligere er det å forstå når UD henviser til Retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, samt teknologi og tjenester for militære formål, der Tyrkia åpenbart bør falle inn under punkt 2.3 – Særskilte avslagsgrunnlag, men noen nærmere forklaring gir ikke UD i sin pressemelding.
Hvilke signaler regjeringen Støre mener å sende er vi selvsagt uvitende om, men på samme tid er det liten tvil om at Tyrkia under Erdogan er svært tydelig på hvilke allianser landet fokuserer på. Nato-allierte land er ikke korrekt svar.
Islamist med raslende sabler
I dag blir Tyrkia karakterisert som et «hybrid regime» av anerkjente Economist Intelligence Unit (EIU), en status hakket over «autoritært regime». Tyrkia nevnes innledningsvis i EIUs ferskeste rapport, som kan lastes ned her.
Tittelen på årets Democracy Index-rapport er Age of Conflict. Verdens demokratier virker maktesløse for å forhindre kriger i å bryte ut over hele kloden og mindre flinke til å håndtere konflikter hjemme. I 2023 forårsaket kriger i Afrika, Europa og Midtøsten enorme lidelser og undergravde utsiktene for positiv politisk endring. Etterhvert som USAs hegemoni blir stadig mer omstridt, kjemper Kina om global innflytelse, og fremvoksende makter som Saudi-Arabia og Tyrkia hevder sine interesser, blir den internasjonale orden mer ustabil. I mellomtiden sliter selv verdens mest utviklede demokratier med å håndtere politiske og sosiale konflikter hjemme, noe som tyder på at den demokratiske modellen utviklet i løpet av de åtte tiårene etter andre verdenskrig ikke lenger fungerer.
Vi skal ikke lenger tilbake enn halvannen måned for å finne Erdogans siste trussel. Politico omtalte hendelsen og de israelske reaksjonene da Erdogan raslet med sablene og truet med å sende tropper inn i Israel.
Erdogan sa i et møte med sitt regjeringsparti Rettferdighets og utviklingspartiet (AKP) tidligere på mandag at Tyrkia «må være veldig sterkt slik at Israel ikke kan gjøre disse latterlige tingene mot Palestina».
«Akkurat som vi gikk inn i Karabakh, akkurat som vi gikk inn i Libya, vil vi gjøre [noe] som ligner», sa Erdogan, med henvisning til Tyrkias tidligere militære intervensjoner.
Vi kan også minnes da det svenske flagget heist til topps utenfor Natos hovedkvarter i Brussel i mars, etter lang motstand fra Tyrkia mot svensk Nato-medlemskap. New York Post meldte få dager senere at Erdogan uttalte seg til støtte for Hamas, og at han avviste påstander om at Hamas er en terrororganisasjon.
«Ingen kan få oss til å kvalifisere Hamas som en terrororganisasjon», insisterte Erdogan, 70, under en tale i Istanbul. «Tyrkia er et land som snakker åpent med Hamas-ledere og støtter dem sterkt.»
Erdogan kritiserte også Israels statsminister Benjamin Netanyahus håndtering av Israel-Hamas-krigen, som startet da Hamas satte i gang et dødelig terrorangrep mot det sørlige Israel 7. oktober.
«Netanyahu og hans administrasjon, med sine forbrytelser mot menneskeheten i Gaza, skriver navnene sine ved siden av Hitler, Mussolini og Stalin, som dagens nazister», hånet han.
For mange nordmenn er dette kanskje ikke så oppsiktsvekkende, all den tid vi med vår hjemlige regjering er gjort vant med vansker med å omtale Hamas som en terrororganisasjon, men for øvrige demokrati- og rettsstatsfokuserte Nato-medlemmer bør Erdogans uttalelser vekke bekymring. De viser til fulle hvilken utfordring det er å ha en islamist som medlem av alliansen.
Det er vanskelig å se det annerledes enn at islam som religion og masseinnvandring fra muslimske land utgjør en fare for den vestlige verdens verdier og demokratier, og et Nato-medlem med islamistisk tankegods er en del av denne faren.
Putin-fascinasjonen
Erdogans fascinasjon for Putin er heller ingen hemmelighet, og beundringen er gjensidig. I juli omtalte de to hverandre i svært så støttende ordelag, og så begge fram til et tettere samarbeid i tiden framover. Selv ikke Erdogans uttalelser rett før helgen, der han mente at Russland bør gi Krim tilbake til Ukraina, er utfordrende for russerne. Reuters meldte at stemningen fortsatt var god.
– Russland er helt uenig i kommentarer fra Tyrkias president Tayyip Erdogan om at Krim bør tilbake til ukrainsk kontroll, sa Kreml-talsmann Dmitrij Peskov fredag.
– Her har vi helt forskjellige meninger. Samtidig forlater vi ikke våre bevisste forsøk på å forklare våre tyrkiske venner og kolleger vårt synspunkt, vår posisjon.
Peskov sa at Erdogan var under press fra USA grunnet sine tradisjonelt nære økonomiske bånd med Moskva.
– Når det gjelder Tyrkias forsøk på å dempe amerikansk press, så utøver USA utilslørt press på den tyrkiske republikken, og viker ikke unna trusler, med konsekvenser for den tyrkiske økonomien, sa Peskov.
Kreml sa denne uken at president Vladimir Putin kan besøke Tyrkia for samtaler med Erdogan når forberedelsene er fullført.
Vi har flere ganger belyst Erdogans evne til å ri to hester på samme tid, blant annet her, i Trond Ellingsens artikkel Erdogan – en fare for rikets sikkerhet.
Erdogan er en mester i å ri to hester på en gang. På den ene side kjøper han luftvern av Russland og nekter å fordømme det russiske angrep på Ukraina. Samtidig leder hans egen svigersønn en bedrift som har utviklet og selger droner til Ukraina som har vist seg meget effektive i å ta ut russiske styrker.
Når han i tillegg anser Tyrkias medlemskap i NATO som et forum der han kan fremstå som lederen av en stormakt som kan bestemme over de øvrige medlemsland i NATO, er komedien fullkommen.
Erdogan bedriver en åpenbar «pick and choose» politikk i NATO. Han bruker medlemskapet i NATO som et forum der han kan velge å handle i NATOs interesse i de tilfellene der han finner det opportunt i øyeblikket å gjøre det, og se bort fra alt annet.
Det er i lys av Tyrkias posisjonering særdeles underlig at den norske regjeringen velger dette som tidspunkt for å gjenåpne eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk til Tyrkia,
Bitre imperier
Det er åpenbart ikke bare Erdogan som er mester i dobbeltspill, det spillet er det flere i politiske nøkkelposisjoner som behersker. Når man hører sittende statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide uttale seg om henholdsvis krigen mot Ukraina og krigen mot Hamas, ser man dobbeltspill i full utfoldelse. Det lates som om krigene kan sammenliknes ved å utpeke henholdsvis Putin og Netanyahu som tilsvarende aggressive parter, mens realitetene er at Putin heller bør sammenliknes med de arabiske jihadistene han tar i forsvar – Hamas.
Det finnes ingen logisk parallell mellom Hamas og Ukraina. I danske Weekendavisen skriver forfatter Heidi Laura, forøvrig innehaver av doktorgrad i jødisk kultur og historie, at » I likhet med putinismen må arabisk jihadisme forstås som uttrykket for et bittert imperiums drømmer om tidligere storhet.»
Når imperier mister sin makt, blir kulturen bitter og prøver å slå tilbake. Russland under Putin er nettopp et så bittert imperium, som drømmer om sin gamle storhet og ser det som sin rett til å erobre og dominere sine naboer igjen. Og også det arabiske Midtøsten har forsøkt å gjenopprette sin tapte imperiale ære via først nasjonalisme, deretter jihadisme. Tilsvarende med Tyrkia, skriver hun.
Hun har øyensynlig rett i sin analyse.
Allerede tidlig i Russlands krigføring mot Ukraina skrev vi om Putins tiltrekning mot Iran og Pakistan og Kremls ambisjoner om å utvikle partnerskap med den muslimske verden på grunnlag av likhet og gjensidighet. Også i 2022 nevnte vi Tyrkia i samme åndedrag, og årsaken er den samme som Laura påpeker i Weekendavisen.
Man trenger ikke gå til Putins inspiratorer for å være redd i situasjonen verden og Vesten står i i dag. Den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy er et husholdningsnavn i hjemlandet, der han kort og godt omtales som BHL. I hans bok The Empire and the Five Kings – America’s Abdication and the Fate of the World, viser han hvordan USA og Vesten er i ferd med å miste verdensherredømme, og han peker spesifikt på hvordan USAs isolasjonisme har skapt et «stort vakuum» som kan stimulere til aggressive politiske ambisjoner i fem makter «som er opptatt av å tegne på nytt, til sin fordel, det globale kartet over autoritet og makt».
Han skriver at Russland, Kina, Tyrkia, Iran og radikal sunni-islam begynner «å koke igjen, sette seg i bevegelse, og gitt at verden nylig ble vitne til den amerikanske tilbaketrekningen … vil gjenoppta angrepet på historien.»
Det viser seg at Vesten selv ikke effektivt kan motarbeide Russland fordi Vesten må bøye seg for de andre fire «kongene». «Det som så lenge hadde vært kjent som ‘sannheten’», skriver Lévy, «er virkelig en skiftende skygge.» Han beundrer både den persiske og den arabiske sivilisasjonen og Russlands store litteratur, men han fordømmer de fem imperiene for deres tiltrekning til nazisme, antisemittisme, fascisme og totalitarisme.
De geopolitiske interessene er nøkkelord her.
BRICS
Som Laura også påpeker er vedlikeholdet av jihad i Midtøsten skummelt, ikke minst går tankene til nyheten som kom i august i fjor, om at Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Argentina, Egypt og Etiopia ville med i BRICS-samarbeidet fra og med 1.januar 2024. Dette gikk selvsagt ikke Erdogan hus forbi. Han søkte om medlemskap allerede i 2018, uten at mer skjedde. Hans avstandstaken fra Israel var en tidlig indikasjon på at interessen er var mer enn opprettholdt, og denne måneden søkte Erdogan på nytt.
Tyrkia har bestemt seg for å offisielt melde seg inn i BRICS, en gruppe av noen av verdens fremvoksende økonomier, opprinnelig bestående av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – men i stor grad dominert av Moskva og Beijing.
Omer Celik, talsperson for Tyrkias president Recep Tayyip Erdogans regjerende parti AKP, bekreftet Tyrkias søknad og sa at forespørselen var «ventende».
«Vår president har allerede uttrykt flere ganger at vi ønsker å bli medlem av BRICS», sa han tidlig i september. «Vår anmodning i denne saken er klar, og prosessen fortsetter innenfor denne rammen.»
Russlands president Vladimir Putin ønsket Tyrkias innmelding velkommen, ifølge tyrkiske medier, og sa at han vil «fullstendig støtte» Tyrkias inkludering i samlingen.
Hvis Tyrkia faktisk blir medlem av BRICS, ofte beskrevet som en motvekt til en vestlig ledet global orden, kan det bevege seg lenger bort fra å bli medlem av EU – og fra å dra fordeler av blokkens indre marked med 27 medlemmer.
Hva er annerledes?
I Stortingsmelding 25 (2019-2020) står det klokkeklart hvorfor Tyrkia ble nektet tilgang til norsk forsvarsmateriell:
På bakgrunn av Tyrkias militære operasjoner i det nordlige Syria, besluttet Utenriksdepartementet høsten 2019 at det i den rådende situasjonen ikke ville bli behandlet nye søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk til Tyrkia.
Alle gyldige lisenser for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk i Tyrkia har blitt gjennomgått og vurdert konkret i Utenriksdepartementet. Bedrifter som har gyldige lisenser med forestående leveranser, har etter dialog med Utenriksdepartementet, holdt leveranser tilbake.
Det som er endret i Tyrkia siden 2019 kan ikke sies å være i vestlig, demokratisk retning. I EU-parlamentets årsrapport står det svart på hvitt:
Med mindre den tyrkiske regjeringen drastisk endrer kurs, kan ikke Tyrkias EU-tiltredelsesprosess gjenopptas under de nåværende omstendighetene, sier MEP-er i sin rapport som ble vedtatt onsdag med 434 stemmer for, 18 mot og 152 avholdende stemmer.
Det står videre at Tyrkia ikke har vært i nærheten av så fjerne verdier politisk som i dag:
Tyrkias tilpassningsgrad til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk har sunket til et rekordlavt nivå på 7 prosent, noe som gjør det til det desidert laveste av alle utvidelsesland.
Når regjeringen Støre parallelt velger å heve forbudet mot eksport av forsvarsmateriell til Tyrkia samtidig som resten av Europa roper varsku, må man stille spørsmål ved hvilke allianser regjeringen er mest opptatt av. Utenriksdepartementet bør avkreves en bedre forklaring enn å vise til regelverket, for regelverket er formulert på akkurat samme måte som i 2019, og avslagsgrunnlaget er om mulig større i dag enn da det ble tatt i bruk.
Klarer Støre og Barth Eide å peke i retning av hva som er så annerledes at de velger å heve eksportforbudet? Utenfra ser regjeringen unektelig ut som medgangssupportere for autoritære regimer, en stilling de inntok før de israelske likene var kalde i oktober i fjor. Det er enda en skammens dag – i rekken av mange.