Det er sammensatte årsaker til at Norge skiller seg vesentlig fra nabolandene. Naboene våre har lagt koronaen bak seg og gått tilbake på jobb, mens vi i Norge tilsynelatende er sykere enn før, under og etter pandemien. Nordmenn er utbrente, utslitte og triste, forstår vi av NAVs oppdaterte statistikk, og særlig er unge kvinner rammet av denne psykiske belastningen de går til legen og får sykemelding for.
Det er oppsiktsvekkende tall, og de er på vei oppover. Og vi er annerledeslandet der det ikke bare er vanlig å være syk i sine antatt beste leveår rent fysisk, men der folkesporten å «bli sett» og bli synes synd på, er så innarbeidet at politikerne ikke engang klarer å bli enige om å innføre én karensdag.
Det er åpenbart at rause sykelønnsordninger er med på å skille Norge fra sammenliknbare land og at en innstramming i ordningene er høyst nødvendig, men på samme tid er det interessant at rausheten har vært på samme nivå en årrekke – inkludert årrekkene før vi ble så inderlig syke, så rause utbetalinger mens man sitter pjusk og lei seg i hjemmets lune favn er ikke den eneste forklaringen på at sykefraværet går til himmels. Det må være noe mer.
Hva er annerledes
Svaret på hvorfor unge mennesker lider så sterkt at de ikke møter opp på jobb finnes neppe hos de unge selv, selv om det er en særnorsk tilnærming å tro at enhver som føler vondter selv sitter med de beste løsningene (som er å bli hjemme for å unngå vondtene).
Ser man på samfunnsnivå kan man registrere spesifikke forhold som gjelder den gruppen som i størst grad sykemeldes. Her kan man ramse opp flere punkter:
- Oppvokst under Reform-94 og sentralstyrt meningsdannelse
- Fallende iq
- Fravær av menn i formative år
- Tap av frilek
- Større kjønnsdeling i arbeidsmarkedet de går ut i
- 22. juli
- Sosiale medier/skjermeksponering
- Masseinnvandring
Listen er ikke uttømmende, men viser konkrete forskjeller mellom yngre og eldre arbeidstakeres livserfaringer under oppveksten/tidlig voksenalder, og disse faktorene gir samlet sett en generasjon som i mindre grad tåler belastninger og i større grad preges av individorientert frykt for ubehagelige følelser.
Listen viser ikke bare særegenheter for sykmeldte, den illustrerer på samme tid hvorfor politikere ikke evner å sette foten ned for ukultur, enten den er av det kriminelle, innvandrede slaget eller av det slaget der unge mennesker sykemelder seg i eksplosiv grad grunnet psykisk ubehag.
Utopien om felles identitet
På 90-tallet ble daværende utdanningsminister Gudmund Hernes arkitekten av Reform-94, en helt ny læreplan som skulle gi den oppvoksende generasjonen en felles identitet. Reformen skapte et skolesystem som baserte seg på idealmodeller over hva elever skulle være, uten å ta utgangspunkt i hvem de faktisk var. Det gikk ikke godt. Resultatet var mange skoletapere, og parallelt vokste det fram en psykologiseringskultur i norsk skole.
Det var på alle måter en villet politisk linje. Reform 94 medførte at videregående opplæring ble rettighetsbasert og skulle sikre en basis for aktiv deltakelse i samfunns- og arbeidsliv for alle. I en slags utopisk tro på at alle mennesker egentlig er like flinke til alt (og en mer eller mindre taus antakelse om at de flinkeste egentlig er følelseskalde og slemme), ble listen lagt for tiden vi lever i.
Når alle skal med ikke bare i videregående utdanning, men påfølgende i høyere utdanning, legges listen der den må legges: på gulvet. Der ligger den fortsatt, den er til og med i ferd med å bores ned i gulvet med Støre-regjeringens innføring av rett til videregående opplæring helt til du har fullført.
De følelsesmanipulerte
I inkluderingens ånd, der alle elever, uansett evner og fungering er stuet sammen til en saus som skal få fremtidig felles smak, skjer det selvsagt justeringer underveis. Justeringen er følelsesmanipulering, som vi har skrevet om tidligere.
Når barn begynner i barnehage og senere i skolen, lærer de raskt å ikke stole på følelsene sine – og de blir irettesatt på det de er gode på. Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker som stadig forstyrrer deg eller stikker deg i siden med blyanten. Når vi som samfunn holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at det er farlig å bli lei seg, at det er noe feil med dem og at de må ta ansvar for hva andre føler.
(…) praksisen strider mot både barns logiske sans og normalitet. Dette gir krenkbare, slitne elever som tror at arbeidskrav er årsaken til at de er så slitne, mens sannheten er at det er skolepolitikken og pedagogikken i norske barnehager og skoler som er problemet.
Nå er disse barna voksne – og de sykemeldes. Det burde vært forutsigbart, og følelsesmanipuleringen de vokste opp med er bare en av årsakene.
Fallende iq og smarte duppeditter
Midt oppi all identitetspolitikk og offerideologi gjenstår et åpenbart biologisk faktum: Det skal både kvinne og mann til for å produsere og oppdra barn. Enhver med interesse for reell trivsel, mulighetslikhet og intelligens bør registrere når Norge nådde toppen av Flynn-effekten, altså når vi som samfunn nådde høyeste grad av iq før det igjen gikk nedover. Det var på det tidspunktet det var en jevn kjønnsfordeling i menneskemøtende yrker.
Dagens sykmeldte seiler med ned i en bølgedal hva gjelder iq. Det er ikke farlig å påpeke det, det bør snarere påpekes oftere. Førstelektor Lars Dehli påpeker nettopp sammenfallet mellom fallende iq og eksplosiv vekst i psykiske lidelser. Begge deler vises markant i statistikkene:
Overraskelsen var stor da jeg oppdaget at IQ faktisk har begynt å falle, særlig siden 2010, og spesielt for aldersgruppen 18-22 år, altså mine studenter. Så i stedet for å formidle hyggelige funn fra forskning for deres del, så var budskapet sjokkerende og deprimerende.
Er gen Z den fortapte generasjon?
Funnene gjorde at jeg ble nysgjerrig på om det var andre psykologiske endringer i denne generasjonen. Det jeg fant var svært opprivende.
Tallene for depresjon og angst hos høyskolestudenter har ligget stabilt rundt 10 prosent i lang tid. Men fra 2010 skjer en fordobling for begge diagnosene. Angst har steget 134 prosent og depresjon 106 prosent for denne aldersgruppen de siste fjorten årene. Dette gir også utslag i atferd som økt selvskading og selvmord.
Dette gjelder altså studenter, men det er høyst sannsynlig det samme som kan registreres blant sykmeldte. Det er nettopp sterk vekst i psykiske plager som utmerker seg i NAVs statistikk.
Lars Dehli trekker fram manglende frilek i oppdragelsen og skjermbruk/sosiale medier som mulige forklaringsmodeller, og det er slett ikke dumt tenkt. Det er ingen generasjon som har vært mer polstret enn dagens unge studenter og arbeidstakere var i sin oppvekst, de har rett og slett gått glipp av å leke utendørs, falle og slå seg, ordne opp i krangler med naboungene og ta risikable valg, slik foregående generasjoner har erfart.
Skjermskader
Dehli viser videre til Jonathan Haidt, ikke bare vedrørende barns manglende frilek, men påfallende bruk av smarttelefoner. Det samme har vi vist til tidligere, vi har sågar diskutert hypotesen med Haidt, og at det er et vesentlig moment for å forstå den yngre generasjons psykologi er det ingen tvil om. Vi hadde dog noen innvendinger.
Det kan se ut til at du har utelatt hensyn til at tenåringene nå er den første generasjonen som har foreldre som er klistret til skjermen.
(…) I en verden der det kjempes om offerroller og sosiale medier styrer mye av unge menneskers liv er det vesentlig å erkjenne noe så konservativt som at foreldre faktisk fremdeles er de viktigste aktørene i barns liv. Det vet både de barna som har foreldre som tar seg bryet med å sette grenser for seg selv og barna, og de barna som har mistet foreldrene sine inn i det alltid tilstedeværende lyset fra skjermene. De førstnevnte tar sannsynligvis langt mindre skade av å bruke sosiale medier enn de sistnevnte.
I et individorientert samfunn der man daglig lar seg fôre av destruktiv mental føde i form av sosiale mediers evig rullende bilder og videosnutter av vakre mennesker, spektakulære opplevelser og moralposerende influensere og politikere, er det sannelig ikke rart om man blir depressiv og føler seg mislykket. Har man i tillegg vokst opp med mentalt fraværende foreldre og manglende krav, er det ikke underlig om man ikke orker (arbeids)livet.
Fittstimen
Overskriften på avsnittet spiller den svenske feministiske antologien Fittstim, som kom ut i 1999. Boken tar utgangspunkt i hverdagsfeminismen, hvor forskjellige svenske kvinner forteller sin historie om hvordan de har følt seg oversett, undertrykt og diskriminert på grunn av sexisme, som eksisterer i Sverige.
I overført betydning brukes begrepet i dag om kvinnemakt og hvordan den utøves.
Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus. Dette har skjedd mens de nå sykmeldte unge, i hovedsak kvinner, men også menn, vokste opp.
I tillegg til de tidligere nevnte faktorene er samfunnsfeminisering ikke utelukkende et gode. Man ser det på nettopp depresjoner. Forekomsten av psykiske lidelser øker suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner, og siden iq ble nevnt tidligere i saken, fører ikke alle kvinnene «bare» til at unge blir tristere og mer utagerende, de blir i tillegg dummere enn før.
De unge som kommer ut i arbeid ender i stor grad opp i yrker og sektorer der de fortsatt er kjønnssegregerte. Det har direkte negativ innvirkning på arbeidsmiljøet – i alle fall kvinnelige arbeidsplasser. Det ligger i kvinners biologi både å utestenge og bygge (små) allianser, og mobbing og konflikt er vanlig. Forskningen det vises til er drøye ti år gammel, men samsvarer godt med norske funn. Kvinner er ikke alltid så trivelige å jobbe sammen med for andre kvinner.
Så kan det legges til at den «feminine måten», dydsposeringen, er uttalt tilstede også blant landets politikere, som når sykefravær skal diskuteres ikke nøler et sekund med å dra fram kronargumentene: «Åja, så du vil straffe kreftsyke økonomisk!»
Unikt for Norge
Det er kanskje det siste punktet som skiller Norge fra andre land. Ikke at det forklarer hele sykefraværet og de rause sykelønnsordningene, begge særnorske fenomener, men det kan forklare hvorfor politikerne ikke klarer å gjøre noe som helst med det.
Debatten om innstramminger i sykelønnen strander alltid når «du er ond»-stempelet går varmt, og årsaken til at strategien fungerer ligger i vår egen nære historie. Ikke noe nordisk land har opplevd 22. juli, og ikke noe nordisk land har gjennomlevd det kravet til meningsdiktatur som blomstret opp i etterkant.
Det har endret Norge for alltid, for ingen vil være ond, og det er vedtatt politisk at terroren var et utslag av «tankesettet som drepte». Har du tenkt onde tanker? Da kan noen dø, er budskapet. Aldri tidligere har ulike former for kritikk eller framsatte krav så enkelt blitt stemplet som uttrykk for «hat og hets». Det er ikke underlig om denne tanken er så internert i politikere fra ytre venstre til høyre at det å stille krav til unge mennesker om å stå i jobb selv om de har lettere psykiske plager, eller i det minste innføre en karensdag, er nær umulig.
Vi ser det samme i samfunnet forøvrig, vi har endt opp med en norsk psykologi der vi synes synd på absolutt alle. Vi gjør det mot folkevalgte som bryter loven, vi gjør det mot voldskriminelle, for tiden gjør nordmenn det sågar mot terrororganisasjonen Hamas; deler ut forståelse og stiller ingen krav.
Mitt stalltips er at andelen sykmeldte vil fortsette å øke og politikerne vil stå som maktesløse høns og la det skje. Det er verken snilt eller økonomisk klokt, men det er lettere enn å vedgå de grove ideologiske feilene som har ledet hit.