Rødts Mímir Kristjánsson er folkelig, populær og usedvanlig flink til å vri på sannheten. Hver eneste gang det er snakk om trygdeytelser finner Kristjánsson en innfallsvinkel som handler om «den rike manns undertrykkelse av en fattig stakkar».
40 timers uke som aktivist
Rødt har kapret velgere over en lav sko i kjølvannet av politikerskapte høye strømpriser, galopperende matpriser og renteøkninger, med en til alle døgnets tider tilstedeværende Mímir Kristjánsson klar til å kommentere med sin fattigdomsekspertise som ikke bare politiker på ytterste venstrefløy, men som forfatter av boken Mamma er trygda. Tilsynelatende gjør ekspertisen Kristjánsson tilsvarende kapabel til å fastslå at de norske sykelønnsordningene er like verneverdige som regnskogen.
Bakgrunnen for påstander om at Høyre generelt og partiets stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand spesielt, er onde og mistroiske mot syke mennesker, er Farahmands utspill i Finansavisen.
– Sykelønnsordningen fremstår provoserende generøs, sier Høyre-topp som vil ha endring.
Provoserende generøs var ingen overdrivelse, og Farahmand presiserte da også hva han mente til Finansavisen. Utgangspunktet for ståstedet er KFUM-sjef Fredrik Glad-Gjernes, som er sykmeldt fra jobben, men jobber 35-40 timer som Palestina- og klimademonstrant.
– Aktivisme kan ikke være det vi skal leve av etter oljen. Vi er avhengige av et samfunn der folk er i jobb. Misbruk av velferdssamfunnet er å utviser forakt for demokratiet og det norske samfunnet. Vi kan ikke ha et samfunn enkeltmenneskers ideologiske behov finansieres gjennom skatteseddelen, sier Høyre-representant i finanskomiteen Mahmoud Farahmand.
Forutsigbart nok tok Rødts mest populære mann til tastaturet – og han tok turen til Dagsnytt 18. Påstandene han framsatte i NRK-sendingen er de samme som han framsatte på Facebook.
Det er selvsagt ikke sant at Farahmand har påstått at syke og uføre ikke skal engasjere seg, han har kun påpekt at dersom man orker en full arbeidsuke som aktivist, så bør man kunne orke å gå på jobb også. En helt rimelig betraktning, men der Mímir Kristjánsson finner en anledning til å framstille en åpenbart arbeidsfør KFUM-sjef som et offer for mistro.
Innledningsspørsmålet som ble stilt i Dagsnytt 18 var følgende: «Kan man være syk i arbeidstiden og jobbe sykt aktivt på fritiden?»
-Ingen av oss kan vite hva som feiler ham eller hva som gjør ham frisk, framholder Kristjánsson.
Men KFUM-sjefen selv setter særdeles godt ord på hva han plages av og hvorfor han er sykmeld, og samtidig orker å bruke så mye tid på å demonstrere. Og det er på dette tidspunktet jeg ble full av flir, for han bekrefter alle mine styggeste fordommer om klima- og propalestinske demonstranter.
Sekvensen blir ufrivillig komisk, og jeg skal gjengi KFUM-sjefen ordrett.
Slitsomme arbeidskrav
-Hva gjør at du kan demonstrere, men ikke jobbe?
-Sykdommen gir meg mye hodepine, den gir meg mye utmattelser og konsentrasjonsvansker. Det er veldig vanskelig å kombinere med den jobben jeg har. Nå er jeg tilbake 30 prosent, og det er en godt tilrettelagt løsning fra min arbeidsgiver som fungerer bra.
-Men å demonstrere og drive med aktivisme er ikke veldig krevende. Det er lette oppgaver, som å male et banner eller rope et slagord eller blokkere en inngang til Stortinget eller Finansdepartementet eller Norges Bank. Det er omtrent som å gå seg en tur rundt Songsvann, det gir masse frisk luft, det gir mosjon og det er helsebringende sånn som jeg opplever det. Og opplever jeg det ikke sånn en dag så drar jeg ikke og demonstrerer. Det gir sykmeldinga fullt rom til.
-Hvor går skillet mellom fritid og arbeidstid når man er 70 prosent sykmeldt?
-Det er et etisk spørsmål sånn som jeg ser det. Jeg bruker tida mi på å bli frisk, bruker arbeidstida mi på det. Behandlinger, hvile, trening, utredninger, også bruker jeg noe av fritida mi på det også, og i tillegg har jeg noe fritid da, og i denne perioden nå, hvor det er folkemord i Palestina og eskalerende klimakrise, så har jeg brukt veldig mye av fritida mi til å demonstrere mot det. Og jeg tenker at det ville vært uetisk hvis jeg gjorde tilsvarende oppgaver i aktivismen og i frivilligheten som det jeg er sykmeldt fra. Eller hvis jeg brukte så mye tid på dette at jeg ikke hadde tid til å bli frisk. Men for meg er det å bli frisk jobb nummer en, også er det å ytre seg mot krigsforbrytelser noe jeg gjør når jeg føler at jeg har kontroll på rekonvalesensprosessen min.
Folkemord og klima og sånn
-Skattebetalerne finansierer i praksis ditt virke som fritidsdemonstrant gjennom Nav i denne perioden. Forstår du at ikke alle er bekvemme med å finansiere din aktivisme?
-Nei, jeg liker ikke premisset i det spørsmålet, for jeg får sykelønn sånn som alle andre sykmeldte, og den tida jeg lønnes for, altså 70 prosent, bruker jeg på å bli frisk. Jeg bruker mere tid enn det også, så premisset i spørsmålet er ikke korrekt. Jeg bruker noe av fritida. Før brukte jeg mye tid på seiling, jeg har ikke seilt i det hele tatt etter at folkemordet starta, da har jeg brukt all fritida mi på å demonstrere mot folkemord og eskalerende klimakrise. Og jeg har mista 70 prosent av arbeidsevnen på midlertidig basis, men jeg har ikke mista ytringsfriheten min. Hadde jeg vært frisk hadde jeg ytra meg mye mer, jeg hadde drevet mye mer aktivisme, men fordi jeg er syk så går det også utover aktivismen, så premisset i det spørsmålet er helt feil.
-Mottatt. Også er det ikke bekreftet at det er et folkemord, bare så jeg får sagt det også, sier NRKs programleder.
Vær så god, Mímir!
For egen del strever jeg med å slutte å le, selv etter å ha sett programmet flere ganger slik at den sykmeldte Fredrik Glad-Gjernes blir sitert korrekt. Han sier altså rett ut at aktivisme er deilig fordi han slipper å bli stilt krav til, det er ingen krav til verken å forholde seg til virkeligheten, til oppgaver man normalt utsettes for i noen lederstilling, det er no-brain-virksomhet bestående i å rope det slagordet du får beskjed om å rope.
Hvis du vil fronte denne innstillingen, Mímir, så vær så god!
Mahmoud Farahmands gode, rasjonelle innvendinger er faktisk helt overflødige. Ethvert menneske med reell sykdom klarer å se det. Ethvert menneske uten sykdom klarer også å se det: Dette er en mann med full arbeidskapasitet så lenge han tildeles oppgaver som samsvarer med evner.
Glad-Gjernes får nyte fellesskapets sponsing av aktivismen så lenge det varer. Han er ikke alene. Det bedrives både i stat, kommune og interesseorganisasjoner; viljen til å dele ut lederposisjoner til folk som sverger til «riktig ideologi». I møte med stillingskrav og tankevirksomhet og ansvar for ansatte blir en god del av disse lederne sykmeldt. Å være leder er slitsomt. Krav, lederoppgaver og den virkelige verden gir, slik Glad-Gjernes framholder, både hodepine, utmattelser og konsentrasjonsvansker.
Det er ikke noe galt i å gjøre et redelig arbeid bak kassa på Kiwi eller som taxisjåfør eller blomsterdekoratør eller plakatmaler. Det er derimot noe galt i å kalle det sykdom når man ikke vil ta det arbeidet man åpenbart er best skjøttet til. Det ser nesten ut som det venstresiden tradisjonelt advarer mot: Klasseforakt.
Det er ubegripelig at Rødt vil bruke denne saken, men vi andre får la oss underholde av det i den grad vi kan. Det er okke som vi vanlige skattebetalere som plukker opp regningen.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK Dagsnytt 18