Ett år etter det bestialske terrorangrepet kriger Israel nå på sju fronter, slik den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu presiserte i møte med delegasjonen fra The Jewish Institute for National Security of America tilbake i juni i år.
– Iran kjemper mot oss i en syvfrontskrig: åpenbart Hamas, Hizbollah, houthier, militsene i Irak og Syria, Judea og Samaria, Vestbredden, Iran selv. De vil gjerne velte Jordan. Målet deres er å ha en kombinert bakkeoffensiv fra forskjellige fronter, koplet med et kombinert missilbombardement.
Netanyahu omtalte Hamas som terroraksens hånd.
– Primært er det behov for å kutte den hånden. Folk som gjør dette mot oss kommer ikke til å være der. Vi har en lang kamp. Jeg tror ikke det varer så lenge, men vi blir kvitt dem, » sa han.
– Vi må også avskrekke de andre elementene i Irans terrorakse. Men vi må håndtere aksen. Aksen truer ikke bare oss. Den truer dere. Den er på vei for å erobre Midtøsten. Erobre Midtøsten. Erobre. Det betyr, faktisk, erobring. Erobring av Saudi-Arabia, erobring av den arabiske halvøya. Det er bare et tidsspørsmål.
Netanyahus analyse av Iran og dets proxyer får intet fokus i norske medier, der mantraet stadig er at «Netanyahu er en del av problemet», eller stadig oftere påstanden om at Israel nettopp er problemet, men siden juni har man kunnet observere at analysen er korrekt. Iran har angrepet Israel direkte fra egen jord, og de navlebeskuende vestlige analysene av «apartheid-regimet Israel» kunne neppe vært mindre treffende. Israel kjemper en sivilisasjonskamp – og på årsdagen for terrorangrepet bør nettopp denne sivilisasjonskampen vies oppmerksomhet – og takk.
Fundamentalistisk mentalitet
«Hele verden» tar feil, skriver forfatter og historiker Richard Landes. Han er forfatter av boken Can “The Whole World” be Wrong?: Lethal Journalism, Antisemitism, and Global Jihad.
Landes dokumenterer hvordan «en radikalt manglende evne hos vestlige til å forstå middelaldermentaliteten som drev Global Jihad førte til en rekke katastrofale feiltolkninger og feilforstyrrede reaksjoner som har formet vårt så langt ulykkelige århundre. Disse feiltolkningene i 2000, 2001, 2002 og 2005 bidro fundamentalt til de stadig forverrede moralske og empiriske desorienteringene til våre informasjonseliter (journalister, akademikere, forståsegpåere). Så mens journalister rapporterte palestinsk krigspropaganda som nyheter (dødelig journalistikk), rapporterte de også jihadistisk krigspropaganda som nyheter (krigsjournalistikk med eget mål). Disse radikale desorienteringene har skapt vårt nåværende dilemma med gjennomgripende mistillit til informasjon, dyp splittelse i den stemmeberettigede offentligheten i de fleste demokratier, politisering av vitenskapen og vestlige eliters manglende evne til å forsvare sin sivilisasjon, og i stedet stille seg foran en invasjon.»
I en svært god artikkel i Fathom, Islamic and Arab Imperialism and Irredentism is driving the conflict between the river and the sea, skriver Landes om hvorfor krigen i Midtøsten må forstås som en sivilisasjonskamp – og han nøler ikke med å belyse hvordan den islamske imperialismen er drivkraften bak terrorhandlingene.
Men med tanke på at Vesten er den eneste imperialistiske kraften det er verdt å diskutere (og fordømme), har progressive historikere en markant tendens til å ignorere tusenårsriket og en halvlang historie med islamsk og arabisk imperialisme. Og likevel er det nettopp tankens og analysens vei som fører til en progressiv løsning på den dype konflikten.
Av alle de eldgamle imperiene som reiste seg og falt, var det mest varige det siste, islams monoteistiske imperium, skriver Landes.
Han skriver videre at islamsk imperialisme av idag likner bemerkelsesverdig mye på den islamske imperialismen slik den så ut i middelalderen.
Faktisk er likheten mellom holdningene til arabere i moderne tid og i tidlig middelalder bemerkelsesverdig på sentrale punkter:
Klanlojaliteter: klanstrukturen har vist stor holdbarhet i arabisk kultur: oss-dem-lojaliteter (min side rett eller galt), selvhjelpsrettferdighet, vendettaer.
Viktigheten av krigerens ære: man er ikke en mann uten å drepe en annen mann, å påføre ydmykelse en kilde til ære, skam er sosial død, svertet ære blekes i blod.
Alfa-mannlig dominans: kjønnsroller styres av det mannlige behovet for å hevde ære ved å kontrollere seksualiteten til kvinnene sine. Ifølge noen tolkninger var Muhammed imot æresdrap, og likevel råder de i de fleste arabiske og muslimske kulturer (Pakistan, Afghanistan) i dag.
Strong horse-politikk: makt og evnen til å innpode frykt og inspirere til lojalitet med vold er rikets mynter. Maktforhold blir stadig forstyrret av maktutfordringer og vendettaer.
Triumfalistisk religiøsitet: en form for religiøs tro som insisterer på offentlige fremvisninger av sin overlegenhet, sin ære, over alle andre religioner. Triumfalister føler behov for offentlige tegn på respekt for deres overlegenhet over andre. Helt frem til Westfalen (1648) hadde kristen triumfisme legitimert kriger, også mot sivile. Den amerikanske grunnloven utgjør første gang i kristendommens historie at vinnerne valgte toleranse.
Monoteistisk imperialisme: Triumfalistisk religiøsitet er et utbredt fenomen blant nasjonene. Grekerne hadde absolutt ingen tvil om sin kulturelle overlegenhet og forventet at alle skulle anerkjenne den på stedene de erobret. Men monoteismen tar imperialismen til nye høyder, med sin politiske formel «En Allah, én hersker, én tro» og dens doktrinære krav om et monopol på frelse for hele menneskeheten.
Den ufattelige suksessen til den keiserlige ekspansjonen i det første århundre av islam fôret denne triumfalistiske stammen blant profetens tilhengere. Det førte til deling av verden i dar al Islam og dar al Harb: der muslimer hersker er underkastelsens rike, der de ikke gjør det, er sverdets rike hvor vantro som ennå ikke har underkastet seg islam er harbi – skjebnebestemt til sverdet.
I dag, 7. oktober, bør vi i særdeleshet minnes bestialiteten i terrorangrepet for et år siden. Det er umulig å se for seg at fundamentalistiske, vestlige ideologer ville utført terror på liknende måte. Tortur, avkuttede kroppsdeler, ekstrem seksuell vold, en instruks om å drepe på aller mest smertefulle, ydmykende vis – noe slikt vil ikke engang de mest iherdige Israel-kritikere og jødehatere kunne finne vestlige eksempler på. Det er umulig.
Vi kan minnes terroristen som ringte hjem til mor og far på Gaza og jublende fortalte at han hadde drept jøder. Foreldrene ble så rørt at de gråt. Dette er ren fundamentalisme – og en mentalitet vi i Vesten er ute av stand til å ta innover oss.
Men eksempelet er ikke godt nok til å fatte mentaliteten, ganske enkelt fordi vi i Vesten har en så stor vilje til å tro at terroristers mentalitet avviker så fundamentalt fra mentaliteten til øvrig befolkning. Et bedre eksempel er kanskje det øverste nyhetsankeret til Al Jazeera, Jamal Rayyan. Iført dress og slips og med akademisk bakgrunn proklamerer han likevel på X at 7. oktober «gjenopprettet nasjonens verdighet og prestisje».
Historisk feigt
«Tvetydigheten til Biden, Harris og andre ledere burde få oss alle til å føle en viss skam» skriver Gerard Baker i Wall Street Journal. Våre hjemlige ledere har ikke engang utvist tvetydighet, men stått hardt på en politisk straffelinje overfor Israel det siste året.
Baker er like tydelig som Richard Landes.
Hvordan skal vi noen gang betale tilbake gjelden vi skylder Israel?
Det den jødiske staten har gjort det siste året – for sitt eget forsvar, men i prosessen og ikke tilfeldig, for sikkerheten til oss alle – vil rangere blant de viktigste bidragene til forsvaret av den vestlige sivilisasjonen de siste tre fjerdedeler av et århundre.
Etter å ha blitt rammet av et ødeleggende angrep på sitt folk, utover den illeluktende forestillingen til noen av de verste antisemittene, har Israel på 12 måneder gjort intet mindre enn å gjenopprette balansen mellom global sikkerhet, ikke bare i regionen, men i den bredere verden.
De har eliminert tusenvis av terrorister, hvis forpliktelse til en vill teokratisk ideologi har krevd så mange liv over hele regionen og verden i flere tiår. De har, med ekstraordinær taktisk nøyaktighet, sendt noen av hjernene til den verste ondskapen på planeten, inkludert sist Hassan Nasrallah, Hizbollah-lederen i Libanon. De har slått tilbake og deretter snudd den tidligere ubønnhørlig fremrykkende makten til et av verdens mest skremmende autokratier, Den islamske republikken Iran. De har demonstrert for alle Vestens fiender, inkludert Irans allierte i Moskva og Beijing, at vårt system med frie markeder og frie mennesker, og det frivillige alliansenettverket vi har bygget for å forsvare det, genererer ressurser og kapasiteter med enorm teknisk overlegenhet. Fremfor alt har de gitt en uventet, men avgjørende påminnelse til fiendene våre om at det er i det minste noen som er villige og i stand til å forfølge og beseire dem uansett risiko for våre egne liv og ressurser.
Oppsummeringen av Israels innsats er på sin plass. I Norge mangler dette perspektivet nær totalt. Et hederlig unntak på dagen i dag er Torkel Brekke, som i Aftenposten skriver at «det er vokst fram en kultur av fornektelse rundt massakren». Det har han rett i.
Den norske regjeringen og den norske kongen valgte å tilbakeholde kongens kondolanser til Israel. Utenriksdepartementet (UD) skyldte på eget byråkrati. Kongen skyldte på UD. Men valget ble tatt av den norske regjering – og av kongen selv.
Å fraskrive seg ansvar gjorde småligheten og feigheten større. Men slik fornektelse gjennom stillhet var også påfallende i en rekke andre sammenhenger.
Et eksempel: Oslo rådhus har heist andre lands flagg for å markere solidaritet. Da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina, ble rådhuset lyssatt med det ukrainske flagget, og palestinske flagg vaiet over rådhusplassen 29. november 2023 etter at Høyres byrådsleder Eirik Lae Solberg anbefalte slik flagging for å markere solidaritet.
Oslo rådhus flagget aldri for de nesten 1200 drepte, tusener skadede og 250 gislene som ble tatt i Israel 7. oktober. Det er nesten utenkelig at en norsk by kunne vist sympati med israelere myrdet av palestinere. Dette alene forteller mye om norsk politisk kultur.
Det er direkte vemmelig. Og det er farlig. I Norge skapes en form for falsk balanse mellom terror og forsvarskrig. Å være så feig at man verken politisk eller medialt kan uttrykke sorg og forferdelse på jødenes vegne er skammelig – i Norge er det snart allmenngyldig.
Mens vi i dag bør rette en ektefølt takk til Israel for å kjempe for frihetsverdier, sitter sofaslitende akademikere og misbruker de samme verdiene.
I dag minnes vi Israels terrorofre og hva de ble utsatt for på denne dagen for ett år siden. Og vi tar innover oss det faktum at mentalitet beveger seg over landegrenser – på godt og vondt. I dag bør alle med et snev av anstendighet slå ring om jødene. Den som ikke evner det av ren solidaritet, bør gjøre det likevel, vel vitende om at Vesten er neste på listen i den islamske imperialismens mentalitet.