I HRS har vi hatt liten glede av politikeren Lysbakken. Tvert om har han gjort det han kan for å motvirke HRS generelt og Hege Storhaug spesielt, men det har han vært i sin fulle rett til å gjøre – selv om han har benyttet metoder som ikke tåler dagslys. Men nok om det, han nevner det heller ikke i boka. Likevel anser vi det som nyttig å lytte til Lysbakkens politiske erindringer. For hvordan har han kommet til sitt politiske ståsted? Har han endret kurs underveis? Kan hans bok si noe om hva vi kan forvente av partiet SV i fremtiden?
Audun Lysbakken sier selv at dette er en bok hvor tre historier er vevd inn i hverandre; den om hans politiske liv, tidsånden og makten. Og i denne sammenvevde historien skildrer han øyeblikkene, kampene og sakene som møtes. Det lykkes han godt med, og han kommer med flere avsløringer.
Lysbakken avslører også at han har selvinnsikt og humor. I tillegg har han god hukommelse, også hjulpet av dagboknotater han har ført underveis og research.
Verdien av å være tabloid
Lysbakkens introduserer boka med sin avgang som SV-leder, under overskriften «Hva i alle dager?», der spørsmålstegnet kan tilskrives medier som hevdet at han hadde endret politisk karakter underveis. Det vil han ha seg frabedt, selv om det nettopp var slike påstander som fikk han til å skrive boken.
Vi som var unge i 1990-årene ble fortalt at vi ble voksne under en skyfri himmel. Mens vi tok fatt på livet, skyet det langsomt over. Jeg tror mange lurer på det samme som meg: Hva i alle dager skjedde? Vi må forstå tiden som har gått, for å kunne påvirke tiden som kommer. Alt dette undrer jeg meg over. Derfor skriver jeg. For å forstå meg selv. For å forstå maktens muligheter og begrensninger. For å forstå tiden som nå løper løpsk rundt oss.
Vi får høre om hans oppvekst i Bergen, der han som 17-åringen fortsatt ikke hadde funnet noe stø politisk kurs. Dette året dør hans far etter noen måneders kreftsykdom, og han opplever «å miste fotfestet». Men han finner seg igjen, og han finner sin politiske oppvåkning «et godt stykke ut på venstresiden» som naturlig ut fra sin friteater-familie.
For å bruke sosiologiske termer hadde vel mitt barndomshjem den typiske blandingen av nokså høy kulturell kapital og nokså lav økonomisk kapital som man lett blir sosialist av.
Han ble leder av Sosialistisk Ungdom (SU) i Bergen takket være Heikki Holmås, noe Lysbakken tror Holmås først angret på, da Lysbakken på første årsmøte lagde et rabalder fordi han ikke fikk flertall for å legge ned militæret. Og i utakt fortsatte de visstnok i SU. Lysbakken kaller denne tiden for «upolitisk», da de rådende ideer ikke kunne utfordres. «Denne ungdomsgenerasjonens oppgave var ikke å forandre verden, men å realisere seg selv.» Det ville Lysbakken utfordre.
I 1997 deltar han på sin første skoledebatt, hvor AUF-representanten «feide gulvet med meg». Unge Lysbakken lærte at «Her gjaldt det å fatte seg i korthet, og her var et fengende budskap viktigere enn nerdete kontroll på politiske detaljer». Det er en kunnskap han har tatt med seg i hele sin politiske karriere. Og allerede på neste skoledebatt er Lysbakkens egen evaluering: «Dette er jeg god til, dette må jeg gjøre mer av.» Han lærte også at tabloide ideer fikk plass i mediene.
Himmelstormere
I 1999, da han er 22 år, begynner den voksne Lysbakken å tre frem.
For meg står 30. november 1999 spikret i hukommelsen. Da jeg skrudde på radioen og hørte nyhetene fra Seattle, var det en slags åpenbaring. Opprør mot markedets overmakt og opposisjon mot tidens følelse av uunngåelighet var ikke lenger for spesielt interesserte. Akkurat da det gamle århundret var på hell, ble det tent et håp for det neste.
Anti-globaliseringsprotestene rundt WTOs ministerkonferanse i 1999, også kalt slaget ved Seattle, var altså en åpenbaring, eller det han også kaller «de nye bevegelsene». Og det gjaldt det å få omsatt «dette nye opprøret» til politikk. Men det var alt annet enn lett, da det internt i både SU og SV var store stridigheter. Uenigheten gikk stort sett på enkeltsaker, forteller han, som også var det som fikk folk til venstresiden, som for eksempel miljøvern og antirasisme, og «ikke fordi de var engasjert i kampen for den dødsdømte sosialismen». Det var sosialismen Lysbakken ville ha liv i, men han ville også gi den et nytt innhold.
I august 2000 flytter Lysbakken til Oslo, hvor han etterlot seg et avskjedsintervju i Bergensavisen (BA). Her forklarte han hvorfor han hadde søkt permisjon fra bystyret og ikke kom til å savne det. «Her skjelte jeg ut bystyremedlemmene som ble igjen, for ikke å ta ordet nok, for å gå i for mange kommunale middager og for å være for stive.» BA-redaktøren svarte med å definere Lysbakken som arrogant og nedlatende. «Det hadde han helt rett i», sier den i dag mer reflekterte Lysbakken.
I Oslo skulle Lysbakken bli nestleder i det konfliktfylte SU, og han ble ansatt i Klassekampen. Da SU dette året vedtok nytt prinsipprogram ble ikke stridighetene mindre.
Kjernen i kontroversen var at programmet slo fast at SU var en revolusjonær organisasjon og ville ha «en demokratisk revolusjon», noe som ble beskrevet som en «rask og fredelig massemobilisering med støtte i et solid flertall i folket». Programmet var rikt utstyrt med marxistiske fraser, som at den norske staten var en klassestat, og at «privat eiendomsrett til produksjonsmidlene» skulle avskaffes. Dessuten ble det slått fast at sosialdemokratiet hadde blitt en del av høyresiden, og at militæret skulle legges ned.
SU ble således oppfattet mer som et problem enn en ressurs for SV, og moderpartiet tok de opposisjonelle ungdommene i ørene.
Når Lysbakken leser dette programmet i ettertid innrømmer han at det er mye han er uenig i, men han forklarer det med at de var «himmelstormere». De ville gjenopplive venstresiden, gjenskape drømmen om en helt annen verden – og kjempe for den. Programmet var «en langfinger til tidsånden» preget av kapitalismen. Han viser videre til at mange partier på venstresiden rundt om i Vesten tilpasset seg nyliberalismen, som han blant annet hevder førte til at Ap tapte valget på i 2001, da det ble kjent at Jens Stoltenberg hadde planer om kutt i sykelønnsordningen.
Så gikk veien for «himmelstormeren» Lysbakken til Stortinget.
I skyggen på Stortinget
Dagen etter valget 2001 stormet den nyinnvalgte stortingsrepresentanten Lysbakken (24) fra intervju til intervju i full tenning. Uten filter og uten å koordinere noe med noen. «Men plutselig sluttet telefonen å ringe.» Da han senere på kvelden ankom Oslo fra Bergen, gikk det opp for han hva som var skjedd: han så bildene av fly som krasjet inn i World Trade Center. Det var 9-11.
Terroren i New York og Washington tok all oppmerksomhet, og intervjuene ble aldri publisert. Så det som kunne blitt starten på et et stortingsliv med «fullt mediesirkus rundt oppsiktsvekkende uttalelser» endte i taushet.
På Stortinget fikk han ikke komitéønsket oppfylt, i utenriks- eller forsvarskomiteen, men ble disiplinert inn i finanskomiteen av SV-leder Kristin Halvorsen. Det mente Lysbakken var en dårlig idé – han er nemlig ikke så god på tall – men Halvorsen mente det var en «god skole». Dessuten var det tre SV-ere i denne komiteen, heriblant Øystein Djupedal, så her kunne ikke Lysbakken få gjort så mye ugagn.
Den opposisjonelle Lysbakken forsvant derimot ikke. Han gikk med SUs røde flagg og stjerne, ikke med SVs logo. Han (og Holmås) krevde retten til å gå med hettegenser i stortingssalen, «siden de ikke ville skille seg fra vanlig ungdom». I stedet for å gå på kongemiddag spiste han Grandiosa hjemme – med kamera på besøk. Han gjorde «et nummer av å holde kjeft når Stortinget på åpningsdagen unisont skulle be Gud bevare kongen og fedrelandet». Men han ble da mer voksen han også, og innså senere slik «symbolradikalisme» skaper avstand til vanlige folk.
Nettopp Djupedal lærte Lysbakken mye av.
Det ble full barnehagedekning i Norge på grunn av hans modige og utradisjonelle idé om å gå til Frp for å lage forlik, og han var drivkraften som presset fram etiske retningslinjer for oljefondet i nettopp denne perioden. Øystein var også den beste utspillspolitikeren jeg har sett. Han var helt ekstrem på den delen av jobben. Hver morgen kom han grublende på hvordan han skulle få SV på Dagsrevyen – og han fikk det til forbausende ofte.
Etter tre år på Stortinget var imidlertid Lysbakken fortsatt et ukjent navn, han hadde «ikke fått det helt til». Han hadde ikke hatt ansvar for noen store saker i komiteen. I tillegg hadde han et havarert samboerskap bak seg. Han flyttet tilbake til Bergen, for ville han egentlig være yrkespolitiker?
I denne perioden vokste også ideen om at SV skulle samarbeide med Ap, noe moderpartiet hadde ment over tid, men som SU var totalt imot. Men nå hadde Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg begynt med «dypt hemmelig samtaler». I SV var oppfatning at det var en unik mulighet til å komme i regjeringen og å skape en ny maktbalanse på venstresiden, ikke minst fordi SV på denne tiden hadde mye medvind.
Det endte med at Lysbakken stilte på nytt i valget 2005, men ifølge han selv mest av plikt og mindre av lyst. Men 2005-valget ble et antiklimaks for SV, ikke minst fordi SV åpnet valgkampen med en «egenprodusert kjempetabbe», forteller han.
Realitetsorientering
Lysbakken fikk ikke lang tid til å tygge på valgnederlaget og det tapte stortingsmandatet. For SV hadde drevet frem den rødgrønne alliansen, og skulle nå i regjering. Lysbakken og flere andre ble satt ned i en referansegruppe som skulle bistå forhandlerne om regjeringssamarbeidet. Det ble et arbeid som Lysbakken lærte mye av – og som han fikk bruk for senere.
Selv fikk Lysbakken spørsmålet om å bli statsråd, men takket nei. Han var ikke klar, han hadde ikke lært seg hvordan han skulle balanserer mellom eget syn og kompromissene et regjeringssamarbeid innebar – og dessuten var det ingen hjelp å hente, da partiet ikke hadde sittet i regjering før. Lysbakken ble SVs nestleder – og etter hvert også kjent for det norske folk.
Regjeringsperioden skapte mange kriser for SV, ikke minst kravet om at Norge skulle bidra med soldater i krigen i Afghanistan mot Taliban. For nedrustningspartiet SV ble det en hard nøtt, men det gikk seg til.
Etter to urolige år og et elendig kommunevalg i 2007 ble det faktisk bedre tider for SV i regjering. Det begynte å roe seg rundt oss. Nestenregjeringskrisene kom ikke lenger på løpende bånd, og de som dukket opp, håndterte vi bedre enn før. Dessuten ble det å ha SV i regjering etter hvert litt mer normalt, også for mediene og opposisjonen. Det var ikke lenger like sjokkerende at et regjeringsparti uttrykte egne meninger, så lenge vi gjorde det på en smart måte. Også i ledelsen hang vi nå bedre sammen, og en av grunnene var at bråket om Kabul hadde vært en vekker for meg. Jeg følte større ansvar for å stå sammen med Kristin og få partiet helskinnet gjennom perioden. Om SV skulle gå på trynet ut av regjering, ville det sannsynligvis bli en katastrofe for oss. Vi ville for all ettertid bli partiet som ikke klarte å ha makt.
Så kom finanskrisen i 2008, som Lysbakken kaller «nyliberalismens ektefødte barn» og som han argumenterer godt for. Kanskje ikke minst fordi han har gått fra å være en hardbarka revolusjonær aktivist i SU, til å se verdens kompleksitet. Han tror ikke «historien skal utvikle seg fra kapitalisme til sosialisme og ende opp ved alle tings mål, det klasseløse samfunnet» eller at «sosialismen som et framtidssamfunn» skal oppstå etter «et stort, revolusjonært brudd med kapitalismen». Han peker på at Norge heller ikke er et tvers gjennom kapitalistisk samfunn, men har en «økonomi hvor kapitalistiske og sosialistiske innslag er blandet med hverandre».
Kompromissløst nyansert
I 2009 har Lysbakken bestemt seg for at han vil tilbake til Stortinget, og han tildeles førsteplassen i Hordaland SV etter at Ågot Valle takket for seg i politikken. Dette året ble på mange måter et vendepunkt for Lysbakken. Han hadde fått familie i Oslo, Siv og hennes sønn Leon, som siden har vært «sentrum for mitt univers», men hva så med valget?
Ap nådde gamle høyder på 35 prosent, men SV gikk tilbake fra forrige stortingsvalg. De tapte ytterligere fire mandater.
Det rødgrønne gjenvalget var historisk, men samtidig ble maktbalansen innad i alliansen forskjøvet igjen. SV begynte – kort sagt – å få ubehagelig lite å gå på. Likevel skulle vi nok en gang forhandle om regjeringsmakt.
SV fikk tildelt fire statsrådsposter, og Lysbakken var nå klar for Barne- og likestillingsdepartementet som ble utvidet med integreringsfeltet. Sistnevnte, sammen med likestilling, fikk statsråd Lysbakken til «å ruste for strid, for nå ville jeg bli både utfordret og skyteskive i kulturkrigen». Kulturkrigen han sikter til er den som han mener er manet fram av høyresiden, særlig i USA. Når det kommer til innvandring og integrering mener han at norsk offentlighet var «nærmest besatt av islam og innvandring i årene rundt 2010».
Å være inkluderingsminister fra SV var iblant en vanskelig balansegang. Vi ville angripe mannssjåvinisme og kvinneundertrykking overalt hvor slikt fantes. Men vi ville ikke bidra til at Fremskrittspartiets feilaktige virkelighetsbilde av minoritetene i Norge fikk sterkere rotfeste.
Lysbakken tok mål av seg å være «kompromissløst nyansert» i integreringspolitikken.
2011 preges av to politiske kriser; krigen i Libya og SVs ja til norsk deltakelse i en militæraksjon, samt terroren 22. juli. For sistnevnte kan ikke Lysbakken få rost Stoltenbergs nok for hans håndtering, mens han selv mener at man tidligere skulle tatt en diskusjon om terrorens politiske side, der kanskje SV selv kunne ledet an. For Lysbakken er overbevist om at terroren dreide seg om politikk, ikke om psykiatri, og var glad for at denne konklusjonen ble endret.
Men midt i sjokket og sorgen etter 22. juli skulle det også drives valgkamp. Den gikk elendig for SV. Med et par uker igjen ble det i hui og hast leid inn en turnébuss for å drive valgkamp fra Oslo til Tromsø. Så kom mediehistoriene om diselsluk, forurensning og en fartsbot i en 30-sone utenfor Tromsø. «Alt vi tok i, ble til dritt», konstaterer Lysbakken.
På valgvaken den 12. september proklamerte Kristin Halvorsen sin avgang som SV-leder.
Medieorkan
Heikki Holmås lanserte seg som lederkandidat, og det samme gjorde Bård Vegar Solhjell. Men det ble Lysbakken som trakk det lengste strået – dog etter kanskje det mest opprivende som Lysbakken har opplevd i sitt politiske liv.
To dager etter at sønnen ble født, de er nå blitt en familie på fem, den 25. januar 2012, kom det første oppslaget om selvforsvarssaken. Siden ble det som kjent mange flere, og Lysbakken bruker mange sider i boka på å forsvare seg mot det han mener er uriktige påstander og en sak blåst ut av proposisjoner. Da anklager om korrupsjon kom, begynte han virkelig å føle seg jaget. Mest av alt fordi slike påstander, om enn så feil, «klistrer seg til mennesker som anklages, og setter seg i folks bevissthet». Lysbakken innrømmer at han tok noen feil strategiske beslutninger i forsøket på å rydde opp, ikke minst da han tok beslutningene om å publisere alt departementet hadde om saken. Men «alt» var ikke alt, og da var helvete i gang igjen. «Jeg trodde jeg var både prinsipiell og smart da jeg tok beslutningen om maksimal åpenhet, men var i virkeligheten naiv og urutinert.»
I denne medieorkanen gikk Lysbakken helt «tom for krefter, vrengt ut og inn». Han orket ikke reise seg fra baderomsgulvet. Dette er kanskje en erfaring som også lærte Lysbakken at vi er alle bare mennesker, også når det handler om politisk uenighet.
Han valgte å trekke seg som statsråd, men ble rasende på Jens Stoltenberg og Ap som han mener fremstilte det som om det var statsministerens beslutning.
Hvilken storm dette var, forteller også valget av barnets navn om. For først tre måneder etter fødselen, etter påminnelse fra folkeregisteret om plikten til å velge navn, fikk sønnen nettopp navnet Storm.
Så startet jobben som SVs partileder for Lysbakken, og det er åpenbart en mer tykkhudet og strategisk Lysbakken som trer frem. I januar 2013 knirker samarbeidet i regjeringen, der både SV og Ap diskuterer å bryte samarbeidet. Men de holdt sammen. Det gjorde derimot ikke SVs velgere. Når valgkampen 2013 er i gang, er meningsmålingene for SV elendige. 2,5 prosent lød det fra NRK, og det var litt over tre uker til valget. Men det holdt. De slo «sperregrensen med den tynneste marginen som tenkes kan». Og det viste seg at det var Lysbakkens hjemby Bergen som hadde reddet dem.
Politisk nyorientering
Lysbakken starter et viktig arbeid for SV, nemlig å finne ut hva som gikk galt for SV i de rødgrønne årene. Han lander på tre: 1) mangel på tydelige prioriteringer, 2) mangel på konkretiseringer og 3) å ikke stille tydelige krav før valget. Samtidig måtte partiet få tilliten tilbake, og bli synlige på en positiv måte.
Under kommunevalgkampen i 2015 ble også folkevandringskrisen til Europa utløst. Det ville SV utnyttet til å få valgkampen til å dreie seg om flyktningene, særlig siden FrP satt i regjeringen og «måtte snakke med innestemme». Derfor dro Lysbakken til Hellas – for å rapportere fra flyktningleire derfra.
Om ikke SV opplevde folkevandringskrisen som et jordskjelv, så gjorde Trumps valgseier i 2016 det. «Det forvirrende og svært ubehagelige med Trump var hvor mange av mine egne argumenter jeg kunne kjenne igjen. Budskapet lignet, men kom fra ham alltid i forvridd form». Derfra tar han veien til woke og identitetspolitikk, hvor nettopp Trump (og brexit) ble viktige endringer for SVs profil og prioriteringer mot stortingsvalget 2017. «Nå gjaldt det å få de politiske debattene til å dreie seg om ulikhet, klasse og makt, og ikke om religion og innvandring.»
Det var denne kvelden, 11. september 2017, det definitivt snudde for SV. Tolv år med sammenhengende motgang og tilbakegang var over. Vi landet på seks prosent. Gleden og lettelsen var kolossal. Vi hadde nådd en milepæl, og omsider pekte pilene oppover.
Lykken over 6 prosent oppslutning ble større enn at Solberg-regjeringen fikk fortsette i fire nye år.
Det surner
2018 og 2019 overrasket og gledet SV med progressive bevegelser som metoo og klimastreikene, for det ga «håp og inspirasjon til alle som ville forsøke å slå tilbake høyrepopulismen». Men det kom også hjelp fra uventet hold, nemlig fra KrFs Knut Arild Hareide, som i samtaler med Lysbakken ville flytte partiet til den rødgrønne leiren. Så kom Sylvi Listhaugs (FrP) etter hvert så kjente FB-post, som endte med hennes avgang som justisminister, men som også stakk kjepper i hjulene for Hareides opprinnelige plan.
Men SV forberedte grunnen til også å få KrF på den rødgrønne siden. Og selv uten sidebytte for KrF var SV i et nytt politisk landskap med inntoget av MDG og et oppsving for Rødt, som igjen betyr mer konkurranse om velgerne. Han avslører også at det har vært diskusjoner om å slå sammen SV, Rødt og MDG, men man gikk bort fra ideen.
I 2020 kommer koronaen, og de massive tiltakene, krisepakkene og folkets lydighet. Lysbakken mener vi ble for lydige, og at alle «med snev av antiautoritære reflekser fikk kjørt seg». I denne tiden begynner også forholdet mellom SV og Senterpartiet å surne. Sp tok stadig vekk avstand til SV – og nå er de på vei inn i valgkampen 2021. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum overrasker Lysbakken, ikke minst fordi den nå erfarne politikeren Lysbakken skjønner at det er god strategi å søke relasjoner med folk i andre parti – du kan få bruk for dem. Slik som han fikk bruk for FrPs Siv Jensen (og omvendt).
Da partiene møttes til den første partilederdebatten i Arendal denne høsten pekte SVs piler oppover og tosifret tall var i sikte, mens Sp hadde falt som en stein, gikk det opp for Lysbakken at Vedum «ville krige med SV».
Valget ble imidlertid både glede og skuffelse for SV, de fikk 7,6 prosent, det beste resultatet på 16 år, men Sp fikk hele 13,6 prosent. Håpet om et rødgrønt flertall med et jevnt styrkeforhold mellom SV og Sp var borte.
Da SV dro til Hurdal for å forhandle – eller sondere – om ny regjeringen, hadde partiet ikke glemt hva de hadde lovet seg selv. Sonderingene var imidlertid en overraskelse for SV. Partiet opplevde seg tatt for gitt, og mye av det som ble lagt frem var umulig for dem å akseptere. De opplevde å bli forlagt en husmannskontrakt. Skylden legger Lysbakken først og fremst på Vedum og Sp. Som kjent ble det ingen flertallsregjering,
Skulle jeg likevel ønske at det heller hadde blitt en rødgrønn regjering? Selvsagt. Men jeg tror lærdommen fra Hurdal er viktig for å få det til en gang i framtiden. Ingen kan ta SV for gitt. Og vi har lært og vist at makten kan gripes på flere vis. Begge deler vil gi styrke neste gang en SV-delegasjon skal forhandle om å danne regjering.
På landsmøtet i mars 2023 takket Lysbakken av som SV-leder og ga stafettpinnen til Kirsti Bergstø.
Den nye Lysbakken
Har Lysbakken skrevet en leseverdig bok? Absolutt. Og særlig hvis man er politisk interessert og har interesse for det politiske indre liv, beslutninger og valg av strategier. Selv om Lysbakken innleder med å forsikre at han fortsatt står fjellstøtt som sosialist, og slett ikke liker omtale som «moderat sosialist» eller å bedrive «venstrepragmatisme», så er det nettopp slik han oppfattes i boka.
Den revolusjonære Lysbakken trer mer og mer i bakgrunnen, mens den strategiske – og ikke så lite tabloide – Lysbakken trer mer og mer frem. Det har kanskje noe med alderen å gjøre også, men Lysbakken er jo fortsatt en relativt ung mann.
Lysbakkens endring bør antakelig SV være glad for, ellers ville partiet etter alle solemerker vært steindødt. Men hvorvidt SV fortsatt vil jobbe for å holde liv i sosialismen, er jeg neimen ikke sikker på. Ikke minst fordi SV fremstår i boka å ha makt som sitt fremste mål. Selvsagt må man ha makt for å kunne iverksette sine intensjoner, men det er litt mange motstridende politiske temaer. For eksempel er en av SVs kjernesaker å bekjempe ulikhet, men de vil samtidig ikke ta innover seg at den ikke-bærekraftige innvandringen nettopp fører til mer ulikhet. Men slike kolliderende tematikker nevner ikke Lysbakken. Kanskje tausheten handler om at SV ikke har avklart problematikken med seg selv?
Interessant er det også at han flere ganger nevner SUs prinsipprogram (1999) som jo var sterk kost, og som lenge ble hengende ved Lysbakken som «marxist». Man kan lese mellom linjene Lysbakkens behov for å ta avstand til dette programmet, samtidig med (noe krampeaktig) å beholde den sosialistiske kjernen.
Det er også sterkt å lese om hans tunge tid i mediekjøret som statsråd som endte med hans avgang i BLD. Men når han minner om at selv maktmennesker bare er mennesker, så bør han sende den påminnelsen til eget parti. For få kommer vel med så mange merkelapper som SV-ere, og også rike er jo bare mennesker og har familie.
Man kunne kanskje også forvente at Lysbakken tok opp noe av den kritikken som rettes mot SV, men det finnes det lite av. Det er slik sett en selvrettferdiggjørende bok, der han analyserer politikken generelt mer enn SV. Og noen ganger drukner historien i detaljer og årstall. Jeg måtte flere ganger reorientere meg, da hvert kapittel er tildelt et årstall.
Men, alt i alt: Gratulerer med en god bok!
Audun Lysbakken: «I alle dager», Aschehoug, 2024