Skal man snakke ærlig om den demografiske utviklingen i Norge, der fødselstallene stuper, skoler legges ned, alvorlig psykisk syke mennesker i beste fall blir svingdørpasienter, i verste fall dør i ensomhet og der eldre utsettes for direkte omsorgssvikt i livets siste fase, så må man si det som det er: Som folk er vi utsatt for livsbetingelser vi ikke helt mestrer, og politikerne mestrer på sin side ikke å endre livsbetingelsene våre.
Og visst er det opprørende: Svein, som en gang hadde jobb og klarte å kjøpe seg bolig og bli far til to barn, endte livet på gulvet i sitt eget soverom, omgitt av søppel, egen avføring og med angst og ensomhet – uten at det ble oppdaget før sju måneder senere, slik Dagbladet belyste sist helg.
Like opprørende om Norges katastrofalt nedbyggede psykiatri var det da NRK Brennpunkt i fjor sendte Hjemme best? , første episode av dokumentaren Omsorg bak lukkede dører. Episoden tar for seg hvordan det er å være gammel, ensom, syk og skrøpelig – og overlatt til offentlig omsorg i form av hjemmetjenester.
Det er vondt å se på, og på samme tid sniker en annen tanke seg fram; disse gamle har alle familie som bistår dem og har gjort det mulig for Brennpunktredaksjonen å dokumentere hvordan de behandles. Det finnes dem som ikke engang har familie, det finnes mange gamle som ikke har noen som kan la seg opprøre på deres vegne, skrev vi.
I «verdens beste land» ser vi eksempler på ensomhet over alt. Det gjelder ikke «bare» psykisk syke og eldre, det gjelder svært mange. Da NRK i 2021 kartla single i Norge, havnet de på at fraskilte, aleneboende, enker, enkemenn og aleneforeldre utgjør hele 1,4 millioner mennesker. Det er mange. Mange av dem klarer seg selvsagt godt, men også disse vil ha behov for omsorgstjenester gjennom livet.
Så kan vi se på den demografiske realiteten som skal ramme oss om svært kort tid – faktisk rammer den allerede, slik vi ser hva gjelder skolenedleggelser i bygdenorge, som vi påpekte sist uke i Sistemann slukker lyset:
Ja, demografi er fremdeles en nokså eksakt vitenskap, og den norske demografien er ikke vanskelig å tolke. Den tilsier at alle tiltak Vedum sparker i gang i utkantnorge er bortkastet, ganske enkelt fordi nordmenn ikke lenger produserer etterkommere. Fødselstallene stuper dramatisk og fruktbarheten er elendig. Vi føder nå 1,4 barn. Den som vil ha noen «iskalde grøss» kan se nærmere på SSBs nasjonale befolkningsframskrivninger.
(…) Den tørre framstillingen fra SSB kan oversettes til dagligtale: Etnisk norske kvinner kan aldri forventes å bli mer fruktbare igjen, ganske enkelt fordi det ikke finnes et eneste sammenliknbart land der dette har skjedd. Denne utviklingen skjer i alle demokratiske, sekulære land, selv når landene strengt tatt er ulike. Den skjer i Finland, i USA, i Kina, i Japan, i Italia. Folk får ikke barn slik som før. Når kvinner kan velge, velger de ikke barn.
Det er når man legger sammen informasjonen at den blir ekstra tydelig. Vi skal bli enormt mange gamle, mange psykisk syke og mange ensomme, og det er kritisk mangel på «dem som kommer etter oss». Alle piler peker samme vei; det skal bli verre, ikke bedre, i tiden som ligger foran oss.
Regnestykket som ikke går opp
I tiårene fremover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig, samtidig som andelen unge vil synke. Ikke bare vil den tiltakende andelen svært gamle mennesker isolert sett trekke opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner, men økning i andelen svært gamle vil også gi lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlaget. Langt verre blir det når vi i tillegg ikke klarer å erstatte de gamle med nye mennesker til å opprettholde både sysselsetting og skattegrunnlag. Vi blir stadig færre yrkesaktive i arbeidsfør alder og skal ivareta stadig flere gamle samtidig. Det er et regnestykke som ikke på noen måte kan løses av politiske vyer om «økt kompetanse».
Ifølge SSB, som Aftenposten viste til i denne saken, vil Norge i 2035 mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere. Videre mener SSB at bemanningsbehovet i helse- og omsorgssektoren vil være doblet til 618.000 i 2060, og at sektoren da vil stå for 24 prosent av alle årsverkene i Norge.
Man trenger ikke være rakettforsker for å innse at det skal bli vondere og vanskeligere både å være gammel og å være psykisk syk, og at å dø alene vil bli en langt vanligere form for død enn hva det er i dag, uansett hvem man peker fingrene på for å plassere skyld.
Men Dagbladet og NRK Brennpunkt har likevel bare berørt overflaten av endringene som ligger foran oss. Det kommer flere demografiske endringer, enten vi vil det eller ei, og det er i storbyene endringen blir merkbar først.
Holdningsendringer følger demografien
«Noe skremmer meg mer enn volden» skrev nylig kommentator i VG, Shazia Majid, og viste til et besøk på Bjørnholt videregående skole.
I fjor var det ni alvorlige, eller svært alvorlige volds- og trusselhendelser mot skoleansatte ved Bjørnholt videregående skole.
Høstens knivstikking og vold og trusler mellom elever og elever og utenforstående er ikke en del av noen offisiell skolestatistikk, hverken for denne eller andre skoler.
«Det er ingen krav om at alle hendelser mellom elever skal registreres», sier Utdanningsetaten.
Men det har både vært flere bortvisninger og politianmeldelser grunnet vold og trusler ved Bjørnholt videregående skole. Noen av disse sakene handler om til dels grov vold utført av eldre gutter som grisebanker hverandre. Det har skjedd på skolen, men stort sett skjer voldshendelsene utenfor skolens vegger.
Så er det truslene, det er dopet, det er frykten.
Men det er også noe annet, noe som skremmer meg mer, og noe jeg ikke hadde forventet i et slikt omfang: Homofiendtlige holdninger, gammeldags kvinnesyn og negativ sosial kontroll utført av enkelte elever mot medelever.
Majid snakket med elever som aldri har gått i klasse med etniske nordmenn.
– Jeg har faktisk ikke gått i klasse med en etnisk norsk elev noen gang, helt siden barneskolen.
Det vokser altså nå opp en generasjon ungdommer i Oslo som legger bak seg 13 års skolegang uten å være sammen med en eneste eller svært få jevnaldrende etniske nordmenn.
Majid har rett i at den generasjonen vokser opp nå, men nevner ikke neste generasjon. Da vil det være vanlig å vokse opp uten å ha møtt en eneste etnisk norsk elev i klasserommet ved langt flere skoler enn Bjørnholt. Det er ganske enkelt å kaste blikk på fruktbarhetstallene for å fastslå det. Det er ingen skremselspropaganda, de «marginaliserte» føder jo faktisk barn – mange barn, og det vises både i framveksten av holdningene Majid er redd for og på krimstatistikkene.
Som i annen samfunnsutvikling er det også slik med demografisk utvikling: Alt henger sammen med alt.
Behov for realisme
Det finnes to grupper som begår mye kriminalitet, men som i politisk iherdig retorikk stadig omtales som marginaliserte. Den ene gruppen er mindreårige, den andre er strafferettslig utilregnelige. Begge grupper er i stand til – og gjør – livet til et sant helvete for omgivelsene, men Norges straffelover er rett og slett ikke kalibrert for å håndtere dem. Resultatet er at grov voldskriminalitet, skyteepisoder, voldtekter og narkotikaomsetning i praksis er straffefritt for en god andel av de kriminelle.
Vi påpekte det i saken Snakk ærlig om «de marginaliserte». De er livsfarlige, men kan ikke straffes.
Det vi med all sikkerhet kan fastslå er at masseimport av mennesker med klankultur i bagasjen vil bety to forutsigbare forhold; økt kriminalitet og økt forekomst av psykiatri i rettsvesenet. Psykiater Pål Hartvig påpekte det allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig.
Det ligger enorme samfunnsendringer foran oss, og det er stor grunn til å anta at det blir vanskeligere for ikke utelukkende de svakeste, men for helt alminnelige folk. Det vil vise seg i mangel på folk til å ivareta omsorgsbehov av ymse art, å ivareta gamle på en verdig måte og tilsvarende mangel på ivaretakelse av folks rettssikkerhet.
Av og til bør vi minne hverandre om at disse endringene står for døren, og ikke minst bør politikerne minnes om det. I disse dager er det ett år siden forfatter og journalist Jon Hustad døde, men hans debattbok Farvel Norge er mer aktuell enn noensinne. Hovedbudskapet var at kombinasjonen av høy oljepengebruk, høye overføringer til ikke-arbeidende, eldrebølge og innvandring skaper økonomiske problemer, ikke er økonomisk bærekraftig og krever store politiske endringer og innsparinger.
Norge står midt i enorme utfordringer som krever handling, og de store tallene bak medienes «avsløringer» av enkeltmenneskers skjebner viser med all tydelighet at fokuset bør skiftes fra ideologi til realisme.