At Diskrimineringsnemnda i det hele tatt stikker fingrene sine i saker som omhandler uttalelser fra barnehagebarn er ganske enkelt hårreisende, men like fullt er det et faktum. Hele saken er grundig dokumentert på nemndas nettsider, der klager gis medhold og tilkjennes en erstatning på 60.000 kroner.
Saksgangen
Fra «En kort oppsummering av A (den diskriminerte barnehageansatte, min anm) sine argumenter» kan vi lese:
A har stått alene i situasjonen, alene i å foreslå tiltak selv og i å sette utfordringen på agendaen selv. Hun jobbet hardt for å bli godt kjent med og få en god relasjon med alle barna. A har ikke blitt hørt eller tatt på alvor. Styrer bagatelliserer As opplevelse. Det er ikke tvilsomt at det var rettet mot hennes hudfarge når barna sa at hennes navn var «A er en brun bæsj». På avdelingsmøte 11. mai påstod pedagogisk leder at barna også kalte henne en brun bæsj. Dette er forsøk på å bagatellisere det som hadde pågått mot A i flere måneder. At A har blitt kalt «A brun bæsj» er bekreftet av andre som arbeidet i barnehagen, som tidligere pedagogisk leder H.
Barnehagens syn er et annet:
Læringsverkstedet stiller seg kritiske til bruken av ordet «trakassering» når det gjelder barn på 5 år.
Da A informerte om sine vanskelige opplevelser med barns uønskede kommunikasjon, ble det agert umiddelbart. Barnehagen har etter dette arbeidet kontinuerlig for å få ønsket effekt for barn, ansatte og spesielt ønsket effekt for A.
Dårlige relasjoner, barn som gråter når de ser et annet menneske eller barn som nekter å forholde seg til enkelte ansatte handler ikke nødvendigvis om rasisme, spesielt ikke når det er snakk om barn på 5 år. Det handler om utrygge relasjoner som den ansatte selv er ansvarlig for å endre. A har mottatt veiledning og råd om hvordan hun skal jobbe med relasjonen til disse enkeltbarna.
Diskrimineringsnemnda har redegjort for sin avgjørelse over flere A4-sider, der de er svært opptatt av handlingsplaner mot trakassering og mobbing, og til tross for høy møtevirksomhet vedrørende barns «brun bæsj»-uttalelser, er slik møtevirksomhet ikke nok, fastslår nemnda enstemmig:
Barnehagen har ikke dokumentert at de har tatt i bruk de rutinene de har på plass ved kjennskap til mobbing av barn eller av ansatte på arbeidsplassen.
Nei, selvfølgelig har ikke barnehagen det, ganske enkelt fordi rutinene ikke er tiltenkt brukt i en situasjon der et voksent menneske påstår seg trakassert av et barn. Rutinene er ment brukt i situasjoner der barn, alternativt også voksne, mobber barn, eller der voksne mobber andre voksne.
Ingen krav
Diskrimineringsnemnda viser hvordan de lave forventningers rasisme kan utspille seg. Ikke et eneste krav stilles til den klagende part, selv om vedkommende beviselig har blitt fulgt opp og det pedagogiske opplegget for å håndtere barnas bæsjekommentarer er helt alminnelig og anerkjent.
Å utpeke småbarn til å være trakasserende rasister er grovt, ganske enkelt fordi barn sier og gjør mange ting man ikke ville godkjent sagt eller gjort av en voksen. Femåringer kan unektelig være både frekke og ekskluderende, men da er det slik at det er de voksnes ansvar å håndtere det – det er det som er en barnehageansatts jobb. Noe mer kontraproduktivt enn å be andre ansatte komme løpende til hver gang et barn sier «brun bæsj» skal godt gjøres å finne – og de ansatte er definitivt ikke ansatt for å beskytte andre ansatte mot barna de er satt til å ivareta.
Hva om barna hadde sagt «tjukk bæsj» til en overvektig ansatt, «brilleslangebæsj» til en ansatt med briller eller «rødhåret bæsj» til en rødhåret ansatt? Ville det vært diskriminerende trakassering om andre ansatte ikke kom løpende til?
Det man kan forutsi med hundre prosent sikkerhet dersom man skal jobbe med barn, så er det at barn vil bruke ordet «bæsj», og i perioder er tiss, bæsj, promp og liknende ord morsomme og/eller spennende for unger.
Undertegnede har mange års fartstid i barnehager, både som pedagogisk leder, styrer, spesialpedagog og som praksisveileder for studenter. Gjennom alle disse årene har jeg aldri erfart at barn har utelukket andre grunnet utseende, men de utelukker de barna som ikke forstår lekekodene, de barna som er passive og de barna som er utagerende. De vil naturlig trekke seg vekk fra eller utelukke voksne med de samme kjennetegnene, og barnehagepersonalets uttalelser om at situasjonen som hadde oppstått handlet om relasjon er høyst sannsynlig korrekt.
Rasismestempling av de minst rasistiske
Påstanden om rasistiske barn er ikke ny, den fremmes av og til. Jeg har skrevet om hvor lite hensiktsmessig denne stemplingen av unger er tidligere:
Det er åpenbart kjipt å bli avvist i lek, men det er fremdeles en erfaring de fleste barn gjør seg, og som de vokser på. Kun unntaksvis avvises barn systematisk. Igjen handler det da om punktene over, helt uavhengig av hvorvidt Anna beskriver Linneas røde hår eller Sumayas brune hud. Å anta at barn mobber med rasistiske motiver dersom de påpeker at noen ser annerledes ut, er svært alvorlig. Som barnehagearbeider plikter du å ivareta alle barna du har ansvar for. Det innebærer å legge vekk egne fordommer, også de fordommene du har om norske barns rasisme. Ta en prat med barna som avviser, og du vil antakelig få et godt svar på hvorfor de ikke vil leke med barnet som er «annerledes». Jeg setter mer enn en tier på at svaret handler om alt annet enn barnets utseende.
Hvordan skal de ansatte håndtere de helt alminnelige lekesituasjonene der barn utpeker ett av barna til å være en hund? Eller der ett av barna må være en tjener? Dersom du ser hudfarge i disse situasjonene er det duket for virkelig grove pedagogiske feilvurderinger, der du vil negativt definere en hel haug barn grunnet ditt eget oppheng i hudfarge.
Når Diskrimineringsnemnda hengir seg til en fortelling om en bagatelliserende barnehage der trakassering og rasisme får blomstre uten inngripen, er det grovt, og gjennomlesning av nemndas begrunnelse er direkte urovekkende. Med dette åpner nemnda ikke bare for rasismestempling av barn, men også for å sementere en forståelse av at nordmenn generelt er rasister.
Kanskje nemnda kan gjøre seg noen tanker om hvem som jobber i barnehagene i det ganske land? Også dette påpekte jeg i saken det lenkes til over:
At personalet i norske barnehager er seg ubevisst hverandres hudfarge må sees som det det er: Norge er et ikke-rasistisk samfunn der hudfargen din ikke spiller noen rolle. Barnehagene er dessuten hovedsakelig bemannet av kvinner med tydelig politisk tilhørighet på venstresiden. Du finner antakelig en haug som identifiserer seg som systemiske rasister med behov for å unnskylde seg for forfedrenes forfeilede minoritetskompetanse, men ekte rasister finner du ikke. I tillegg til rammeplanen har Barnehageforum til og med utgitt heftet Antirasistisk arbeid i barnehagen, slik at ingen skal trå feil.
Vi snakker tross alt om en gruppe kvinner som ikke tør uttale ordet «hudfarget» om fargeblyanter i frykt for å krenke noen, og i antirasistisk ånd hadde kampanjer mot ordet, noe som resulterte i at fargeblyantprodusentene nå leverer barnehagene hele regnbuen av hudtoner. Tidligere sa barn og voksne i Norge «hudfarget» og «brun». Ingen barnehageansatt i dag ville finne på å si noe slikt i dag, og de er drillet i å forklare barn at hud kommer i mange farger.
Å skulle betale en ansatt som åpenbart ikke burde jobbet med barn en erstatning på 60.000 kroner når man som barnehagepersonell har forsøkt å gjøre alt i sin makt for å håndtere situasjonen på en pedagogisk forsvarlig måte, er urimelig. Og verst av alt åpner Diskrimineringsnemnda døren vid åpen for at barnefaglig inkompetente ansatte kan følge eksempelet og kreve det samme.
Barnets beste
Strengt tatt skal det nok godt finnes å lete fram en sektor som er mindre rasistisk enn den norske barnehagesektoren. Barnehagene har vært blant de «flinkeste i klassen» til å ta inn innvandrere for arbeidspraksis, og fokus på mangfold har også gjort at det i barnehagene har oppstått krav til språkferdigheter. Allerede i 2017 meldte en av tre barnehager med minoritetsansatte om språkvansker.
Barnehagene står også i en evig skvis, der mangelen på personale gjør det fristende å inngå avtaler med NAV, der NAV betaler en stor andel av lønnen dersom barnehagen tilbyr arbeid. Kombinert med null krav til formell kunnskap for å jobbe i barnehage, er resultatet ganske forutsigbart: Mange ukvalifiserte er også uegnet til arbeidet. Å jobbe med barn er krevende.
Med de pågående skolenedleggelsessakene i bakhodet, er det videre interessant å se hvordan Skolenes landsforbund trekker fram barnets beste slik det framkommer i FNs barnekonvensjon, artikkel 3 og i Grunnloven §104. Man kan enkelt gjøre seg de samme tankene om Diskrimineringsnemnda. Opererer de med barnets beste i bakhodet? Har barna blitt hørt? Har deres interesser blitt ivaretatt?
Det finnes bedre saker å bruke både tid og skattepenger på enn tullet Diskrimineringsnemnda bedriver. De lave forventningers rasisme er fortsatt rasisme.