På X spres videoen av den kanadiske opposisjonslederen Pierre Poilievre som ild i tørt gress, og ikke uten grunn. Han er et unntak blant vestlige politikere når han uttaler seg så tydelig om situasjonen i Midtøsten.
Den kanadiske lederen for det konservative partiet besvarer spørsmål fra en journalist i salen:
– I går sa du at du støttet Israel i å proaktivt forsvare seg ved å målrette Irans atomanlegg, noe president Joe Biden ikke støtter. Føler du ikke at dette kan føre til sannsynligheten for en fullskala, konvensjonell krig mellom Iran og Israel? Og er du ikke enig med Joe Biden og hans vurdering?
– Jeg tror ideen om å tillate et teokratisk, ustabilt diktatur med intensjon om folkemord, som er desperat etter å unngå å bli styrtet av sitt eget folk for å utvikle atomvåpen, er omtrent det farligste og mest uansvarlige verden noen gang kan tillate. Og hvis Israel skulle stoppe den folkemorderiske, teokratiske, ustabile regjeringen fra å skaffe seg atomvåpen, ville det være en gave fra den jødiske staten til menneskeheten.
Med det gir han en velbegrunnet analyse av hvorfor det vil være riktig av Israel å fjerne den iranske atomtrusselen, et forslag også Donald Trump framsatte for fire dager siden.
Poilievres tilnærming til temaet er dog langt bedre enn Trumps, fordi Poilievre samtidig illustrerer behovet for å forstå hva det iranske teokratiet er ute etter: De er ute etter folkemord i ordets egentlige betydning, altså total utslettelse av det jødiske folket. Å forhindre den islamske republikken i å utvikle atomvåpen er overveiende viktig, og den amerikanske tilnærmingen til problematikken under sittende president Joe Biden beskrives ikke bare av Trump som «galskap».
Bakteppet
I Berlingske skrev avisens Midtøsten-korrespondent Camilla Kamil allerede i januar i år at Vesten bør lære seg flere lekser, ikke minst leksen om at alle de ulike terrororganisasjonene ikke bare er opptatt av å støtte palestinere i krigføring mot Israel, de er ideologisk motiverte, og de har Iran i ryggen.
Advokat Øivind Østberg redegjorde godt for årsakene til at den kanadiske, konservative politikerens analyse er treffende i Klassekampen 5. januar. Ser man på utviklingen i hele Midt-Østen i tiden forut for 7.10.23, kan man i det store bildet se en endret dynamikk som var i ferd med å gjøre den uforsonlige palestinske frigjøringskampen, som aldri vil anerkjenne Israel eller gå inn på noe fredelig kompromiss, mer og mer irrelevant.
Gjennom mange år hadde Iran hatt fremgang i sitt forsøk på å styrke sin makt og innflytelse, blant annet gjennom den strategiske alliansen med Assads regime i Syria, støtte og inspirasjon til lokale ikke-statlige aktører som Hizbollah i Libanon, Houthi-militsen i Yemen og Hamas på Gaza. Uansett om Hamas springer ut av det sunni-muslimske brorskapet, handler dette i vesentlig grad om å fremme shia-islam som maktfaktor i regionen, under det iranske mullaharegimets uomtvistede ledelse. Hamas springer ut av Det (sunni-)muslimske brorskapet, men ved å spille på å være de mest fanatiske, så vel som de mektigste, Israel-haterne, har Iran klart å gjøre Hamas til sin klient og partner. Denne økte iranske innflytelsen hentet styrke fra atomprogrammet, som Obama godtok videreutvikling av, samtidig som det ble åpnet for store økonomiske tilførsler til regimet gjennom atomavtalen med Iran.
Med Trump i president-stolen trakk USA sin støtte til Iran-avtalen, gjeninnførte sanksjoner mot Iran og økte presset på regimet samtidig som man trappet opp diplomatiske initiativ i regionen for å styrke en anti-iransk allianse i regionen, nødvendigvis med Saudi-Arabia i en nøkkelrolle. For Saudi-Arabia var og er Irans fremmarsj en alvorlig trussel mot deres egen posisjon som regionens økonomiske, militære og religiøse stormakt.
Taperne av normaliseringen mellom Israel og Gulf-statene er som Østberg påpeker nettopp «Iran med sine stormaktsambisjoner» og «de militante jihadistene på palestinsk side, med Hamas i spissen».
Netanyahus opplevelse
Likevel sitter altså NRKs innhentede ekspert, seniorforsker Kristian Berg Harpviken fra Peace Research Institute Oslo (PRIO) i morgentimene i dag og fastholder at det er «Israel som ønsker krig». Interessant nok gjengir han de samme argumentene som Poilievre, Trump, Kamil og Østberg, dog med forbehold om at det er «Netanyahus opplevelse».
– Mye tyder på det (at Israel ønsker krig, min anm.). Bakgrunnen ligger i den opplevelsen Netanyahu og veldig mange med ham i Israel har, av at de lever med en eksistensiell sikkerhetstrussel fra Iran. Den ble selvfølgelig mye mer akutt med det brutale terrorangrepet som Hamas rettet mot Israel 7. oktober i fjor. Så har man gått inn i Gaza, nå har man gått inn i Libanon. Dette er anledningen til å gjøre det som mange i det israelske sikkerhets- og politiske etablissementet har ønsket lenge, nemlig å ta et endelig oppgjør med Iran og ikke minst frariste Iran deres muligheter til å bygge atomvåpen, som vi jo vet er veldig langt framskredne. Selv om ingen bekrefter at Iran har atomvåpen, er de nær ved å kunne gjøre det på kort varsel.
Israels forsvarsminister Yoav Galant har avlyst møtet med USAs forsvarsminister Lloyd Austin i dag, og NRKs reporter ber Harpviken si noe om hvordan Israel agerer i det diplomatiske sporet. Harpviken fortsetter:
– Det påfallende med hvordan Israel har forholdt seg til USA er at man har klart å opprettholde en omfattende militær og økonomisk støtte fra USA, samtidig som man egentlig har sett helt bort fra USAs diplomatiske press for å unngå eskalering av de forskjellige krigene som Israel har gått inn i Midtøsten.
Bit merke i ordvalget: «krigene som Israel har gått inn i». Israel beskrives med det som den aktive, angripende part, som om krig er noe man like gjerne kan velge å unngå å gå inn i. Harpviken fortsetter:
– Men jeg tror det kan være annerledes når det gjelder spørsmålet om Iran. For USA er det maktpåliggende å unngå at Israel angriper israelske (han mener vel iranske, anm.) atominstallasjoner, det ser de på som veldig risikofylt, men Israel er mottakelige for amerikanske signaler rett og slett fordi at skal Israel konfrontere Iran, så er de avhengige av amerikansk støtte på et helt annet nivå enn de er i krigene i Gaza og Libanon. Mest sannsynlig vil de være avhengige av at USA engasjerer seg direkte i krigen, altså ikke bare med materiell, men også med personell. Og det er en veldig høy terskel for å gjøre det i USA, det er noe USA absolutt ønsker å unngå.
Etter det som enten er en freudian slip fra NRKs journalist, alternativt sin egen politiske forståelse, der han påstår at «USA støtter Hamas», spør han om hva som vil endre seg i dynamikken mellom Netanyahu og Biden, som skal samtale i løpet av dagen.
– Det er vanskelig å si. Ting henger jo sammen her, ikke sant. For Iran så har eksistensen av Hizbollah vært et slags førstelinjeforsvar, det har vært en avskrekking mot Israel på den måten at Israel har visst at dersom de retter et angrep mot Iran, så vil Iran ha muligheten til å be Hizbollah om hjelp, og til å rette et angrep mot Israel fra nordflanken. Så når Hizbollah nå kan være i ferd med å rakne, i hvert fall miste veldig mye av sin slagkapasitet i overskuelig framtid, da mister jo Iran en veldig viktig del av sin forsvarslinje. Iran vil ikke klare å mobilisere bredt i Midtøsten, Iran vil nok først og fremst slåss ut fra den alliansen av ikkestatlige grupper: houtiene, Hamas, Hizbollah og sjiamuslimske militser i Irak og Syria, men utover det så vil nok ingen stater gå inn på Irans side. Samtidig så vil ikke statene i regionen ha en krig.
Harpviken forklarer at statene i regionen jobber iherdig med å unngå storkrig.
– Netanyahu har blitt beskrevet som noe egenrådig i sitt forhold til USA. Hvis Israel nå skulle gå til et større angrep på Iran, hva slags situasjon ville det sette både USA og Iran i?
– Nå har jo Iran rettet flere storskala angrep på Israel, så sånn sett burde det ikke overraske om Israel ønsker å svare med grovt skyts, men jeg tror det vil sette Iran i en situasjon der de opplever at de er nødt til å svare kraftfullt tilbake. Hvor kraftfullt vet vi ikke, de angrepene de har rettet mot Israel, selv om de har vært spektakulære, har hatt liten effekt.
Så spektakulære var angrepene såvisst ikke. Vår kontakt, veteran i etterretningen, sier derimot at det er viktig for «hjemmepublikummet» å selge inn angrepet som spektakulært:
– De har jo en viss kapasitet, men rene ballistiske missiler har begrenset effekt, med mindre de bruker kjernefysisk payload. Og det har de ikke baller til. Men de må jo følge lokal kutyme og svare med det de har og «talk it up» massemedialt. For IRGC handler det nå om handlekraft selv om skadeomfanget i Israel ikke var villere enn en gjennomsnittlig ungdomsfest på Dokka samfunnshus, sier veteranen.
Harpviken viser til grunnene han allerede har nevnt og sier at i en slik situasjon tror han et gjengjeldelsesangrep fra Iran vil være kraftfullt, og at det vil bety fullskala krig i Midtøsten.
Splittet USA
Harpviken beskriver USA som en enhetlig størrelse, men lite kunne vært mer misvisende enn den framstillingen. USA er tradisjonelt Israels næreste allierte, og Biden-administrasjonen har vært under sterk kritikk for å ikke være tydeligere i sin støtte av Israel siden 7. oktober i fjor. Når Harpviken sier at det er «maktpåliggende for USA å unngå at Israel angriper iranske atominstallasjoner», er betydningen at det er maktpåliggende for demokratene. For republikanerne er det slett ikke maktpåliggende, der det republikanske partiet i stor grad stiller seg kritiske til Biden-administrasjonens håndtering av et eskalerende krigsbilde i Midtøsten.
Senest 5. oktober gikk republikanere hardt ut mot visepresident og presidentkandidat Kamala Harris, etter at hun kunngjorde at hun ville sende 157 millioner dollar i tilleggshjelp til Libanon, ikke bare fordi utspillet impliserer støtte til den Hizbollah-støttende andelen libanesere, men ettersom millioner av amerikanere i Sørøst-USA trenger bistand etter orkanen Helenes herjinger. Harris’ utspill beskrives om fullstendig tonedøvt, ifølge Newsweek, som gjengir Harris’ løfte:
«Befolkningen i Libanon står overfor en stadig mer alvorlig humanitær situasjon. Jeg er bekymret for sikkerheten og velferden til sivile som lider i Libanon og vil fortsette å jobbe for å hjelpe til med å møte behovene til alle sivile der», sa Harris.
«For det formål vil USA gi nesten 157 millioner dollar i tilleggshjelp til befolkningen i Libanon for viktige behov som mat, husly, vann, beskyttelse og sanitær for å hjelpe de som har blitt fordrevet av den nylige konflikten. Støtten gjør at total amerikansk bistand til Libanon det siste året blir over 385 millioner dollar.»
USA er stadig mer splittet politisk, men det republikanske forsvaret for Israel følger samme linjer som det republikanske kravet om å få kontroll med egne grenser. Det er ikke rart, for Israel-forsvar og innvandringskritikk handler begge om det samme: En erkjennelse av at mennesker med annen religiøs og kulturell bakgrunn verken ønsker det samme eller vil det samme som mennesker i sekulære demokratier.
Nå sier altså den konservative kanadiske opposisjonslederen Pierre Poilievre at et israelsk angrep på Irans atomanlegg «ville være en gave til menneskeheten fra den jødiske staten», og legger med det en mynt i potten også i det amerikanske presidentvalget, ikke bare det kanadiske. For utsagnet er så tydelig at det finner klangbunn i en befolkning som erfarer negative konsekvenser av demokratenes åpne grenser-politikk.
Venter på friheten
Hva Israel vil velge å gjøre i kjølvannet av Irans missilangrep vites fremdeles ikke. Det er ventet en respons, og vår etterretningskontakt sier at Israel i realiteten kan velge og vrake i metoder. Det er slett ikke gitt at det er atominstallasjoner som blir målet.
– Iran må fylle verktøykassa med andre ting enn det roadshowet her. Det bare samler israelerne mot en felles fiende. Nå kan Bibi pøse på og slippe løs virkemidler. Akkurat nå tror jeg Khamenei er i tvil om egen strategi. Å snakke om at de ikke vil ha krig og sende hundrevis av romerske lys oser av desperasjon blant de av oss i Vesten som skjønner hans ideologiske COG, altså det von Clausewitz skriver om, det vil si det ideologiske navet for all kraft og bevegelse, som alt avhenger av.
– Iranerne er eksponerte og prøver å få oppmerksomheten bort fra den store farlige tingen som skuer dem i hvitøyet. De er nå sin egen verste fiende og Israel har ikke har noe å tape på å vri om kniven der det gjør vondt. Begynner den interne maktpyramiden å smuldre, som den nå gjør, fører det til kjedereaksjoner som utgjør det aller verst tenkelige for dem. Uten IRGC er det ingen som er redd for Khamenei osv osv. det sies jo (mulig det er Simon Sebag Montefiori) at da Hitler igangsatte Operasjon Barbarossa, ble Stalin funnet av sine nærmeste medarbeidere inne i et kott fordi han trodde at NKVD skulle komme for å ta ham! Dét er paranoia, det! Khamenei, som jo er en gammel revolusjonær, vet jo hva som skjer når revolusjonens kannibalisme starter. Da er ingen trygge.
Det er mange, både i Iran og Libanon, som venter i spenning og håp på mullahstyrets fall. Når vestlig venstreside generelt og norsk sådan spesielt retter all sin moralske harme mot Israels krigføring, har de valgt å glemme hatet som har sydet under overflaten. Det er like sterkt som det utspilte seg den 7. oktober, og det har med islams fundamentale ideologi å gjøre selv om Støre og Barth Eide ivrig framholder noe annet. Her hjemme bør Frp kjenne sin besøkelsestid.