Det danske Folketinget har reagert med vantro på en pressemelding som ble sendt ut av Dansk Muslimsk Union torsdag kveld. I pressemeldingen avlyser de deltakelsen i et dialogmøte med to statsråder i den sittende regjeringen. Begrunnelsen oppgis av Berlingske:
Først hadde de muslimske trossamfunnene avtalt å møtes, men etter et intervju med de to statsrådene i Jyllands-Posten føler de muslimske organisasjonene seg «utskjemmet», som Urfan Ahmed fra Dansk Muslimsk Forbund forklarte i P1 Morgen.
I pressemeldingen skal de muslimske organisasjonene oppfatte møtet som «partisk» og en «politisk iscenesettelse».
Sjokkerende avslag
Antisemittismen i Danmark er i likhet med i resten av Europa for oppadgående etter Hamas’ terrorangrep mot Israel den 7. oktober i fjor, og en fersk meningsmåling som Jyllands-Posten bestilte i forbindelse med årsdagen for angrepet, ga urovekkende svar fra muslimer i Danmark. Hele 35 prosent av de 702 muslimene som deltok i undersøkelsen svarte at de er «helt enige» eller «overveiende enige» i at «Hamas angrep på Israel 7. oktober 2023, til tross for de sivile ofrene, var en berettiget handling etter år med undertrykkelse av den israelske staten».
Naturlig nok førte meningsmålingen til at det politiske Danmark ville ha dialog med moskemiljøene, der sistnevnte gjentatte ganger presiserer behovet for å motarbeide antisemittisme. Behovet for å motarbeide antisemittismen viste seg dog å ikke være like sterkt som behovet for å avskrive eget miljø ansvar.
Ingen annen gruppe har større jødehat enn moskemiljøene, men det samme miljøet insisterer altså på at de er «forhåndsdømt», og nekter derfor å gå i dialog.
Berlingske gjengir hvilke uttalelser de danske ministrene har gitt i intervju med dansk P1, og det er liten tvil om at de er sjokkerte.
– Det er sjokkerende at vi i dag får avlysning til et viktig møte om den økende antisemittismen i Danmark, sier Morten Dahlin i et skriftlig svar til Berlingske.
– Dette må være første gang en dansk regjering har blitt møtt med en avvisning av dialog når det handler om et så betydelig samfunnsproblem. Det er helt uaktuelt at det er problemer med antisemittisme i visse muslimske miljøer, men folk velger å lukke øynene for det og heller prøve å gjøre seg selv til ofre. Det forstår jeg i grunnen ikke, fortsetter han.
Heller ikke Kaare Dybvad Bek forstår avgjørelsen.
– Jeg kan ikke huske at en hel gruppe organisasjoner har nektet å møte folkevalgte for den danske regjeringen, men det sier dessverre mye om at enkelte danske muslimer har vanskelig for å gjenkjenne problemene med antisemittisme og radikalisering, sier han.
Dybvad legger også til at han mener Urfan Zahoor Ahmeds tidligere uttalelser understreker poenget med at det er problemer med antisemittisme i muslimske miljøer i Danmark.
– Jeg kan høre i P1 at representanten for Dansk Muslimsk Forbund ikke vil svare på om det er problemer med antisemittisme i muslimske miljøer i Danmark. Jeg tror det sier seg selv, og understreker hvor stort problemet er.
Uoverskuelige konsekvenser
Torsdag kveld gikk Urfan Ahmed fra Dansk Muslimsk Forbund ut med en forklaring om at dialog er greit, så lenge det er muslimene selv som setter premissene for dialogen, og at det er ministrene som kommer på besøk til moskelederne, ikke omvendt.
– Ingen organisasjon med respekt for seg selv ville godta premisset som statsrådene gikk ut med kvelden før. Vi trekker ikke et offerkort, vi krever rett og slett å være likeverdige partnere i dialog og ikke skolebarn som skal stå skolerett. Derfor sa vi også ja til invitasjonen i starten. Men når det plutselig er helt andre oppdrag for møtet enn det som ble avtalt, tror jeg ikke det er tilrettelagt for dialog, sa han.
Snarere enn å gi etter for Ahmeds premisser, er Dybvad klokkeklar i sin respons:
– Det gir ikke mening at jeg kaller en organisasjon til et møte for å diskutere et problem, hvorpå de sier at de gjerne vil møtes et annet sted og diskutere noe annet. Så det er et meningsløst forslag, sier Kaare Dybvad.
Liknende tydelighet ville vi neppe sett av norske politikere, ei heller ville vi sett et kommentariat i storavisene som analyserer slik Bent Winther gjør i Berlingske.
Noen politiske signaler er sterkere enn andre. De markerer et vendepunkt og har stor betydning for tiden som følger.
Uansett årsak er det å avlyse og holde seg unna et møte en veldig hard indikasjon på at man ikke ønsker samtalen og dialogen. Du ønsker ikke å ta del i ansvaret, og du streber verken etter å bli klokere eller å prøve å overbevise andre.
Det er det nærmeste du kommer en erklæring om direkte konfrontasjon.
Winther skriver at moskemiljøenes avgjørelse får «uoverskuelige konsekvenser», og resonnementet hans er godt.
Det muslimske trossamfunnets boikott av møtet svekker de politiske kreftene som kan skille mellom vanlige troende muslimer i det danske samfunnet og radikale islamister. Og i offentligheten sår det tvil om hvilken side de organiserte trossamfunnene egentlig står på, konkluderer han.
Så kan vi med en bismak i munnen konkludere at ingen politisk kommentator i norske aviser ville skrevet noe liknende, til tross for behovet for akkurat denne formen for tydelighet.
Visst er det et problem at 35 prosent av de danske muslimene som besvarte undersøkelsen om holdninger til 7. oktober synes man kan legitimere voldtekter, avkutting av kroppsdeler, tortur, drap og kidnappinger. I Norge er dialogen fremdeles levende mellom regjering og moskemiljøer, men skal være seg svært bevisst hvorfor: Det er fordi det er de muslimske miljøene som setter premissene, stikk motsatt av hva de tillates i Danmark.
Moskemiljøenes premisser
At det er muslimske organisasjoner som setter premissene i Norge bør ingen betvile. Man kan også bruke den danske muslimske lederens ord som en form for bekreftelse på akkurat det. I intervjuet i Berlingske gjengis både spørsmål fra avisens journalist og svar fra Dansk Muslimsk Unions Ahmed:
– Risikerer dere ikke å fjerne fokus fra det faktiske problemet om at danske jøder opplever den største trusselen på mange år, ved å gjøre dere til ofrene i denne diskusjonen?
– Vi tar ikke en offerrolle. Det hadde vi gjort hvis vi hadde sagt at vi bare ville snakke om antisemittisme, hvis vi også måtte snakke om islamofobi. Det har vi ikke sagt.
Så klarer jeg ikke annet enn å tenke på våre egen statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), som selv i synagogen i Oslo under minnemarkeringen for de 1.200 bestialsk drepte israelerne, stilte opp med åpenbart innøvde talepunkter om antisemittisme – og muslimhat.
«Det var ubehagelig å se på og å lytte til», skrev vi i kommentaren Et glimt av hvordan Holocaust kunne skje.
Jeg sier meg enig med både de danske ministrene som har vilje og mot til å framholde at moskemiljøene ikke tar ansvar i egne rekker og Berlingskes politiske kommentator som mener avvisning av dialog med regjeringen er en form for konfrontasjon med uoverskuelige konsekvenser. Likevel tror jeg konsekvensene av den overglattende politikken der moskemiljøene aldri skal ansvarliggjøres, slik politikken føres her på berget, har langt farligere uoverskuelige konsekvenser enn dem de imøteser i Danmark.