Fundamentalisme

Et glimt av hvordan Holocaust kunne skje

Markeringen av årsdagen for Hamas' terrorangrep mot Israel ble et ubehagelig innblikk i akademisk ordlegging, omskriving av reelle hendelser og en falsk balanse mellom jødehat og muslimhat. Det er ikke bare statsminister Jons Gahr Støre (Ap) som bør børste støv av Flemming Roses bok "Taushetens tyranni", det samme bør Høyre-leder Erna Solberg. Tausheten fra dem som har lovet å "aldri tie, aldri glemme" ga jødenes markering et svært ubehagelig skjær. 

Gårdagens markering av den svarte Shabbat, oktobermassakren, fikk meg til å tenke på en bok jeg var veldig opptatt av som ung; Gregory Batesons Mind and Nature. Bateson var i sin tid en ganske banebrytende tenker og er i ettertid kjent for blant annet å ha utviklet teorier innen evolusjonsbiologi, psykiatri og selve kommunikasjonsfeltet. Bateson hevdet at alt er kommunikasjon. Brevet du ikke sendte er kommunikasjon, blikket du ikke hever i møte med en annen er kommunikasjon, det du ikke sier er et like sterkt budskap som det du sier høyt, kroppsspråket ditt er kommunikasjon. Han var opptatt av det implisitte kontra det eksplisitte og spesielt opptatt av metakommunikasjon.

Uten at jeg skal bevege meg inn i de dypeste av kommunikasjonsteoriens irrganger, er dagen i går, 7. oktober, en studie i kommunikasjon i seg selv. Og mye handlet om nettopp hva som ble sagt og hva som ikke ble sagt.

Adri tie, aldri glemme – unntatt jøder

«Til alle som har mistet livet til rasismen og høyreekstremismen. Til alle som har fått kjenne på kroppen konsekvensene av at ord blir til handling. For dere lover vi ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp». Slik innledes AUFs bok Aldri tie, aldri glemme, utgitt ti år etter 22. juli-terroren.

Etter et terrorangrep mot jøder som krysser av på alle punkter på listen, ties det. Det er helt taust, ikke bare ett minutt, men totalt.

På sidene til AUF på Facebook er ikke terroren nevnt med et ord. Det synes helt absurd at et ungdomsparti som ble så hardt rammet, som så inderlig kjenner terrorens konsekvenser på kroppen, ikke evner å sympatisere med andre terrorofre. Kampen mot terroren skulle være AUFs varemerke, deres kampsak. Og så er de tause.

Noen mer rasistisk motivert terrorhandling enn terrorangrepet på jøder for ett år siden skal godt gjøres å komme opp med. De ble angrepet av terrororganisasjoner som har jødeutslettelse som mandat. Hamas, Islamsk Jihad og Hizbollah vil alle renske ut Israel. Judenfrei. Det bør ringe noen bjeller hos mennesker som frykter nazisme.

Hamed Abdel-Samad påpeker det åpenbare i sin bok Den islamske fascismen, og det er intet nytt: Politisk islam er nettopp høyreekstrem, den er voldelig, etnosentristisk og fordrer en totalitær samfunnsorden. Det er islamismen, den politiske religiøse ideologien som er den høyreekstreme elefanten i rommet, inkludert sitt iboende jødehat.

På AUFs sider på Facebook er det altså taust, selv om jødene markerte et traume som var 15 ganger Utøya, både i antall drepte og i ren bestialitet. Det synes underlig og påfallende lite solidarisk med en av Norges minste minoritetsgrupper. Jødenes traume, med helt åpenbare paralleller til deres eget traume, forbigås i stillhet.

Muslimhat

Taushet fra ungdomspartiet er en form for kommunikasjon. Den er tydelig, og jeg vil anta den er ekstremt merkbar for den jødiske minoriteten. Og stort bedre ble det ikke kommunisert fra «de voksne» i Arbeiderpartiet. Med åpenbart innøvde talepunkter om antisemittisme – og muslimhat – gjennomførte statsminister Jonas Gahr Støre gårsdagen. Det var ubehagelig å se på og å lytte til. Han holdt tale i synagogen. Selv ikke i synagogen var det fritt for påstander om muslimhat.

Leder i Det mosaiske trossamfunn, Ronen Bahar, viste hvordan også han kan kunsten å kommunisere. Han henvendte seg til kongefamiliens representanter.

– Vi setter veldig stor pris på at kongen og kronprinsen er sammen med oss her i dag.

– Vi er takknemlige for at kongen bryr seg.

Ordene vitner om at det implisitte ofte er like viktig i kommunikasjon som det eksplisitte. Jeg vil håpe og anta at Støre selv kunne kjenne på at det var en vesentlig forskjell mellom hvem som ble uttalt å ha vært støttende og hvem som ikke ble nevnt. Bak ordene ligger en historie om et Utenriksdepartement som anbefalte kongen å ikke kondolere Israel for ett år siden. Men uuttalt ligger også en historie om at kongen har uttrykt sin støtte på andre måter – i motsetning til en regjeringsleder og en regjering som har gjort sitt beste for å vanne ut betydningen av terrorangrepet.

I Dagsnytt 18 fortsatte Støre med talepunktene. Norsk-israelske Louise Kahn var hentet inn i studio. Hvor ensomt det må føles å være jøde i Norge i dag ble til fulle illustrert av henne. Alene måtte hun løfte fram NRKs politisk skjevvektede historiefortelling, alene måtte hun konfrontere Støre med den manglende forståelsen og støtten til jødene. Hun var forbilledlig klar og tydelig, med blikket rettet mot statsministeren mens hun snakket. Støre på sin side var ikke spesielt lydhør. Bit merke i ordvalget:

– Markeringen i synagogen var for å gi uttrykk for en solidaritet med folk i Norge som føler utrygghet. Vi skal ikke ha Midtøstens konflikter inn her. De er ansvarlige i en kompleks sammenheng der nede, men her så skal vi ha ansvaret for at unge jøder skal gå på skole og delta i samfunnslivet og være trygge. Det er et ansvar vi har sammen. Og det å stå opp mot det som måtte være av, øh, jøde…, øh, jødehat som du beskriver, muslimfiendtlighet, denne typen kraftige holdninger mot folk, hva de tror på, hvem de er, det har vi ansvar for å stå opp mot sammen.

«Folk som føler utrygghet» der altså, og påfølgende en sidestilling mellom hvilken utrygghet henholdsvis jøder og muslimer lever med i dagens Norge. Og dette er hva statsministeren velger å kommunisere direkte til jødene og direkte utad til det norske folk på en dag som markerer et terrorangrep med nær 1.200 bestialsk henrettede. Det er grovt.

Louise Kahn kritiserte forøvrig også NRKs dekning, men ble øyeblikkelig avfeid av programlederen. På en dag da NRK valgte å minnes terrorangrepet mot jødene med bilder av knuste bygninger og skadde barn i Gaza. Alt er kommunikasjon.

Høyrelederen og folkeretten

I anledning dagen hadde også Høyre-leder Erna Solberg tatt til tastaturet. Resultatet er en tekst som ser ut som den er klekket ut på AUFs sommerleir. Traumet som fortsatt blender er overskriften på teksten i Nettavisen.

Israels raseri er forståelig, men ikke akseptabelt eller produktivt. Mitt ønske er at israelere, libanesere og palestinere skal få leve sine liv uten frykt for bomber og terror. For at det skal kunne skje, må også Israel se klart og endre sin fremferd.

Ord har betydning. «Raseri» er valgt med omhu, men noe mindre passende beskrivelse av Israel generelt eller jøder spesielt, skal godt gjøres å finne. Hvem beskrivelsen reelt sett passer på, er terrororganisasjonene Israel kjemper mot. Solberg holder seg heller ikke for god til å sette opp den samme falske balansen som Støre når hun skriver:

Det mosaiske trossamfunn rapporterer om at norske jøder føler seg utrygge og at de unnlater å bruke jødiske symboler. HL-senterets kartlegging av nordmenns holdninger til jøder og muslimer i januar i år viser en økning i antisemittiske holdninger. Negative holdninger til muslimer ligger stabilt, og høyere enn negative holdninger til jøder. Vi må stå sammen mot antisemittisme og muslimfiendtlighet. I Norge skal alle føle seg trygge.

Høyre-lederen avdekker også svært manglende kunnskaper om krigens folkerett. Det er ingen som foreløpig vet hvorvidt krigføringen Israel bedriver ikke er forholdsmessig, og Solberg tar tilsynelatende utgangspunkt i Hamas’ drapstall som ikke skiller mellom stridende og sivile overhodet. Ei heller forholder Solberg seg til at Israel kjemper på urbant nivå mot motstandere som ikke nøler med å ta i bruk både sivil infrastruktur og eget folks sivile.

Dessverre viser Israel igjen manglende respekt for folkeretten. De sivile tapstallene er altfor høye. Å detonere eksplosiver i personsøkere og walkietalkier er spektakulært, men rammer selvfølgelig helt vilkårlig. Uskyldige barn ble drept.

Hizbollah utgjør en mye mer formidabel motstander enn Hamas. Israelske bomber kan ikke utslette verken Hamas eller Hizbollah, og heller ikke ideene de står for.

I lys av det kolossale traumet 7. oktober var, er Israels raseri forståelig. Men det er verken akseptabelt eller produktivt.

Mer målrettet – og strategisk vellykket – enn å detonere bomber i terroristenes lommer kan ikke krigshandlinger gjennomføres, og heller ikke personsøkerangrepene kan Solberg vite hvorvidt er i strid med folkeretten. Det Solberg kunne visst, som leder av et påstått konservativt parti, er at eliminering av terrorister ikke utelukkende er i Israels interesse, men også i resten av den vestlige verdens interesse. Det disse menneskene er i stand til viste de 7. oktober, uansett hvor omfattende virkelighetsredigering Solberg og Støre bedriver i etterkant.

Unnlates

Det som unnlates fra historiefortellingen er det viktigste: Israels krigføring beskytter den vestlige sivilisasjonen. I krig dør sivile. Det synes hårreisende å sette fram et krav om at Israel som det eneste av verdens land, skal klare å totalt unngå sivile dødsfall.

Kanskje Støre og Solberg kunne samles i en liten kollokviegruppe og studere hva David Barnea, sjef for Mossad, faktisk utretter mens intellektuelle sofaslitere i Norge skal forstå krig og fred og sånn?

Mens verden av og til får et glimt inn i den hemmelige verdenen der Barnea og hans spioner opererer, er det langt flere Iran-sponsede terrorhendelser som er hindret av Mossad, enn det verden får et glimt av.

I september 2023 avslørte Barnea i en tale ved Reichman University at Mossad hadde hindret imponerende 27 globale terrorhendelser i fremmede land som Iran hadde planlagt mot jøder og israelere.

At dette tallet ikke bare har doblet seg, men at Barnea og Mossad har holdt tritt i å hindre Teherans eskalerende ambisjoner om å skade jøder, viser de enorme ressursene han har lagt ned i oppdraget.

Under Barneas ansettelsesperiode fra april til juni 2022 tok Mossad offentlig æren for å ha bortført Mansour Rasouli fra den islamske revolusjonsvaktkorpset Global Terrorist Unit 840, der de ga ut videoopptak av ham der han tilsto å planlegge terrorplott mot jøder i Tyrkia; Mossad ble beskyldt av Iran for terrorisme og for å ha drept rundt et dusin atomforskere.

I juni 2023 avslørte Mossad at de hadde hindret et iransk terrorangrep på jøder på Kypros ved å kidnappe angrepets «mastermind» fra iransk territorium.

Utenfor Iran drepte Mossad, ifølge utenlandske kilder, Sayyed Razi Mousavi i desember 2023 og Mohammad Reza Zahedi 1. april, begge topp IRGC -sjefer i Damaskus.

31. juli sist sommer opplyste Iran at elimineringen av Hamas politiske sjef Ismail Haniyeh var begått av Mossad.

I april truet Iran offentlig med å krysse terskelen og utvikle atomvåpen hvis Israel ville våge å angripe Teherans atomfasiliteter. The Jerusam Post opplysninger tilsier at Mossad så at den islamske republikkens offentlige trussel som en potensiell game changer, og demonstrerte at Iran ble enda farligere og aggressiv på atomvåpenarenaen.

Snarere enn å fordømme det demokratiet som arbeider for å knuse terror og et mullahstyrt Iran med islamske imperiedrømmer, velger brorparten av våre hjemlige politiske partier å fordømme Israel. Det er et underlig stykke kommunikasjon som bedrives, men det må på alle måter kategoriseres som villet politikk.

Når regjeringen Støre varsler økte midler til forsvaret samtidig som beskjeden til det norske folk er at det israelske demokratiet er nær demoniske, er det fristende å spørre hvilke verdier et opprustet forsvar er tenkt å forsvare.

Israel kjemper på mange fronter, men de bekjemper altså terror, der organisasjonene Hamas og Hizbollah ikke utgjør Irans fulle arsenal. Som vår etterretningsveteran presiserer, er elitestyrken Quds «spesialoperatører og de som får tjeneste der er å sammenligne med de som i sin tid var med i Leibstandarte AH i SS. Bare de mest ariske, ideologisk fanatiske, lojale og fysisk sterke får bli med. Unødvendig å påpeke at listen er svært høy for å bli tatt opp.»

Som sekulære, vestlige medborgere ønsker vi da som samfunn å støtte Israel i å eliminere slike aktører snarere enn å falle for palestinaindustriens retorikk?

Parallellen

Krimjournalist Øyvind Thuestad var tilstede foran Stortinget i går. Han oppsummerte slik:

Se for deg følgende:

Det er 22. juli 2012, ettårsdagen for terroren i Oslo og på Utøya.
Foran Stortinget arrangeres minnemarkering over de døde. Folk har samlet seg i sorg og sympati. Det er en preget flokk, noen gråter.
Få meter unna må store politistyrker til for å holde Breivik-sympatisører på avstand. De er aggressive, skriker og skråler, bruker megafon og slår på metallstenger så det ljomer over Eidsvolls plass.

De forstyrrer minnestunden i hele den klokketimen den pågår. Forsøker så godt de kan å overdøve talerne, inkludert politikerne Hans Olav Syversen (KrF) Himanshu Gulati (Frp) og Ola Borten Moe (Sp).
Det er helt utenkelig, ikke sant?
Og likevel ikke.

For dette er en beskrivelse av hva som skjedde på Eidsvolls plass i kveld.
Det var ikke ettårsmarkeringen for Utøya, men for 7. oktober. En terroraksjon med ca 15 ganger flere dødsofre enn 22. juli.
En stille markering, helt uten brodd mot noen. Uten hatske utfall mot noen.

Vi var samlet for å minnes 1.200 ofre. For å vise solidaritet med ofrene, gislene, og deres pårørende. Med Israel. Og med den lille kretsen av norske jøder som holder ut her, til tross for kraftig økende jødehat også i Norge.

Flokken som stod i Spikersuppa, viftet med palestinske flagg og skrek seg hese, var ikke Breivik-sympatisører, de var «palestinaaktivister»:

–⁠ From the river to the sea!

Det var fullstendig uvirkelig.

I Bergen oppstod samme kveld en truende situasjon da «palestinaaktivister» brøt betingelsene for sin tillatelse til å demonstrere og beveget seg i retning Festplassen, hvor det også der pågikk en minnemarkering for ofrene for 7. oktober.
Kontant reaksjon fra politiet i Bergen, som dannet en menneskelig barrikade, stanset de aggressive «motdemonstrantene».
*
Minnemarkeringen foran Stortinget var over. Jeg gikk hjemover, tung til sinns.
Etter 22. juli lyktes vi i å stå sammen mot terroren.
Den tiden er definitivt forbi.

Vi er i en samfunnssituasjon der våre ledende politikere nøler med å gi jødene uforbeholden støtte på en minnemarkering for terror. Når de også nøler med å kritisere totalitære regimer og deres innvandrede meningsfeller, har de gjort seg utilgjengelige for den tidligere etterstrebede demokratiske samtalen og meningsbrytingen. De kommuniserer på en måte som forvrenger virkeligheten.

I går var eksemplene på taushet, relativisering og manglende empati så mange at man med enkelhet kunne føle et glimt av hvordan Holocaust kunne skje. Man kan ikke sidestille påstått norsk hat mot muslimer med den verste nedslaktingen av jøder siden Holocaust. Det er nettopp en slik sammenstilling poltikerne kommuniserte utad i går – og da har jeg ikke engang gått inn på de Hamas-hyllende skattefinansierte muslimske aktørene.

Og jeg tenker på Felmming Rose som skrev i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger. Han tenkte på den stilltiende passiviteten også, der ingen vil si noe av frykt for represalier eller stempling eller utstøtelse. Norske politikere bør være tydelige. Terror er grusomt. Terror er aldri relativt. Terror skal ikke nedtones og «forstås i kontekst». Det er løgn – også den løgnen beviselig, for som en jødisk venn beskrev det i går, gikk jødene aldri til kollektivt, jublende terrorangrep mot tyskerne etter krigen.

Alt er kommunikasjon. Også det du ikke sier kommuniserer et tydelig budskap.

Forsidefoto: Skjermdump fra Øyvind Thuestads video