Vi var nok mange som skvatt over VGs oppslag lørdag, der Støre slo fast at FrP-leder Sylvi Listhaug har «ansvaret for å ha bidratt til at de kriminelle gjengene har fått fotfeste i Norge».
– Selv om Frp ikke ønsker det de kaller «svenske tilstander», er det akkurat det deres politikk vil gjøre, hevdet han, og fortsatte:
– Norge har ikke de samme problemene i samme størrelse som i Sverige. Vår jobb og vår politikk skal stoppe utviklingen nå. Men Frps politikk vil skape de samme problemene Sverige sliter med.
Snever forståelse
Nå er nok «svenske tilstander» langt mer enn bare den omfattende gjenkriminaliteten som Sverige sliter med. Ikke minst handler det om den unnfallenhet som svenske politikere har drevet med i mange år på innvandringsfeltet. Man har ikke villet innse problemene, eventuelt fullstendig avvist alle faresignalene, og «plutselig» var det blåmandag.
Støres «forklaring» for å gi FrP skylden for svenske tilstander i Norge, er banal. Støre har utvilsomt en klokketro på «integrering». Når FrP vil kutte i de mange milliardene kronene som regjeringen bruker på integrering, tror Støre at det er oppskriften på svenske tilstander.
Med dét forteller Støre at han lite har skjønt av utviklingen i Sverige. Det har ikke manglet på integreringstiltak, men for visse grupper har det manglet, mangler og vil alltid mangle, på vilje til å ta fullverdig del i det svenske samfunnet. Eller det norske. Eller det europeiske. Disse gruppene, eller individer i disse gruppene, trenger ikke være mange for å gjøre ekstrem ugang. Og de gjør det på en måte som har vært rimelig ukjent for oss, som selvsagt gjør den enda vanskeligere å bekjempe – vi må ta råskapen innover oss først.
Dette er folk som rett og slett driter i våre samfunn, driter i våre verdier, utnytter demokratiet, utnytter våre velferdssamfunn og viser fingeren til ytringsfriheten (hvis de ikke selv benytter den for å fortelle hvor jævlig rasistiske vi er).
Må det gnis inn? Dertil gang på gang?
Hvordan tror Støre at å bruke enda mer penger på språkopplæring, forhindre et privatisert skolesystem hvor elevene deles inn etter etnisitet og lommebok (by the way: innvandrere med fet lommebok velger gjerne slike skoler selv, gjett hvorfor?) og voksende forskjeller i samfunnet skal bøte på svenske tilstander? Er såkalt utenforskap noe en selv ikke har det minste ansvar for?
For å si det ekstremt enkelt, som jo er denne regjeringens paradegren: De som vil integreres, de integreres.
Ingen penger i verden kan tvinge noen til å bli integrert. Og: Det er en sammenheng mellom antallet innvandrere og integrering. Det er ekstremt stor forskjell på innvandrere, både mellom grupper og innen grupper. Hadde vi, svenskene og resten av Vest-Europa, tatt dette alvorlig og diskutert det for mange år siden, så kunne vi kanskje hatt en sjanse. Når dette ble feiet under teppet eller blott avvist, valgte vi den feile vei.
Det er det mange partier i Europa som har skjønt. Disse partiene er gjerne døpt til høyreekstreme, høyrepopulistiske, radikale høyre, ytterste høyre eller lignende, og har til felles at de står for en streng innvandringspolitikk. Underforstått: De er slemme.
Problemet er bare at velgerne velger dem. Det er i denne kontekst vil må se Aps ubehjelpelige utfall mot FrP.
Klar tendens
Trenden har vært klar en tid. Gjennom en rekke nasjonale valg på tvers av europeiske land har partier på ytre høyre vunnet frem. I mellomtiden har de tradisjonelle sentrumspartiene sett sin velgerbase erodere. Høyresiden har gått markant frem i Nederland, Belgia, Italia, Tyskland, Portugal, Spania, Sverige, Frankrike, Tsjekkia og Østerrike. Etter valget i Østerrike uttalte en henrykt Geert Wilders:
Vi vinner! 
Tidene endrer seg!
Identitet, suverenitet, frihet og ikke mer
illegal innvandring er hva millioner av
europeere lengter etter!
Går man til Wikipedia for å finne ut hva den nederlandske Geert Wilders står for, kan vi blant annet lese følgende:
Wilders har gjort seg til talsmann for å begrense innvandringen, spesielt fra ikke-vestlige land, og mot bygging av moskéer. Han har uttalt at han hater islam, men ikke har noe mot muslimer. Wilders omtales som høyreekstrem eller tilhørende ytre høyre.
Selv vant Wilders Frihetsparti (PVV) valget i Nederland i fjor i november, men det tok lang tid før en regjering var på plass. I juli ble en koalisjonsregjering innsatt, men uten Wilders. PVVs tre koalisjonspartnere (VVD, NSC og BBB) satte som krav at Wilders ikke skulle være statsminister selv om PVV ble størst i valget.
At mange ikke vil ta i Wilders handler ikke bare om hans restriktive innvandringspolitikk, men at han gått et skritt lengre med sin uttalte motstand mot islam. Det er sprengfarlig, men antakelig er det bare et tidsspørsmål før flere uttaler de enorme integreringsproblemene som islam fører med seg. Ikke minst for mange muslimer selv.
Er Europa således midt i en dramatisk tsunami av politiske krefter fra høyresiden? Når man ser på Støres utspill kan det virke som Ap tror det, men da kan kanskje Daniele Albertazzis ord få han til å tenke seg litt om. Daniele Albertazzi er professor i politikk ved University of Surrey i Storbritannia og har spesialisert seg på høyrepopulisme i Europa de siste 30 årene.
Legitimeres
I en artikkel i Berlingske sier Albertazzi at for dem som har fulgt den populistiske, radikale høyresiden i 30 år står det klart for de fleste at det har vært en langvarig maraton snarere enn en sprint. Det kan man være enige i, men da gjelder det jo å evne å ta innover seg hva man ser. Det er nok av dem som uttrykker at de ikke har forlatt partiet, men at partiet forlot dem.
Den populistiske høyresiden har helt tydelig vunnet støtte over hele Europa – i vest, sentrum og øst – de siste tiårene, og det er i dag mer sannsynlig at disse partiene kommer i regjering. Men det er ikke alene et resultat av voksende utilfredshet med globale innvandringsstrømmer, mener han.
Albertazzis vurdering er at det er snakk om et vellykket stykke arbeid hvor høyrepartiene har oppnådd legitimitet, etter at de gjennom mange år er blitt sett på som et mindre stuerent selskap.
– Mange statsvitere sa inntil nylig at mulighetene for den radikale høyresiden var svært små i land som Tyskland og Spania på grunn av tidligere erfaringer med nazisme og fascisme. Det er ikke lenger sant. Det er egentlig det mest oppsiktsvekkende og symbolsk viktige her at vi hadde noen land som var avvikere fra trenden, men som ikke lenger er avvikere, sier Daniele Albertazzi til Berlingske.
Årsakene til utviklingen er like mye å finne i en feilslått strategi fra sentrumspartier og også fra venstresiden av det politiske spekteret, sier han. De politiske ideene som for få år siden først og fremst var å finne på den radikale høyresiden, er i dag blitt så legitime at mange europeiske sentrumspartier har adoptert høyresidens politikk. Det har vært med på å presse en utvikling, hvor den politiske diskursen og den ytterste høyresiden rett og slett beveger seg enda mer mot høyre, mener han.
Og denne stadig mer høyredreiningen vil bare fortsette, hvis ikke sentrumspartiene skifter strategi.
Identitet
I skrivende stund er det fire sosialdemokratiske stats- og regjeringssjefer i EUs 27 medlemsland, kanskje fem hvis vi tar med valgseieren til sosialdemokratene i Litauen i første runde av parlamentsvalget i går. Det er Spania, Malta, Tyskland og Danmark.
Ifølge Albertazzi har flere av disse sosialdemokratiske regjeringene overtatt deler av høyresidens politikk, noe som for oss er helt opplagt med Danmark.
I innvandringspolitikken er det faktisk sosialdemokratene i Danmark som fremstår som den sterkeste driveren for en enda mer restriktiv politikk, der de ikke minst løfter frem danske verdier og eget ansvar for integrering – samt kritikk av islam. De utfordrer således en klassisk sosialdemokratisk forståelse av integrering, som de sier selv: Troen på at sosiale faktorer som utdanning, lønnet arbeid og velferd nesten automatisk vil gjøre folk til gode danske statsborgere.
Noe av det samme ser vi i Tyskland, der det sosialdemokratiske partiet SPD, ledet av kansler Olaf Scholz, blør velgere til høyrepartiet AfD, som har vunnet flere delstatsvalg. Scholz beveger seg nå mer og mer mot høyre.
Dette mener Albertazzi er en mislykket strategi, hvilket er interessant da det er mange forskere og analytikere som mener at det nesten er umulig å vinne et valg i Europa uten en streng innvandringspolitikk. Ifølge Albertazzi har mange av Europas sentrumspartier mistet velger fordi de har fulgt den radikale høyresiden i stedet for å utvikle sin egen alternative politiske identitet.
Europas sentrums- og venstrepartier har mislyktes i å tilby den typen beskyttelse som tar for seg de grunnleggende årsakene til samfunnets bekymringer. Det har etterlatt et tomrom, som den radikale høyresiden har fylt ved å fokusere på proteksjonisme, sier han.
– Det må naturligvis være en oppgave for sentrum-venstre å utvikle en alternativ diskurs og politikk som handler om å beskytte mennesker mot andre ting, som å ha et velfungerende velferds- og helsesystem. Staten har nedprioritert investeringer i offentlige tjenester i velferdssamfunnet i tre tiår over hele Europa, som før var kjennetegnet for disse partiene, sier Daniele Albertazzi.
En tapt kamp
Det kanskje Albertazzi overser, er at nettopp mange av samfunnets bekymringer, som sviktende velferdssystemer, arbeidsledighet, utdanning og helse, nedprioriteres på grunn av en kostbar ikke-bærekraftig innvandring. For øvrig sammenfaller nedprioriteringen i Europa med den økte ikke-vestlige innvandringen. Og det finnes andre bekymringer; som mer polarisering, ikke minst hva gjelder frihetsverdier.
Når vår regjering, med Støre i spissen, fokuserer på «voksende forskjeller» er beina godt plantet i den klassisk sosialdemokratisk forståelse av integrering. Og det er en hengemyr de ikke ser til å komme seg ut av. Personlig tror jeg det mest av alt henger sammen med at de ikke evner å beklage for sin feilslåtte innvandrings- og integreringspolitikk, og det igjen hindrer dem i det Albertazzi peker på: Å utvikle sin egen identitet som parti. Dermed blir de kopier, mens velgerne går til orginalen.
Det var her sosialdemokratene i Danmark tok en stor sjanse – og vant.
Ap velger å gå til angrep, og legger sine premisser til grunn ved å hevde hva andre står for og hva de gjør, eventuelt ikke gjør, eller gjorde. Hadde regjeringen derimot feiet for egen dør ville vi kanskje fått en mer reell politisk debatt.
Det er et komplekst bilde av Europas politiske fremtid, med sentrumspartier, venstresiden og den høyreorienterte siden som ikke bare konkurrerer om makten, men også om å definere politisk normalitet, sier Albertazzi. Nettopp kampen om politisk normalitet er sentral, for der er og har vært en kamp. I en rekke land, ikke minst i vårt naboland Sverige, har man forsøkt å fryse ut det man ønsker å klistre til politisk unormalitet, med mainstream media som gode medhjelpere. Men velgerne protesterer.
Akkurat nå har velgerne i Europa gitt den radikale høyresiden overtaket til å forme kontinentets politiske landskap i fremtiden, mener Daniele Albertazzi, der det etter hans mening løper en stor risiko å følge etter partier på det han kaller den radikale høyresiden. Dessuten vil de aldri vinne kampen, sier han, for det har vi «sett det i Frankrike. Vi har sett det over hele Europa.»
Så kan det jo legges til at ytre høyre – som sosialdemokratene – slett ikke er noen homogen gruppe. De er dypt uenige om for eksempel i tilnærmingen til EU og i spørsmål om Ukraina og Russland. Splittelsen kommer også til uttrykk ved at partiene har delt seg i tre ulike politiske fraksjoner i EU-parlamentet.