Faksimilen fra Aftenposten viser at NKH er mer enn glade. Og underlig er det ikke, det er deilig med pengedryss og anerkjennelse av at man gjør en veldig viktig jobb.
Tarje Gulbrandsen uttalelser til avisen er likevel verdt å dvele ved, fordi det han forteller nødvendigvis impliserer at ytringer skal forhåndssensureres før de i det hele tatt glipper ut av de potensielt hatefulles tastaturer. Uttalelsene oppfordrer også til at publikum skal tipse politiet om hatefulle ytringer – heller ikke det er uproblematisk – men politiet bør trå særdeles varsomt i det forebyggende feltet, for det kan ganske enkelt være grunnlovsstridig.
Grunnlovsstridig
Idehistoriker og forfatter av Nazismens idéunivers, Carl Müller Frøland, har skrevet godt om forhåndssensurering av ytringer i flere kronikker, Hvorfor stanses ikke politiets grunnlovsbrudd? og Grunnlovsstridig forebygging fra politiet må aldri mer finne sted.
«Politiets bruk av såkalte bekymringssamtaler for å forebygge straffbare ytringer, er grunnlovsstridig og må snarest opphøre. Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir også uhyggelige historiske assosiasjoner» skriver Frøland.
Praksisen har foregått siden i alle fall 2016, der politiet i ulike deler av landet har oppsøkt enkeltpersoner ved hjemmebesøk eller via oppringninger og ønsket en «bekymringssamtale». HRS har intervjuet to personer som nettopp har erfart politiets praksis med slike «bekymringssamtaler», familiefaren Arne fra Drammen og far til 16-årige Ola, som begge bekrefter problematikken som idéhistoriker Müller Frøland påpeker over.
Et avsnitt fra den andre av kronikkene det lenkes til over bør gjengis i sin helhet:
Uhyggelige historiske assosiasjoner
Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, bemerker noe viktig i sitt innspill til Ytringsfrihetskommisjonen på vegne av foreningen:
«Dersom vi setter vår lit til at politiet skal holde orden på ytringsfrihetsområdet, så er det all grunn til uro. At politiet skal drive forebyggende kriminalitetsbekjempelse, slik vi har sett tilløp til, ved å oppsøke personer som kan tenkes å fremme lovstridige ytringer, gir særdeles dårlige vibrasjoner og enda dårligere assosiasjoner».
Ja, dette ikke bare føles direkte autoritært. Denne formen for «kriminalitetsbekjempelse» gir uhyggelige historiske assosiasjoner. Den bringer tankene hen til totalitære regimer – rene politistater hvor ordensmakten fritt kan gripe inn mot personer som har ytret meninger makthaverne misliker, og skremme maktkritikere og andre brysomme aktører til taushet.
Politiets ytringsforebyggende samtaler bør snarest opphøre. Det eksakte antallet slike samtaler bør kartlegges og offentliggjøres. Og våre justismyndigheter bør endre sin vurdering av politiets praksis og sende et krystallklart budskap:
Fra nå av skal politiet respektere Grunnloven og alle borgeres ytringsfrihet.
Men åpenbart skal ikke politiet det – de sier selv at de skal det motsatte. Det bør utløse umiddelbar kritikk og en ny runde skriftlige spørsmål til sittende justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), som i 2021 ikke evnet å besvare spørsmål om praksisen på en tilfredsstillende måte, men tvert imot bega seg ut i en relativiserende forståelse av ytringsfrihetsbegrepet, også dette glimrende redegjort for av Frøland.
Statsrådens svar er oppsiktsvekkende. Ikke bare bruker hun det som i praksis er en ikke-juridisk begrepskonstruksjon, nemlig «randsone». Hun nevner ikke med ett ord det eksplisitte grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll.
Dermed gir statsråden et direkte misvisende bilde av rettstilstanden på dette området.
Ministeren uttaler videre at hun «legger til grunn at politiet har foretatt gode, politifaglige og juridiske vurderinger av tiltaket, og at det er vurdert opp mot kravet til at det må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, formålet og omstendighetene for øvrig».
Statsråden uttrykker full tillit til politiets evne til å benytte såkalte bekymringssamtaler på juridisk forsvarlig vis. Med tanke på hvor mange ganger politiet allerede har trådt feil på dette området, er det intet grunnlag for en slik tillit.
Sosial slagside
Når Aftenposten i dag omtaler politiets flunkende nye millioner til arbeidet mot hatefulle ytringer, tar journalisten utgangspunkt i krigen mellom Israel og Hamas i sin vinkling, der Rødt-politiker og Palestina-aktivist Sofia Rana er «sårbar minoritet» og en ikke navngitt mann står tiltalt for hat.
I november i fjor skrev 51-åringen blant annet følgende på Facebook: «I MINE ØYNE ER MUSLIMER LUFT OG IKKE ANNET ENN PLAGEDYR SOM BARE KAN DREPES OG FJERNES.»
Kommentarene kom i kjølvannet av at Rødt-politiker Sofia Rana hadde delt et bilde på Facebook der hun viste sin medfølelse til Palestina. I retten sa 51-åringen at han støtter Israel og var i en vanskelig periode da han skrev kommentarene. I dag angrer han og kjenner seg ikke igjen i disse ytringene.
Aktor, politiadvokat Karianne Worren, har lagt ned påstand om en betinget dom på 28 dager og en bot på 25.000 kroner. Forsvarer, Bendik Falch-Koslung, har bedt om at 51-åringen frifinnes for ett av forholdene og får en mildere straff. Dommen kommer senest 4. november.
På generelt grunnlag sier Worren til Aftenposten at politiet har sett en økning av kommentarer med sterke karakteristikker av motparten på begge sider etter at krigen mellom Hamas og Israel brøt ut for ett år siden.
51-åringens innlegg på Facebook ble avdekket etter et tips til politiet. Hadde ikke dette tipset kommet, er det ikke sikkert at saken ville havnet i retten.
Man trenger ikke være rakettforsker for å anta at det er det Kjersti Løken Stavrum belyser i sin bok Uhørt! som «sosial slagside» når man leser mannens utblåsning med store bokstaver. «… hatparagrafen kan ha en sosial slagside og lettere treffe dem som er mindre språkmektige, mindre ressurssterke, som sliter med rus og psykiatri …» skrev Stavrum – med rette.
Det mannen skrev er stygt, derom hersker ingen tvil, og med hatparagrafen på plass er det en typisk ytring som etter alle solemerker er lovstridig. Det er i seg selv likevel problematisk, ganske enkelt grunnet bruken av paragrafen.
Nettopp språkmektige aktivister, som selv vet å balansere sine egne ytringer på en måte som gjør dem uangripelige, som jobber aktivt for å innrapportere og anmelde det de møter av sinne og avmakt i kommentarfeltene, er et tydelig eksempel på at hatparagrafen ikke nødvendigvis beskytter de mest sårbare minoritetene, slik den er tiltenkt, men de mest aggressive aktivistene.
Med tanke på Hamas-støttende aktivister som har marsjert også i norske gater det siste året, er det ikke rart at mange reagerer med sinne og forferdelse. Selv jødenes markering av 7. oktober fikk ikke være i fred, slik Høyre-politiker Mahmoud Farahmand beskrev det i Nettavisen:
Ved flere tilfeller forsøkte demonstranten å spolere en fredelig markering. De forsøkte å overdøve politikernes appeller ved bruk av megafoner og høyttalere.
På fortauene rundt Eidsvolls plass sto det demonstranter og veivet med Hamas-symboler.
Om ikke det er en klar støtte til en terrororganisasjon og deres ugjerninger kan ingen ting anses som en støtte.
Er du så uskolert at du reagerer med noen ord som er ulovlige i henhold til hatparagrafen på slik terrorhyllest, så er det nå det norske politiets uttalte mål at du skal anmeldes og dømmes i økende grad.
Når politiet går ut med en oppfordring om flere tips fra publikum for å kunne ta «de hatefulle», er det verdt å minne om hvem tipserne, eller angiverne, for å bruke en annen formulering, er.
En høy pris
I Storbritannia er praksisen aktivt etablert. Vi har vist flere eksempler de seneste månedene, men kan gjenta et vi brukte i saken Muslimer med machete og menn med musematte:
Ta en titt på denne videoen. To uniformerte politikonstabler, en mann og en kvinne, kommer hjem til en mann og pågriper ham for noe han har skrevet på Facebook. La det synke inn. I et land der knivstikkinger, voldtekter og grov vold er blitt av samfunnstruende størrelser, arresteres folk for å skrive ting andre kan bli lei seg av. Det er patetisk, men det er også en ressursbruk som er hinsides all forstand.
Berlingske har i dag en gjennomgang av hva som skjer med «tastaturkrigerne» i britiske domstoler. Det bør være en skremmende advarsel om hvor vi kan være på vei som samfunn dersom politiet gis som mandat å jakte på hatefulle ytringer.
Den 41 år gamle barnehageassistenten hadde lite til overs for illegale migranter.
De invaderte landet hennes og spredte ulykke, trodde hun, og etter et drap på tre små jenter i sommer, tok hun sinnet sitt ut på X.
Og nå faller hammeren, og hammeren faller hardt:
Lucy Connolly må tilbringe to og et halvt år i fengsel for «hatkriminalitet», og «det er fullstendig vanvittig», sier kritikere.
Men dommen er ikke en feil eller et unntak; tvert imot er det normen i kampen britene fører mot folk som sprer hat på nett. «Tastaturkrigere», som en dommer kaller dem det gjelder.
Tidligere ble en britisk husmor gitt en 15 måneders ubetinget dom for sine utbrudd på en lokal Facebook-side, en lagerarbeider ble fengslet i tre år for å «oppfordre til rasehat» og en familiemann soner en dom på tre år og to måneder for sine hatefulle innlegg.
Straffene er helt ute av proporsjoner og rammer altså lavt utdannede mennesker som for alvor merker de negative konsekvensene av innvandring på kroppen.
Er det dette vi vil?