Danske Weekendsavisens intervju med statsminister Mette Frederiksen publisert for noen dager siden har vekket betydelig interesse, ikke bare i Danmark, men i flere land. Hun snakker med en tydelighet som få andre statsledere i Vest-Europa, til tross for det brennhete tema. For krigen i Midtøsten vekker både sorg, sinne, polarisering og hat.
Den ekstreme polariseringen
Først og fremst har hun ikke, slik som vår egen statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og eksstatsminister Erna Solberg (H) har, behov for å trekke frem «muslimhat» når hun påpeker det voksende jødehatet.
Ifølge Frederiksen er det Europas lodd å ha et spesielt øye på jødene etter andre verdenskrig. For vi lovte at det «aldri skulle skulle skje igjen» og den forpliktelsen tar hun alvorlig. Samtidig opplever hun det som uutholdelig å se lidelsene i Gaza, men minner om at «Israel kjemper mot Hamas, som er fullstendig likegyldige til sivile tap».
– Det er deres strategi å ofre mange mennesker. Vi må erkjenne at det er en terrororganisasjon som ekstremt kynisk skyver gravide kvinner, barn, syke, hele sykehus foran seg. Israelernes utfordring er at vi forventer mer av dem, og derfor må vi be dem om å ta noen hensyn som er nesten umulige å ta i et legitimt selvforsvar.
Weekendsavisens Martin Krasnik prøver gang på gang på å utfordre hennes syn. For kanskje er det faktisk slik som mange propalestinere sier, at det er forskjell på menneskeliv? Hadde 40.000 israelere blitt drept, ville ikke hun og hele den vestlige opinionen da funnet det helt uakseptabelt? spør Krasnik. Men hun lar seg ikke rokke. Hun kjøper ikke ideen om å sette menneskeliv opp på en skala.
For man kan ha «enorm sympati» med de siviles lidelser, og samtidig innse at vi ikke kan kreve at Israel skal ta hensyn som deres fiender ikke tar, mener Frederiksen, som synes ideen med forskjell på menneskeliv er en irriterende måte å diskutere på.
– Den ekstreme polariseringen i Midtøsten har flyttet inn i våre egne gater. Det er vanskelig å diskutere med folk som roper folkemordere og kaster rød maling på politikernes private hjem. Jeg oppfatter mye av debatten som en form for sinnelagskontroll som forhindrer at man kan diskutere med hverandre. Jeg vil ikke akseptere at man får rett fordi man roper veldig høyt, bruker skjellsord, begår hærverk eller kommer med drapstrusler.
Frederiksen er av den mening at det har skjedd en radikalisering både i Israel og blant palestinerne, der konsekvensene er blitt «for store», også for resten av verden. Hun mener derfor at det skal «tvinges gjennom en totstatsløsning» med «helt nye virkemidler». Dette i motsetning til for eksempel terrorforsker Magnus Ranstorp som er overbevist om at en totstasløsning er død.
Smertelig i et demokrati
For Mette Frederiksen er sammenhengen mellom situasjonen i Midtøsten og forholdene i Danmark det mest iøynefallende det siste året.
– Antisemittisme har blusset opp på en helt ufattelig måte, og vi må si det som det er. Den kommer fra folk som har kommet til Danmark utenfra, men det er også tydelige strømninger på venstre fløy.
Hun peker videre på angrepet på synagogen i København i 2015, og sier hun har vanskelig med å forstå det ikke er større forargelse og opprør over at de eneste i Danmark som går på en skole med politibeskyttelse, er jødiske barn. «Små barn, som knapt kjenner deres etniske eller religiøse opphav. Jeg savner et engasjement i de problemer som våre jødiske medborgere har.»
På spørsmål om hvilket engasjement, sier hun:
«Et ekte og nyansert engasjement. Flere unge, elever og studenter, også med muslimsk bakgrunn, forteller meg om det som jeg oppfatter som ensidig sinnelagskontroll. Du startet med å spørre meg om jødiske liv teller mer enn palestinske liv. Det interessante er jo, hvis du stiller spørsmålet den andre veien. Betyder jødiske liv noe for dem?» som dermed indirekte peker på islams holdninger til jødene.
Frederiksen synes både det er uforståelig og smertefullt at man kommer til Danmark som førstegenerasjon, og blir 2. og 3. generasjon, og har et så stort hat til våre samfunn at man er villig til å drepe folk. På spørsmål fra Weekendavisen om hva som forårsaker smerten, svarer hun:
– Det er ett litt dypere spørsmål. Det er den konkrete kunnskapen om voldsparatheten som finnes. Jeg kan ikke få det til å forsvinne. Vi kan selvfølgelig gjøre alt vi kan for å hindre at folk blir radikaliserte. Men vi kan ikke forebygge oss ut av alt. Derfor bygger vi hele tiden muren høyere og høyere, innfører strengere straffer, bruker stadig mer penger på politiet og etterretningstjenesten. Hver eneste gang noen blir overfalt i nattelivet, og blir halvt eller helt invalidisert, føler jeg en fysisk smerte, og jeg har det på samme måte med den jødiske minoriteten.
Selv har hun mistet troen at jødene kan beskyttes, da både overfor ekstreme venstremiljøer og ulike innvandrermiljøer. Det oppfatter hun som en fallitterklæring, for å beskytte egne minoriteter er en viktig del av å være et demokrati.
Hamas-sympatisører
Nylig kom Jyllands-Posten med en nedslående meningsmåling. Den viste blant annet at hver syvende danske mener at Hamas sitt terrorangrep, som altså var den største massakren på jøder siden Holocaust, var berettiget, mens mer enn hver tredje muslim i Danmark mener det samme. Blant unge muslimer mener hele 41 prosent angrepet var berettiget, mens opp mot halvparten, 44 prosent, sympatiserer med terrororganisasjonen Hamas.
Det er nok en meningsmåling som gjør vondt for statsminister Frederiksen.
Politisk kommentator, skribent og foredragsholder Amalie Lyhne sier i en kommentar i Berlingske at tallenes tale er vanskelig å forstå.
Men hvis man skal prøve, handler det nok for danske muslimer om et helt annerledes og sterkt antivestlig syn på verden, mens mange danske venstreorienterte får palestinernes lidelseshistorie til å passe perfekt inn i deres antikolonialistiske og antivestlige verdensbilde.
Lyhne legger til at for begge parter har det stor betydning at Israel er den sterke part, både militært og økonomisk, mens palestinerne er den svake part – men det i seg selv sier ingenting om «rett og rimelighet». For den svake part har ikke nødvendigvis rett i annet enn at de er den svakeste part. I den virkelige verden følges ikke svakhet automatisk med moralsk overlegenhet.
Så kan man jo legge til at Hamas visste de var den svake part før de utførte den bestialske massakren i Israel, men at det var en kalkulert del av det hele. Den sterkeste part motsvar ville Israel lide under selv – akkurat slik som det er blitt – for demoniseringen av Israel har skapt den splittelse og hat i Vesten som Hamas ønsket.
Videre peker Lyhne på antallet på drepte palestinere som er usikkert, da det er Hamas-kontrollerte myndigheter som kommer med dem, men at krigen har resultert i flere døde palestinere enn israelere er det vel liten tvil om. Og akkurat poenget med hvem som har flest drepte, blir brukt som et argument for hvem man «bør støtte».
Lyhne mener at Mette Fredriksen har grepet an situasjon helt riktig når hun tydelig har plassert Danmark entydig på Israels side. «Og det har hun av både storpolitiske, historiske og moralske grunner», fremhever Lyhne.
Ulike mål
Storpolitisk er bildet faktisk ekstremt klart, fremhever Lyhne.
Vi ser både praktisk og verdibasert samarbeid mellom en lang rekke autoritære makter, som ikke legger skjul på ønsket om en multipolar verdensorden, der vestlige verdier må vike. Dette gjelder blant annet Kina, Russland og Iran. På denne måten henger krigene i Ukraina og Midtøsten sammen, og Danmark må naturlig nok stå på den vestlige siden – også når det er stygt og når det koster. Intet mindre enn frihet, demokrati og menneskerettigheter står på spill.
De historiske grunne til å støtte Israel bør også være klart.
Antisemittisme er på fremmarsj over hele verden, og Israel er det eneste landet som jøder kan kalle sitt. Selvfølgelig må vi støtte Israels kamp for tilværelsen, som jo faktisk er det vi snakker om, fastslår Lyhne.
Også de moralske grunnene bør være mulig å forstå:
Det er riktig at langt flere palestinere er drept enn israelere, men det er helt avgjørende å forstå at tapstallene kun har blitt så høye fordi Hamas bruker sivile som skjold og døde barn som strategi: Jo flere palestinere som blir drept, jo mer verden mening vender seg bort fra Israel. Hamas er slett ikke interessert i å begrense sine egne tap, snarere tvert imot.
Dessuten er det en avgjørende moralsk forskjell mellom de to partiene: Mens Israel har styrken til å jevne de palestinske områdene med jorden og begå et reelt folkemord, så gjør de det ikke. Omvendt er ikke Hamas sterk nok til å fjerne Israel fra kartet og drepe enda flere jøder, men legger ikke skjul på at det nettopp er det som er målet.
Eller med andre ord: Hamas er en terrororganisasjon med et mål om å ødelegge staten Israel, mens Israel har som mål å kunne leve i fred.
Kunne dette være intervjuer og kronikker som vi ville funnet i norsk MSM? Det er åpenbart at det er mange ulike aktører som har ulike mål.