For å være helt ærlig ante jeg ikke at historiefaget i grunnskolen er så til de grader svekket, slik det kommer frem i en kronikk i Aftenposten. Den oppsiktsvekkende opplysningen kommer fra en rekke fagfolk, og en må bare undre seg over hvorfor denne kritikken ikke er kommet før. Å svekke historiefaget er noe av det mest absurde jeg har hørt på lenge.
Historiekunnskap burde etter alle solemerker styrkes, slik som også disse fagfolkene understreker.
Historiefagets betydning
Under tittelen «Historien er tilbake – men ikke i skolen», gjør kronikkforfatterne det klinkende klart at et svekket historiefag bidrar til et svekket demokrati. «Et grunnfjell av felles historiekunnskap om landets, statens og verdens historie er fundamentet for demokratiet vårt», slås det fast – og det er helt umulig å være uenig i. Vi får også vite at Norge er det eneste landet i Skandinavia – og et av få i Nord-Europa – som ikke har et eget historiefag i grunnskolen. Det burde skremme enhver politiker og regjering.
En ny generasjon med elever må kunne ta del i konkret, praktisk og håndgripelig historisk kunnskap. Det vil ruste dem til å delta i samfunnet som opplyste demokratiske borgere.
Historiefaget er brennaktuelt for å forstå hva som skjer i verden. Det setter rammene for hvordan den enkelte av oss kan bidra og påvirke. Historiekunnskap hjelper oss med å sette de store begivenhetene rundt oss i større sammenheng. Det gjør at vi bedre kan forstå ståsteder og erfaringer som er ulike våre egne.
Det finnes utallige eksempler på hvor viktig det er å kjenne historien, for eksempel viser den pågående konflikten i Midtøsten hvilken sprengkraft og polarisering som ligger i å ikke ha en felles historiekunnskap og -bevissthet, som påpekt i saken Historien roper mot oss. Det kan bli en evig kilde til ufred.
Kronikkforfatteren peker på at vi lever i en tid der «‘fake news’ og politisk polarisering drevet frem av upålitelige kilder i sosiale medier». Hadde det «bare» vært slik, så kunne en jo kanskje enklere klare å få gjort noe med problemene. Men problemene er mye større. For en ting er nå upålitelige kilder i sosiale medier, en annen ting er den polariseringen som som vi tilnærmet daglig møter i mainstream media (MSM) og fra politikerne. Den amerikanske journalisten, forfatteren og faktasjekkeren Bill Adair har sagt det tydelig: En oversett konsekvens av den intense polariseringen er at den får politikere og apparatet rundt til å lyve. Mye og hele tiden, og der MSM og sosiale medier videreformidler det i sin forståelse eller ut fra sitt politiske ståsted.
Derfor har kronikkforfatteren helt rett når de sier at «Historiefagets kildekritikk og grunnleggende kunnskap om verden er svært viktig for å hjelpe den enkelte til å gjennomskue løgn og bedrag».
Svekkelsen
Utvanningen av historiefaget og hvor aktøravhengig det hele blir (opp til den enkelte lærer), viser ikke minst dette:
Læreplanen som ble innført i 2020, har ikke egne læreplanmål knyttet til historie. Men et grovt tilsvarende eksempel er denne formuleringen om at eleven skal kunne:
-
- reflektere over hvordan mennesker har kjempet og kjemper for forandringer i samfunnet og samtidig har vært og er påvirket av geografiske forhold og historisk kontekst
Dette er i og for seg et prisverdig mål, men hensynet til den felles historiekunnskapen er borte. Fra å handle om konkrete, håndgripelige og ubestridelig svært viktige historiske erfaringer kan undervisningen nå handle om en hvilken som helst frihetskamp.
Kronikørene etterspør «en felles refleksjon over kompliserte endringsprosesser som ubestridelig former samfunnet vi lever i», slik som den forrige læreplanen fremførte som et uttalt mål for undervisningen. Det heter videre at den eneste konkrete begivenheten som omtales er nå at elevene i 10.klasse skal kjenne «årsaker til og konsekvenser av terrorhandlinger og folkemord, som holocaust» – men det er altså bare omtalt som et mulig eksempel blant mange.
Man kan virkelig undres over hvem som har kommet til at en slik svekkelse av historiefaget var en god idé. Med referanse til Simone Weil er det bare å slå fast at «Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden». For nettopp dette sitatet passer til de statsråder som på 2020-tallet aksepterte dette, som var Høyres Torbjørn Røe Isaksen (januar 2018-januar 2020), deretter en kort perioden for Høyres Jan Tore Sanner (januar 2020-mars 2020) og så Venstres Trine Skei Gande (mars 2020-oktober 2021). Ingen av disse kan sies å egne seg til å forme fremtiden med sin manglende forståelse for betydningen av å løfte frem og ha klare mål for historiefaget.
Forsterk historiefaget
Problemer er bare at heller ikke dagens kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun (Ap), synes å være bevisst hva som er fundamentet for felles referansepunkter. Kronikørene viser til at Nordtun på Dagsrevyen 13. september sa at skolen burde «styrke de fellesarenaene vi har, ikke minst skape felles referansepunkter for ungene våre, og det er det viktigste oppdraget som skolen har i tillegg til læring». Kronikørene tar henne på ordet:
Felles referanserammer, statsråd, forutsetter et fundament av felles kunnskap og bevissthet om historien. Gi oss et historiefag i grunnskolen, et nødvendig redskap for en ny generasjon unge borgere som skal orientere seg i verden. Og gi oss en læreplan med tydelig og konkret historisk kunnskap!
En annen faktor som kronikørene (klok av historien?) ikke nevner, er at Norge ikke lenger er et homogent samfunn. Det bor svært mange i landet vårt som ikke kjenner til vår historie, og svært mange med en helt annen kulturell ballast. I en slik kontekst har historiefaget heller aldri vært viktigere enn nå.
Hvor viktig historie er ser vi dessuten i en rekke sammenhenger i Norge. Da regjeringen satte ned Ekstremismekommisjonen het det blant annet i mandatet:
Kommisjonen skal frembringe og analysere kunnskap og komme med anbefalinger. Kommisjonen skal belyse ulike forhold som har gitt grobunn for fremvekst av radikalisering og ekstremisme i Norge i nyere tid, og hvordan dette kan forebygges bedre framover.
For i det hele tatt å kunne forebygge noe som helst, er det altså viktig å kjenne fortiden. Det samme kan sies om den største tragedien på norsk jord i nyere tid; terroren på Utøya 22. juli 2011. Og til det trenger vi «et fundament av felles kunnskap og bevissthet om historien».