Genitrekket til Giorgia Meloni var at hun gjorde som EU-kommisjonen sa, men etter sin egen tolkning. For alt snakket om tredjeland har stort sett handlet om land i Afrika, men Meloni så en annen vei. For mens EU-kommisjonen snakket om unionen, valgte Meloni et europeisk land som ikke er EU-medlem, Albania. Sikkert et åpenbart valg for Italia, da veien til Albania ikke er lang.
Men for EU-kommisjonen var valget overraskende, og hvordan skulle de nå argumentere mot?
Retursentre – holder det?
I går startet EU sitt toppmøte, der Giorgia Meloni og den danske statsministeren Mette Frederiksen var vertskap på et formøte for en gruppe EU-land som alle er enige om å jobbe for «nye innovative løsninger» for å redusere antall migranter. At Frederiksen hadde den rollen er naturlig all den tid Danmark over tid har jobbet med en tredjeland-løsning, der de hat tatt initiativ overfor 15 Eu-land for en slik løsning. I tillegg har Danmark vært en av de mest kreative for å begrense den ikke-bærekraftige innvandringen.
På møtet presenterte Meloni det som tidligere ble omtalt som den «kontroversielle avtalen» med Albania, men som nå er langt mer akseptert. Som nevnt i en kommentar forut før toppmøtet, har Italia i Nord-Albania bygget to retursentre. De skal ha ansvaret for migranter på vei til Italia som blir plukket opp i Middelhavet. Asylsøknadsbehandlingen skal italienske myndigheter stå for.
Og slike retursentre er blitt anerkjent av presidenten for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, da hun nylig oppfordret hun til at det overveies å etablere såkalte «return hubs» (retursentre) i land utenfor EU – og at man hentet inspirasjon nettopp fra Italia-Albania-modellen.
Men to mektige land har ikke utvist spesiell stor interesse for tredjelandsløsning: Tyskland og Frankrike. Tvert om uttrykker de skepsis, og det kan man godt forstå.
Tysklands kansler, Olaf Scholz, mener rett og slett at tiltaket blir for puslete. For ser han på tallene, det kom over 300.000 illegale migranter til Tyskland i 2023, vil ikke retursentre med plass til ca. 3.000 asylsøkere løse problemene, påpeker han. Samtidig har Scholz som kjent tatt innover seg problematikken med den ikke-bærekraftige innvandringen, og han har lovet hardere linje. Hvor «hard» den linjen blir, gjenstår å se.
De siste månedene har han inngått hjemsendelsesavtaler med blant annet Kenya i bytte mot å ta imot kenyansk arbeidskraft. Samtidig har han innført strengere grensekontroller.
Nettopp fokuset på arbeidskraft kan være et smart trekk, men da må ha med seg erfaringene med «den frie flyten av arbeidskraft» i EUs indre marked. For er nå avstanden stor mellom ulike land innad i EU, så blir avstanden desto større til land utenfor Vesten. I tillegg har man utfordringene med familieinnvandring, så er man kanskje like langt.
Suspensjon av retten til å søke asyl
Man skulle også tro at det ville skapt stor oppstandelse da Polens statsminister, Donald Tusk, tok til ordet for midlertidig suspensjon av asylrettigheter, men mange EU-land har stilt seg bak. Flere ser nå at man kan bruke migranter som et våpen i hybridkrig med Europa.
Finland har allerede vedtatt en lignende lov for å kunne suspendere asylrettighetene ved grensen til Russland. EU-kommisjonen sa i vår at den vil sette i gang en undersøkelse av om den finske nødloven er i tråd med folkeretten. Men det er blitt helt stille om det.
En av toppmøtets konklusjoner er da også at «intet land kan få lov til å misbruke retten til asyl for å undergrave våre demokratier».
Den danske europaminister Marie Bjerre sa før toppmøtet at hun er glad for de nye toner i EU.
– Jeg er glad for at det nå er tatt en strammere kurs på innvandringspolitikken i Europa. Det er behov for det. Vi har for mange migranter som har helt andre kulturer og andre verdier enn oss, og det destabiliserer landene i Europa.
Mette Frederiksen er også svært fornøyd:
I EØS-landet Norge er det taust fra våre politikere om problematikken.