Da forslaget til statsbudsjettet 2025 ble lagt frem mandag var det den vanlige sytingen som dekket MSMs forsider. Man får aldri nok i Norge, og det til tross for at oljepengebruken når stadig nye høyder, selv om man holder seg under handlingsregelen på 3 prosent.
Men uansett pengebruk så tar ingen – ingen – regjering fatt der vi kunne hentet de store besparelsene, som for eksempel i sykelønnsordningen. Da blir vi selvsagt det sykeste folket i Vesten, fordi «vi har råd til det».
Sutrende, late, lite innovative og stadig mer krevende
Råd har vi egentlig ikke, vi bare utsetter og utsetter den ubehagelige fremtiden som vil komme. Vi kan ikke fortsette med denne pengebruken. Oljepengene har tvert om gjort oss sutrende, late, lite innovative og stadig mer krevende. Førsteamanuensis Glenn Agung Hole forteller oss i Finansavisen at Sveits og Sverige ligger øverst på tabellen over verdens mest innovative nasjoner. Norges ligger nå på 21. plass. Vår lave plassering kan tilskrives manglende tilgang på risikokapital, som muligens skyldes formuesskattens innvirkning på investeringer, sier han. Men hvem lytter?
Regjeringen, med finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i spissen, bare gliser og slenger ut småpenger til folket, som tas inn igjen – og vel så det – i økte avgifter og andre kreative tiltak, mens milliardene renner ukritisk ut. Som for eksempel at NRK foreslås økt til 7,5 milliarder kroner i året. Da skulle en jo forvente at NRK leverte varene, hvilket stadig flere klager over at de ikke gjør.
Eller hva med alle milliardene som renner ut i «det grønne skiftet», til prosjekter uten konsekvensanalyse og som stadig færre tror på. For ikke å nevne den ikke-bærekraftige innvandringen som vi ikke engang skal få vite hva egentlig koster – antakelig fordi politikerne ikke vet det selv. Sannsynligheten for at vi snakker om flere hundre milliarder kroner i året er stor. Men regjeringen «vet råd»; de tror at ved å legge listen på 200 kvoteflyktninger til neste år, så har man «en besparelse» på 800 flyktninger (i tillegg til eventuelle familiegjenforente) – uten å nevne de enorme kostnadene som allerede ruller og går.
Hadde det vært noe tak i regjeringen så hadde de satt antallet kvoteflyktninger til Norge til null. Vi er tross alt ett av verdens dyreste land, og det finnes andre måter å bistå på enn å bosette dem i Norge. Og hva har man tenkt å gjøre med det fullstendige mislykkede asylinstituttet? I tillegg forsøker regjeringen – i disse tider der de fleste vestlige land strammer inn innvandringspolitikken – å fremstå som «innvandringsrealistiske» (der vi andre er døpt «innvandringsfiendtlige»).
Dessuten; er det noen politikere som fokuserer på at produktivteten i Norge bare går ned?
Nå skal regjeringen i forhandlinger med SV om budsjettet. Lykke til med det. For da vet vi én ting: Oljepengebruken blir enda høyere. Vi får se hvor langt vi nærmer oss 3 prosentgrensa. For (også) SV synes å drite fullstendig i Norges fremtid. De lever her og nå – og soler seg i glansen av sin givervilje, av folkets penger, vel å merke. Og særlig har det gått utover dem som skaper – merk ordet skaper – de største inntektene til kommunene, de «derre rike», som har svart med å rømme landet. Takk for den.
Stygg oppvåkning
Om finansminister Vedum og statsminister Støre – der sistnevnte akkurat nå står i spørretimen på Stortinget og beskyldes for budsjettbløff – ikke har hatt det så godt etter statsbudsjettfremleggelsen, så har nok Danmarks finansminister Nicolai Wammen (S) det straks bedre. For det går godt i Danmark. Overskudd så langt øyet kan se og en statsgjeld som nesten ikke eksisterer. Og det er de fornøyd med, for de er ikke marinert i oljepenger som de slenger om seg.
Men i mange andre land i Europa er det ikke så mye å glede seg over. Det gjelder ikke minst i eurolandene, der øvelsen i år generelt går ut på å presentere svært strenge statsbudsjetter, i enkelte land med svært drastiske tiltak for å bedre statsfinansene.
Det skyldes at landene igjen skal forholde seg til et felles regelverk, som har som mål å sikre orden i finanspolitikken. Det tidligere regelverket har vært suspendert siden 2020 – først på grunn av konsekvensene fra koronatiden og deretter på grunn av Russlands invasjon av Ukraina og de eksploderende energiprisene. For noen land er det en stygg oppvåkning, som Norge kanskje kan ta lærdom av.
I Frankrike sitter den nyvalgte statsministeren Michel Barnier med en svær oppgave. I forrige uke kom sjokktallene. Neste år må Frankrike redusere budsjettunderskuddet med 60 milliarder euro. Det må iverksettes kraftige tiltak, der anslagsvis 20 milliarder euro skal kreves inn i ekstra skatter og hele 40 milliarder euro i utgiftskutt for 2025, herunder en reduksjon på ca. 15 milliarder euro i trygdeutgifter. Ingen partier i Norge ville overlevd en slik situasjon.
I fjor plasserte EU-kommisjonen Frankrike under spesiell observasjon for uforholdsmessig store underskudd. Så langt har landet gjemt seg bak koronatiltak og galopperende energipriser, men i år har det virkelig blitt synlig at det er noe fundamentalt galt i Frankrike. For økonomien i landet har faktisk vokst, sysselsettingen har vokst – og mer enn i USA. Arbeidsledigheten er nær ved å være på det laveste nivået siden tidlig på 1980-tallet, melder Berlingske, som også bemerker følgende:
Likevel er det ingen bedring i offentlige finanser. Tvert imot. Målet for i år var i utgangspunktet et underskudd på 4,5 prosent, etter et underskudd i fjor på 5,5 prosent. Men i vår var det klart at underskuddet ikke blir lavere i år enn i fjor.
Dermed er planen om et underskudd på 20 mrd euro vokst til 60 mrd euro. Regningen sendes blant annet til de store selskapene og de med de største formuene. I første omgang som en ekstraordinær tilleggsskatt neste år. I tillegg skal det spares med tøffe kutt i departementene og de lokale myndigheter, samt utsettelse av oppskrivningen av folkepensjonen med seks måneder. Det er stikk i strid med løftene til ytre venstre og de borgerlige, som til sammen har flertall i parlamentet.
Frankrike er dermed blitt EUs økonomiske problembarn nummer en, en posisjon de overtar etter Italia. Frankrikes gjeld har siden 2020 vært større enn Italias.
Tøffe innstramninger
I Italia var underskuddet på over 7 prosent av BNP i fjor, som i stor grad skyldes en «superbonus» for oppussing av boliger. Men det kan ikke statsminister Giorgia Melon klandres for, da ordningen med skattemessige insentiver for oppussing av boliger ble innført av den forrige regjeringen i 2020. Den nåværende regjeringen mener at denne ordningen har hatt en «ødeleggende» innvirkning på de offentlige finanser de siste fire årene og er skyld i den forventede økningen i landets gjeld gjennom 2026.
Ordningen har riktignok skapt tusenvis av jobber i byggebransjen, men også presset byggekostnadene i været. Det var opprinnelig anslått at denne superbonusen ville koste statskassen 15 mrd euro, men Finansdepartementet anslo i vår at det innen 2026 vil koste godt over 200 mrd euro. En «liten» budsjettsprekk der altså.
Regjeringen forventer likevel at underskuddet vil falle til under 3 prosent av BNP i 2026 – men, som i Frankrike, det vil kreve meget stramme innstramninger.
Så var det Europas største økonomi, Tyskland. Også der er det store problemer som igjen krever tøffe innsparinger – og som har utløst offentlig strid mellom de tre partiene i den rødgulegrønne-koalisjonsregjeringen. Ikke minst må utviklingsbudsjettet og hjelpen til Ukraina barberes, sistnevnte med de konsekvenser det kan få for Europa. Men Tysklands økonomiminister, Robert Habeck, har fortsatt tro på at det kan bli bedre de kommende år.
– Økonomien kan vokse betydelig de neste to årene dersom vi gjennomfører tiltakene i sin helhet, sier økonomiministeren.
Initiativene Habeck snakker om er de i hans egen såkalte vekstpakke. En pakke han håper å få støtte for i parlamentet, Forbundsdagen. Det vil blant annet bety lavere skatt for de som investerer i ny produksjon, reduksjon i bedriftenes energikostnader og lettere tilgang på kvalifisert arbeidskraft.
Så er det da også noen lyspunkter i Europa.
Koster å ta riktige valg
For eksempel gjør både Irland, Portugal og Hellas det økonomisk «bra». Irland har solide overskudd på offentlige finanser og en gjeld som har falt til i overkant av 40 prosent av BNP. Portugal har et overskudd på offentlige finanser og en statsgjeld som har stupt under 100 prosent av BNP (i 2020 var den 135 pst) for første gang siden 2009.
Hellas har et marginalt overskudd på offentlige finanser så langt i år og gjelden forventes å falle til 155 prosent av BNP i år (i 2020 var den på 207 pst). Det kommer nettopp som følge av stram budsjettstyring og høyere skatteinntekter enn forventet. Blant annet fordi man har noen av de høyeste økonomiske vekstratene i euroområdet og et stort fall i arbeidsledigheten – samt en vellykket innsats mot skatteunndragelse. I tillegg kommer selvsagt hjelpen fra de andre eurolandene med å holde renteutgiftene nede. Men også turismen er god butikk for Hellas, og den har tatt seg kraftig opp etter koronakrisen.
Med andre ord lar det seg gjøre å rydde opp i økonomien, men det gjør vondt – og det kanskje lenge. Det er «folk flest» som økonomisk lider mest, men lidelsene er også i finne i politikken. Det koster nemlig å ta de riktige valg for landet i politikken – og særlig hvis det ikke gjøres i tide.
Det tar ikke våre politikere i den oljemarinerte økonomiske politikken innover seg. Vi kan bare ikke prioritere der det monner. Prisen på sikt kan bli veldig høy og smertefull.
Nå er det nok mange grunner til en dårlig økonomisk situasjon i flere land, men en av dem er utvilsomt den ikke-bærekraftige innvandringen. Derfor er nok spørsmålet om hvordan EU-landene skal forholde seg til at innvandring og asylsøkere igjen seiler høyt opp på den offentlige dagsorden. Da Michel Barnier i forrige måned gikk med med på å lede Frankrikes nye regjering, tok det ikke lang tid før han kastet seg inn innvandringsdebatten, og det samme har europaministeren og innenriksministeren gjort. Sistnevnte har også uttalt at «innvandring ikke er en fordel» for Frankrike.
Stikkordet er nok kvalifisert arbeidskraft.