– Khamenei er i ferd med å skjønne at «what goes around comes around». Noen i hans og regimets nærhet har samarbeidet med Lille Satan og muliggjort det som må kunne kalles spektakulære anslag mot Iran-aksen. En skal kanskje så langt tilbake som til Seksdagerskrigen i 1967 for å se en større israelsk triumf i forhold til en fiende som i antall og våpenmakt burde være langt mer overlegen. Den ydmykelsen den egyptiske lederen den gang, Gamal Abdel Nasser, fikk kjenne på og som førte til hans avgang. Vil Khamenei nå bli utfordret internt, vil han gå av eller «vil han ta ansvar og bli sittende», er spørsmål de neste dagene vil bringe klarhet i. Israels suksess er Khameneis ulykke. Hans posisjon har ikke vært så svak på noe tidspunkt etter at han tok over etter Khomeini i 1989. At han, i likhet med Haniyeh, Nasrallah og atter andre meningsfeller, har blitt en huleboer, er ydmykende nok. Men er det ydmykende nok til at han går? spurte vår kontakt, veteran med bakgrunn i etterretningstjenesten retorisk mandag.
Stikkordet er ydmykelse, det vet i likhet med etterretningsveteranen også Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og han sparer ikke på det retoriske kruttet når han henvender seg direkte til det iranske folket på X.
«Det iranske folk burde vite det. Israel støtter dere», sier Netanyahu i videoen, og han fortsetter med ramsalt kritikk av mullahstyret som bruker milliarder på terror og undertrykking, snarere enn på utdanning, investering i infrastruktur og velferd for sitt folk.
«Når Iran endelig blir fritt, vil alt være annerledes, og det øyeblikket vil komme mye raskere enn folk tror. Våre to eldgamle folk, det jødiske folket og det persiske folket, vil endelig få fred.»
Netanyahus ord finner klangbunn i et folk som husker hvordan det var å leve før shariastyret, og ordene er ydmykende for landets islamske ledelse.
– At det nettopp er Israel som lykkes i å så paranoia i Iran-aksen er vesentlig, fastslo vår kontakt mandag.
– Grunnen til at Revolusjonsgarden og ayatollaene hans er i panikk er fordi noen i systemet har åpnet døren og dermed truer posisjonen av absolutt makt som de har hatt siden den islamske revolusjonen i 1979. Ikke på noe tidspunkt siden Khomeini styrtet sjahen, har noen ristet så hardt i treet som israelerne nå har gjort for å se hva som faller ned. I toppen av dette treet sitte Khamenei.
Et lammet Iran
Også den danske storavisen Berlingske holder fokus på Israels evne til å spre panikk og paranoia når de omtaler det som utspiller seg mellom Israel og Iran. Avisen nøler ikke med å omtale Netanyahus videotale som en hån mot mullahstyret, og det er heller ingen tvil om at Israel har et overtak når de nå sender bakkestyrker inn i Libanon for å felle Iran-proxyen Hizbollah. Iran framstår passive og ute av stand til å handle, skriver Berlingske.
Kanskje Iran har flere alternativer i spill for å angripe Israel, men så langt har det ikke vist seg.
Den iranske inaktiviteten eller lammelsen følger et mønster, bemerker spaltist David French i The New York Times.
Det siste året har Israel angrepet Iran i en ambassadebygning i Damaskus. Hamas-leder Ismail Haniyeh ble likvidert av en eksplosjon i regimets eget gjestehus i Teheran. Iran har svart med et stort rakettangrep, men «nesten alle rakettene ble skutt ned uten å forårsake skade. Israel svarte deretter med et luftangrep som gikk utenom iransk luftforsvar», påpeker French:
«Beskjeden var klar: Israel kan ramme Iran, men Iran har vanskeligheter med å ramme Israel.»
En annen mulig grunn til at Iran holder tilbake er i skjæringspunktet mellom vil ikke og kan ikke.
Ifølge eksperters vurderinger har Hizbollah fortsatt tusenvis av raketter som israelerne ikke har klart å nøytralisere. Det iranske regimet kan oppmuntre Hizbollah til å skyte opp rakettene.
Det kan være problematisk fordi trusselen mot det effektive israelske rakettforsvaret er nettopp å skyte opp et stort antall raketter samtidig. Men både Hizbollahs kommunikasjon og ledelse for å gi ordren har blitt hardt rammet av de israelske angrepene.
Én forklaring i analysene av det iranske regimet overskygger alle andre. Det iranske regimet blir både tatt på senga og dyttet opp i et hjørne.
Vår kontakt kommenterte i samtale mandag kveld at han «ikke blir overrasket om israelerne er tungt inne i Iran akkurat nå for å lage faen på flere fronter. Atomprogrammet og Khamenei er to naturlige mål. De har verdens beste avdeling på fjernoppklaring og hvis de jobber på samme måte der som de har gjort i Libanon, bør iranerne være nervøse. Ledelsen i IRGC tror jeg også ser seg over skulderen.»
Presset opprettholdes, noe Netanyahu ikke legger skjul på i sin tale, og vår kontakt antar at etterretningen ikke er god nok sammenliknet med hva de står overfor.
– Deres gamle e-nomenklaturaen ble i sin tid lært av Mossad og deres svartekunster. Dyktige, men atomiserte pga politikk og mullaer. Men de er faglig sterke og kan faget. Men er nok et par størrelser for små for Mossad.
Det iranske folket
Det er bare to år siden 22 år gamle Mahsa Amini ble jaktet ned, pågrepet og arrestert av Irans moralpoliti. Hun døde i varetekt. Den eneste «kriminelle handlingen» 22-åringen angivelig skulle ha begått, var å bruke hijab feil i henhold til regimets regler. Unge samlet seg i opprør i ulike iranske byer og kvinner kastet hijabene sine på bål. Det var både en protest mot regimet og i solidaritet med avdøde Masha. Kvinner i Iran ble påtvunget hijab i 1979. De kjemper de for alvor mot det undertrykkende regimet og har fortsatt med det. Hundrevis er drept og arrestert av moralpolitiet.
Når regimets islamske ledere er trykket opp i et hjørne, trykkes de dit ikke bare av spektakulær militær presisjon fra israelsk side, men av det iranske folket. Vi belyste det i saken Iranske frihetskjempere med massiv støtte til Israel, skrevet i november i fjor.
Før den iranske revolusjonen i 1979 var det sjah-styrte Iran Israel-vennlig og stadig mer sekulært. Det er mange iranere som fremdeles husker, mange iranere som fremdeles vet, det Vesten synes å være i ferd med å glemme. Kanskje har vi levd i fred og fordragelighet så lenge at vi har glemt frihetens pris, men det har ikke iranerne. De vet hva det innebærer å bli underlagt det muslimske regimets åk, og de advarer mot de tiltakende pro-palestinske kreftene.
– Dette er Irans utstrakte arm. Dette er terror. Hamas, Hizbollah, de er akkurat det mullahene ønsker, de ønsker undertrykkelse og død over friheten, ser dere ikke det? er gjennomgangstematikken blant demonstrerende iranere i Vesten. De demonstrerer for Israel, Midtøstens eneste demokrati, og de gjør det fordi de vet hva de snakker om.
På X florerer de, mye tydeligere og med mindre skam enn europeere som tar Israel i forsvar. Da det ble arrangert en demonstrasjon til støtte for Israel, deltok mange iranere. De knytter «Kvinne, liv, frihet»-kampanjen i Iran til krigen i Midtøsten. – Vi kjemper mot samme fiende, sa iranske Lily i en appell.
– Den islamske republikken støtter, trener og er den største økonomiske bidragsyteren til terrorisme i Midtøsten, sier hun, før hun sier at mullah-styret holder hele hennes land, Iran, som gisler, samtidig som de utfører angrep mot et frihetselskende, demokratisk land.
– Grusomhetene vi har vært vitne til, mot kvinner, barn, babyer, gamle, deltakere på festival, ungdommer som feiret fred. De samme grusomhetene som blir feiret i London, Paris, Milano og i hele Amerika, grusomhetene som er ren antisemittisme, nå er de samme grusomhetene her. Folk som snakker om folkemord, om etnisk renskning, om hat mot menneskeheten… Hvor er deres menneskelighet?
– Når de sier «from the river to the sea» – så roper de taktfast for folkemord.
Hun sier at Irans folk står på det israelske folkets side, på hennes side, på humanitetens side.
– Ned med den islamske republikken, ned med Hamas, ned med Hizbollah! Kvinne, liv, frihet! roper hun.
Hun er ikke alene. En av dem som var raskest ute med å påpeke både det samme her i Norge er også fra Iran. Høyre-politiker Mahmoud Farahmand var klokkeklar på at Hamas, Islamsk jihad og Hizbollah ble etablert og utviklet med Irans hjelp. «Det er nokså klart at disse gruppene får sine ordrer direkte fra Teheran», skrev han i Minerva allerede dagen etter terrorangrepet.
Iranere synes å ha en svært klar forståelse av at krigen mellom Hamas og Israel må forstås som en sivilisasjonskamp, en kamp mellom islam og demokratiske frihetsverdier. Når Netanyahu henvender seg til iranerne og lover at de skal få oppleve friheten igjen før de aner det, er det med forståelse av det samme.
En sivilisasjonskamp
Det må være et underlig skue å se Vestens møte med Hamas-supportere fra en eksil-iraners ståsted. I eget land har folk mistet livet i hopetall for å demonstrere for helt basale frihetsrettigheter, mens i Vesten, der frihetsverdiene er så etablerte at de er blitt en slapp selvfølge, bøyer både myndigheter og unge demonstranter av for ethvert krav som kommer fra minoriteter, selv når kravene er i direkte strid med frihetsverdier. Som den omfattende terrorfinansieringen, som de utallige propalestinske demonstrasjonene. Det må sees helt grotesk ut for mennesker som har opplevd hva det betyr å miste frihet.
Jeg har en del iranske venner, og de følger ivrig med på opposisjonen til Ayatollah-styret i Iran. I tillegg til slagordet «kvinne, liv, frihet» framsetter de ofte kravet om å erstatte autokratiet med et sekulært meritokrati. De ønsker seg et samfunn der kunnskap verdsettes over ideologi og politisert religion. Det er verdt å tenke på, for i vårt eget kunnskapssamfunn er vi i ferd med å erstatte kunnskap med et nesten religiøst forhold til personlige opplevelser og vonde følelser.
Når Netanyahu stiller seg på det iranske folkets side, blir ikke bare mullahene ydmyket, det bør også virke ydmykende overfor et vestlig pressekorps som skamløst formidler propaganda om Israels grusomhet. Krig handler tross alt om hvilken fred som skal komme etterpå.