Ung og dum? Det er vanskelig å forstå hvordan unge mennesker på 1970-tallet drømte om voldelige revolusjoner og fungerte som nyttige idioter for diktatoriske regimer, men nå ser vi det skje igjen. Og dessverre er det bare ikke de selvgode og allvitende unge mennesker som bærer på slike drømmer. Vår egen regjering – anført av utenriksministeren – fremstår også som nyttige idioter for islamske fundamentalister, om enn de ikke fremsnakker voldelige revolusjoner. Det gjør derimot mange av pro-palestinerne, uten at så mange tar til motmæle.
Gufset fra fortiden
En som har grublet litt på samtiden opp mot fortiden etter at Hamas groteske terrorangrep på israelere, er den danse journalisten Jacob Rosenkrands. Han forteller at Gaza-krigen har skapt en polarisering og radikalisering som bringer tilbake minner fra det voldelige 1970-tallet, med Vietnamkrigen, Rote Armee Fraktions terror i Vest-Tyskland, kapringer med «partisanene» i PFLP og Folketfronten for Palestinas Befrielse i hovedrollene.
Man kan sikkert kritiserer Israel for mye, krig er ikke akkurat en lek, men man virkelig lure på hvorfor tortur, død og ødeleggelser får noen til å støtte bevegelser hvor modus operandi nettopp er vold og terror.
Rosenkrands forteller at da han som journalist i Danmarks Radio jaktet på lignende temaer i 2010, ble belært at «det var en annen tid den gang». Han måtte forstå at det var «særlige historiske omstendigheter» som fikk DR-profiler til å «beskrive DDR og Kina som mønstersamfunn, kalle Saigons fall til kommunistene for en befrielse og rasjonalisere Rote Armee Fraktions terrorhandlinger».
Han kjøpte argumentasjonen i lang tid, men senere sto det krystallklart at de sosialistiske samfunnsmodellene var undertrykkende og uønsket i egne befolkninger. Og Warszawapakten var ikke en forsvarsallianse, slik deler av fredsbevegelsen mente, den hadde konkrete angrepsplaner.
Det er med denne bakgrunn at deler av venstrefløyen kom til å fremstå som nyttige idioter, sier Rosenkrands, og legger til at heldigvis har flere av dem gjort opp for seg, både med koblingene til diktaturer og den voldsberedskapen som fantes i miljøet. «Men i kjølvannet av 7. oktober 2023 marsjerer de nyttige idiotene igjen», fastslår han, og viser konkret til mange pro-palestinademonstrasjonene rundt omkring i Vest-Europa.
I Oslo har Palestinakomiteen meldt at de skal demonstrere foran Utenriksdepartementet på ettårsdagen for Hamas-terroren mot Israel. Som vi har omtalt tidligere er å «velge dagen for jødenes verste kollektive traume siden Holocaust ikke bare uverdig, det er grotesk».
Folkedrap-fokuset
Siden terrorangrepet i Israel 7. oktober skal mer enn 40.000 palestinere dødd i nådeløse gjengjeldelsesangrep, som gjentatte ganger er blitt møtt med den samme anklagen om folkemord. En anklage om at Israel med sine handlinger reelt har til hensikt å utslette den palestinske befolkningen i Gaza en gang for alle. Dette er en anklage som vi må forvente at Palestinakomiteens tilhengere vil gjenta i dag.
Men det er slik, som Berlingske meldte for et par dager siden, at det er ikke folkedrap at tusener av uskyldige, herunder barn, blir drept i gjentatte bombardementer av Gaza. «Det er iskald jus, og sett fra et strengt juridisk synspunkt er det særlig en bestemt terskel som skal overskrides» hvis en skal snakke om folkemord.
FNs folkemordskonvensjon, vedtatt i kjølvannet av Holocaust, definerer folkemord som drap eller andre handlinger ment å forårsake fysisk ødeleggelse med sikte på å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe.
– Rettens forklaring på folkemord er at gjerningspersoner nekter en gruppe retten til å eksistere som gruppe, sier professor emeritus og tidligere dommer ved FNs krigsforbryterdomstol for Rwanda og det tidligere Jugoslavia, Frederik Harhoff til Berlingske.
Det avgjørende er hensikten. Men det er her propalestinerne og andre har bestemt seg for å kjenne sannheten – mens de selv uttaler seg langt tettere opp mot folkemordanklager enn hva de beskylder Israel for. «From the river to the sea» har et klart budskap, selv om mange ønsker å romantisere det.
– Hvis man vil anta at Israel er ansvarlig for at det begås folkemord, skal det fremlegges bevis på at Israel har som forsett å nekte palestinerne eksistens som gruppe i Gaza. Det vil avhenge av bevisene som blir lagt frem under saken ved den internasjonale domstolen i Haag, fortsetter Harhoff.
Det viktigste – og det kanskje vanskeligste – å bevise, er nettopp hensikten. Den kan ha kommet til uttrykk direkte i tale eller kanskje sågar i skrift, men som oftest vil man måtte bevise at den anklagedes handlinger ikke kan tolkes på noen annen måte enn at hensikten var eller er å utrydde en gruppe fra jordens overflate.
Marc Schack, førsteamanuensis i internasjonal rett ved Københavns Universitet, påpeker til avisen at man i prinsippet kan uttrykke intensjon ved å uttale intensjon, men i hovedsak er det et atferdsmønster man ser på. «Det skal være atferd som samlet sett gir et bilde som kun kan forstås som folkemordshensikt.»
Juridiske utfordringer
Som kjent har Sør-Afrika anklaget Israel for folkemord, som vi har hevdet ligner mest på et et planlagt, bevisst politisk spill. Og som vi også har omtalt, så ni måneder etter å ha fremmet saken for Den internasjonale domstolen i Haag, jobber Sør-Afrika med å forlenge fristen for å fremlegge bevis. Her pekte vi på at «Stopp folkemordet» har vært blant pro-palestinaaktivistenes aller mest brukte slagord, og at utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) satt harmdirrende i studio i mai på NRKs Politisk kvarter og påsto at Israels angrep på Rafah var «i direkte strid med det Den internasjonale domstolen (ICJ) har pålagt Israel å gjøre».
Det er ikke riktig, og det tjener ingen å smøre så tjukt på. Krigen i Midtøsten er altfor alvorlig til at man ikke skal forholde seg kritisk til alle parter, og i alle fall ikke underslå islamske fundamentalister groteske fremferd. Ikke minst er det vesentlig, slik som vi har beskrevet tidligere i dag, å merke seg at den islamske imperialismen av idag likner bemerkelsesverdig mye på den islamske imperialismen slik den så ut i middelalderen.
I første omgang har domstolen ICJ tatt stilling til om anklagen om folkemord er plausibel, noe som krever langt lavere bevisbyrde enn påstanden om folkemord. 15 av de 17 dommerne konkluderte med at bevisene i den 84 sider lange tiltalen var sterke nok til at en rekke midlertidige tiltak kunne iverksettes mot Israel. Men både Marc Schack og Frederik Harhoff undrer seg over det store fokuset på folkemord, som for eksempel er hovedfokus for pro-palestinske demonstrasjoner. For selv om det er vanskelig å bevise at Israels fremferd er folkemord, betyr det ikke at Israels handlinger ikke er alvorlige, sier de.
– Jeg tror det er fordi folk tror det er folkemord eller ingenting. Men når man for eksempel teppebomber et område på den måten Israel tilsynelatende gjør, risikerer man å bevege seg mot en krigsforbrytelse, og den bredere krigføringen kan også være en forbrytelse mot menneskeheten i form av en bevisst storskala angrep mot sivile, sier Marc Schack.
Mens Den internasjonale domstolen kun kan avgjøre saker mellom stater, så kan Den internasjonale straffedomstolen (ICC) straffeforfølge og straffe individer som bryter krigsreglene. På bakgrunn av tunge bevis har hovedanklager ved Den internasjonale straffedomstolen, Karim Khan, tatt det drastiske skrittet å be domstolen utstede arrestordre for partene i krigen.
Aktor mener det er tunge bevis for at tre Hamas-ledere og Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, og hans forsvarsminister, Yoav Gallant, har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Men Khans anmodning har også ført til internasjonal splittelse. I tillegg rettes det spørsmål om en rekke prinsipielle juridiske problemer mot Khan ønske, som for eksempel om man i det hele tatt kan bruke paragrafer som forholder seg til internasjonal væpnet konflikt i en krig mellom Israel og Hamas, der sistnevnte tross alt ikke er en stat.
Så kan man selvsagt kritisere Israel for å kanskje overtre krigens lover, men det unnskylder ikke Hamas eller andre militante islamske fundamentalister for ikke å ivareta egen sivilbefolkning, når de feigt gjemmer seg bak kvinner og barn, som den danske statsminister Mette Frederiksen klokkeklart har uttalt.
Hat som forener
På tvers av land ser vi en woke venstrefløy som slår seg sammen med fundamentalistiske islamske krefter. Hatet mot Israel ser ut til å forene dem, men ellers er det vanskelig å se logikken, slik Jacob Rosenkrands uttrykker det. Det er som om man undrer seg om det er noen logikk, kanskje bortsett fra Gaza-krigen har gitt dem en ny renessanse. For de høres ut som et ekko av fortidens militante venstrefløy.
Som vi tidligere har sitert ekstremismeforsker Lorenzo Vidino på:
– Det har overrasket meg hvor utbredt aksepten av antisemittisme og vold og åpen støtte til Hamas har blitt i sirkler som ellers ville si at en sending på Fox News kan regnes som terrorisme, sier han og peker på paradokset i at den aggressive og høylytte pro-palestinske aktivismen kommer fra miljøer som ellers har snakket om inkludering og «safe spaces», og at ord kan være «vold».
– Det eskalerte veldig raskt, sannsynligvis fordi det har vært så lite motstand. Mange har vært veldig tolerante overfor ting som ikke ville blitt tolerert hvis de hadde kommet fra noe annet miljø, sier han, og peker blant annet på universitetenes dreining inn i identitetspolitikken.
Når Palestinakomiteen i dag demonstrerer får de neppe noen kritiske spørsmål om samfunnsmodellen Hamas står for i Gaza, inkludert behandlingen av kvinner og homofile. Og hvem vil påpeke at militante, islamske fundamentalister har bevist med en rekke terrorangrep at de ønsker død og ødeleggelse, ikke bare mot Israel, men også mot demokratiske samfunn i Europa? spør Rosenkrands.
Imens kan vi ikke annet enn å frykte for jødenes sikkerhet, både her og i resten av Europa. Og vi kan med bekymring registrere den stadig mer giftige debatten, den økte polariseringen og den fremvoksende radikaliseringen. Og er det én ting vi vet; alt kan bli verre. Så vi kan bare takke Israel for å stå i frontlinjen for demokratiet.