Danzigkrisen ble den affæren som startet verdenshistoriens største blodbad i 1939, men det var en krise som hadde bygget seg opp over tid. For å forstå den må man se på opprettelsen av FN-forløperen Folkeforbundet, en mellomfolkelig fredsordning som ble opprettet ved en forbundspakt inntatt i Versailles-traktaten i 1919. Hovedformålet med Folkeforbundet var – i likhet med etterløperen FN – å avverge krig. Store norske leksikon oppsummerer om opprettelsen av forbundet:
Opprinnelige medlemmer var ifølge pakten de 32 statene som hadde deltatt i første verdenskrig på alliert side. 13 nøytrale stater ble oppfordret til å slutte seg til pakten. Etter Stortingets vedtak 4. mars 1920 ble pakten tiltrådt av Norge. Senere ble en rekke andre stater opptatt som medlemmer, blant annet Tyskland i 1926 og Sovjetunionen i 1934.
Under Versailles-traktaten måtte Tyskland, ikke overraskende som tapende part etter første verdenskrig, endre grenser og avstå både sine få kolonier og noen egne landområder. Ett av punktene i traktaten var dette:
- Byen Danzig (nå Gdańsk) med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen ble erklært som Fristaden Danzig, som stod under Folkeforbundet og Polen.
En rød klut for Hitler
I tillegg til å miste byen Danzig, mistet Tyskland deler av provinsene Posen og Vest-Preussen, som hadde blitt avstått til den nylig rekonstituerte nasjonen Polen. Så langt så godt. Opprinnelig var selvsagt ikke Tyskland medlem av Folkeforbundet, men de ble det altså som nevnt i 1926. Det skulle ikke vare. Om oppseilingen av Danzigkrisen skriver Michael Fry ved Nation Geographic Library en oppsummering:
Europa ca. 1915: Det tyske riket utvidet seg nord og øst for Königsberg (nå kjent som Kaliningrad, Russland), og inkluderte havnebyen Danzig ved Østersjøen. Hitlers interesse for Danzig var langvarig. Det var faktisk sentralt i den nazistiske ideologien, som ba om forening av alle tyske folk.
Danzig og den såkalte polske korridoren sørget for Polens tilgang til Østersjøen, men de skilte også Øst-Preussen fra resten av Tyskland. Dette gjorde mange tyskere rasende, de var forbitret over eget nederlag i første verdenskrig og rasende over at Versailles-traktaten hadde tvunget dem til å overgi territorium. Ifølge William Shirers klassiske historie Rise and Fall of the Third Reich, «For [tyskere] hadde den mest avskyelige forbrytelsen til Versailles-fredsstifterne vært å skille Øst-Preussen fra Riket ved den polske korridoren, å løsrive Danzig og å gi til polakkene provinsen Posen …»
Som mange tyskere anså Hitler Danzigs status som midlertidig. Gjennom 1930-tallet ba Hitler om at Danzig ble gjenforent med Tyskland. Han ønsket også at tyskkontrollerte transportlinjer skulle bygges over korridoren for å forbinde Øst-Preussen med resten av Tyskland. I januar 1939 fortalte han den polske utenriksministeren Josef Beck: «Danzig var tysk, ville alltid forbli tysk, og før eller siden ville det returneres til Tyskland.»
På Wikipedia, i en kildebelagt artikkel, oppsummeres det videre:
Versaillestraktaten begrenset størrelsen på Tysklands militære styrke. Det var innebygd i traktaten at det skulle arrangeres en stor nedrustningskonferanse for å begrense rustningen hos alle nasjoner. Denne konferansen startet i 1932, etter at det internasjonale samfunnet hadde vært ute av stand til å svare på brudd på Folkeforbundets regler og diverse andre avtaler. Nasjonalsosialistene var også i ferd med å feste grepet i Tyskland.
Konferansen var resultatløs, inntil den tyske delegaten meddelte at Tyskland ikke ville være med før konferansen vedtok at alle nasjoner hadde samme rett til å ruste opp. Dette betydde at Tyskland ikke lenger interesserte seg så mye for de andre landenes nedrustning som sin egen opprustning. I oktober 1933 trakk Tyskland seg fra nedrustningskonferansen og meldte seg ut av Folkeforbundet. I november arrangerte tyskerne folkeavstemning med 96 % oppmøte hvor 95 % av stemmene støttet Hitlers politikk. De andre landenes ettergivenhet skulle vise seg å danne et mønster som Hitler flere ganger benyttet seg av.
Ettergivenheten var ikke tilfeldig, den ble gjennomført med fred som begrunnelse.
Ropende historiske paralleller
Vi har tidligere skrevet om hvordan et voldsomt folkelig engasjement for «de undertrykte», dem som «utsettes for folkemord» ikke er unikt for Vesten i midten av 2020-tallet, det samme engasjementet, mobilisert av samme retorikk, foregikk i forkant av krigsutbruddet i forrige århundre. Retorikken Hitler brukte var så effektiv at han klarte å overbevise de andre stormaktene om at han ikke kunne godta «de stakkars sudetentyskernes umulige situasjon», skrev vi i saken Historien roper mot oss.
Tilsvarende viser historien om hvordan Folkeforbundet kom til kort i 1939 hvordan det muligens kan gå med FN i tiden som kommer. For å samles om mellomfolkelige fredsordninger er ikke enkelt. Det fungerer ganske enkelt dårlig i praksis. På samme måte som man så uro og uenighet innad i Folkeforbundet under oppseilingen av Danzigkrisen, ser man et FN i Midtøsten i dag som på ingen måte kan sies å bære i seg felles visjoner om varig fred. Slik det også presiseres om den historiske bakgrunnen for FN i Folk og Forsvar, «spilte Folkeforbundet en sentral rolle i å løse flere mindre konflikter på 1920-tallet, men var ikke i stand til å forhindre Den andre verdenskrig (1939-1945).»
Michael Fry skriver om invasjonen av Polen at «de første skuddene – avfyrt mot Danzig – kom ikke fra et av Hitlers moderne krigsvåpen, men fra SMS Schleswig-Holstein, et tre tiår gammelt tysk slagskip på et «godvilje»-besøk i Danzigs havn. Ved å beskyte et polsk ammunisjonslager som ligger på Danzigs Westerplatte-halvøy, startet Schleswig-Holstein det 7-dagers slaget ved Westerplatte og dermed andre verdenskrig.»
Polakkene på Westerplatte påførte sine aggressorer uforholdsmessig store tap, men Danzig (i dag den polske byen Gdańsk) og den polske korridoren ble snart overkjørt – og annektert – av Det tredje riket.
Man kan i sannhet gjøre seg noen tanker om aggressorer og forsvarsstyrkenes påføring av store tap også i dag.
Mandater til besvær
Folkeforbundet administrerte Danzig, ikke ulikt hvordan FN-organet UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, administrerer Gaza. Mandatet beskrives av UNRWA selv på denne måten:
UNRWA ble opprettet ved FNs generalforsamlings resolusjon 302 (IV) av 8. desember 1949 «for å gjennomføre […] direkte hjelpe- og arbeidsprogrammer» for palestinske flyktninger. Byrået startet sin virksomhet 1. mai 1950.
UNRWA har et humanitært og utviklingsmandat for å gi bistand og beskyttelse til palestinske flyktninger i påvente av en rettferdig og varig løsning på deres situasjon. UNRWA henter sitt mandat fra FNs generalforsamling, byråets overordnede organ, og det er kun generalforsamlingen som kan definere UNRWA-mandatet. Byråets mandat er ikke nedfelt i en enkelt kilde eller dokument. Byråets mandat er snarere avledet primært fra FNs generalforsamlingsresolusjoner.
UNRWA er i direkte opposisjon til det opprinnelige Palestinamandatet slik det ble fastlagt under Folkeforbundet i 1919. Folkeforbundet fastla den såkalte mandatordningen for å forvalte kolonier, godt redegjort for av forfatter av boken Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet her:
Mandatordningen ble bestemt under fredskonferansen i Paris i 1919. Hensikten var å hjelpe de frigjorte områdene (etter første verdenskrig) og tidligere kolonistater slik at de på sikt kunne bli selvstyrte stater. Araberne (hasjemittene) og jødene hadde i februar 1919 fremsatt (prosedert) sine ønsker om egne landområder for de fremste allierte stormaktene under Pariskonferansen.
Araberne ba om å få Mesopotamia og Syria. Jødene ba om å få anerkjent sin historiske tilknytning til Palestina og få etablert sitt nasjonale hjem der.
(…) Det var nettopp med bakgrunn i denne jødiske tilknytningen at grensene for Palestina ble uformet.
Under den samme samlingen i San Remo i april 1920 fikk hasjemittene innfridd sine ønsker om de største områdene; Syria og Mesopotamia.
De fremste allierte stormaktene inngikk kollektivt en avtale med Storbritannia hvor britene påtok seg å være ansvarlig for å effektuere Balfourdeklarasjonen og gi jødene den hjelpen de trengte. Denne avtalen benevnes for Palestinamandatet. På samme måte fikk en mandater for Syria og Mesopotamia.
Dersom man bestrider de allierte seierherrenes rett til å overføre landområdene i Palestina til jødene, da bestrider man følgelig også gyldigheten av opprettelsen av Irak, Libanon og Syria.
I 1932 erklærte Irak (Mesopotamia) seg for å være en selvstendig stat etter å ha vært under britisk mandat. På samme måte erklærte Syria seg for å være en uavhengig og selvstendig stat den 1. januar 1944 etter at franskmennene hadde vært mandatstat for Syria slik de fremste allierte stormaktene hadde bestemt.
Fire år senere ble altså Israel erklært selvstendig stat, til tross for at den folkerettslige forståelsen slik den ble fastslått av Folkeforbundet tre tiår tidligere, allerede ga jødene rett til landområdene.
Trond Ellingsen har gitt en omfattende innføring i hvorfor vi i det hele tatt har internasjonale regler med rettigheter for de som anses som flyktninger, og også han peker på at det er en ettervirkning fra 2. verdenskrig – og hvordan FN landet på å opprette UNRWA.
For å løse flyktningproblemet i Europa vedtok FN i 1951 Flyktningkonvensjonen som ga visse rettigheter til de som hadde flyktet fra et europeisk land før 1951. I 1967 ble konvensjonen endret slik at den heretter skulle gjelde alle verdens flyktninger – men med ett unntak: Konvensjonen omfatter ikke de som kalles «palestinske flyktninger» dvs. de som flyktet fra det landområdet FNs forløper Folkeforbundet i 1947 tildelte jødene slik at de kunne opprette sin egen jødiske stat, Israel.
Opprettelsen av en jødisk stat ble ikke godtatt av de arabiske land som i 1948 angrep Israel. Israel tapte da det landområdet som ble kalt Judea og Samaria til Jordan, det vi i dag kaller Vestbredden. Opprettelsen av staten Israel og den påfølgende krigen medførte at et stort antall arabere flyktet fra området og til de omkringliggende land. For å løse dette flyktningproblemet opprettet FN i 1949 United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA).
Det er i utgangspunktet UNRWA’s oppgave å sørge for sikkerheten til palestinerne. De som har sin sikkerhet ivaretatt av UNRWA kan derfor ikke samtidig påberope seg rettigheter etter Flyktningkonvensjonen. På den annen side – palestinerne er den eneste folkegruppe som kan «arve» flyktningstatus slik at det i dag er registrert nærmere 6 millioner palestinske «flyktninger» i UNRWA’s arkiver. Og UNWRA er selvsagt ikke interessert i at denne arveretten til flyktningstatus endres. De langt fleste av UNRWA’s over 30.000 ansatte er nemlig selv palestinske «flyktninger». For dem er det klart fordelaktig at det blir stadig flere palestinske «flyktninger». Det sikrer jobben og inntektene fra FN-systemet, hvorav Norge er en solid bidragsyter.
Alle påstår å ville ha fred, men ingen vil ha historiens gang med på kjøpet, FN kanskje minst av alle.
At FN har utspilt sin rolle som internasjonal fredsorganisasjon har vi belyst i utallige saker. Wall Street Journals gjennomgang viste så tidlig som i januar i år at 23 prosent av UNRWAs mannlige ansatte er tilknyttet til Hamas, altså en betydelig høyere prosentandel enn gjennomsnittet på 15 prosent for voksne menn i Gaza, samt at omtrent halvparten av de FN-ansatte har nære slektninger som tilhører de islamistiske militante gruppene. UNRWA er en skandale fra ende til annen og et vitnesbyrd om hvor fatalt ineffektivt – og kontraproduktivt – FN kan være.
Men eksemplene er langt flere enn et terrorstøttende FN-organ. Problemene innad i FN bygger seg opp på nøyaktig samme måte som problemene bygget seg opp i Folkeforbundet. Det evnes ikke å samle titusenvis av mennesker med ulike oppfatninger av hva som er rett og galt, hva som er undertrykkelse og hat. Det går galt og blir kontraproduktivt.
Hvem trenger FN?
«I dag ser vi et handlingslammet FN, på tross av at den har hatt mer enn 10.000 fredsbevarende soldater stående langs grensen i Sør-Libanon siden 2006. Det er tilsynelatende en sterk overdrivelse å kalle dem fredsbevarende, for de har åpenbart ikke gjort jobben sin», skriver Erlend Larsen i Aftenposten.
Han sammenlikner FNs unnfallenhet i Libanon med Srebrenica-massakren i 1995 og spør hva FNs fredsbevarende styrker egentlig driver med når de i årevis har latt Hizbollah vokse seg store og mektige.
Vi belyste problematikken nylig i saken – FN er den eneste soveputen det internasjonale samfunnet har. Den er helt tynnslitt:
UN Watch går så langt i sin kritikk at de omtaler utvalget som «orkestrert hvitvasking av terror».
(…) Rapporten som er utarbeidet av UN Watch nevnes aldri med et ord av den sittende norske regjeringen. Rapporten «oppsummerer UN Watchs forskning og rapporter om omfattende promotering, oppmuntring av og støtte til terrorisme blant UNRWA-ansatte, gjentatte brev og advarsler til både FN og UNRWA, og UNRWAs svar som besto av gjentatte avslag på å engasjere seg i advarslene om terrorstøtte og i stedet angrep budbringeren. UNRWAs unnlatelse av å iverksette meningsfulle handlinger over ni år viser at UNRWA er systemisk uvillig til å konfrontere gjennomgripende og forankret terrorstøtte innenfor sitt byrå».
E-tjenesteveteranen trekker fram et annet korrupt forhold ved FN, og viser til Financial Times’ avsløring av korrupsjonsanklagene innad i United Nations Development Programme (UNDP)
– Beskrivelsen av UNDP kan fint brukes på andre FN-organer. Blant annet militære avdelinger og UNRWA.
– Mange viktige personer som er hevet over all mistanke og som sitter med begge frempotene i trauet. De vil nødig ha slik oppmerksomhet, sier han.
– Ikke en gang FrP prøver å få Norge til å ta et oppgjør med FN for å få orden i sysakene. Det er den eneste soveputen det internasjonale samfunnet har. Men denne puten er tynnslitt og vi hadde aldri godtatt en etat i Norge som jobber så dårlig og ineffektivt som FN, konkluderer veteranen.
Så hvor skal FN videre nå? Når skal FN møte veggen, slik Folkeforbundet møtte veggen i 1939? Jeg spurte vår faste kilde, etterretningsveteranen, om å gjøre seg noen tanker om både disse spørsmålene og om den historiske sammenlikningen. Han hadde det som for den jevne norske avisleser må framstå som overraskende betraktninger.
– FN er i dag en organisasjon som er lite effektiv generelt. Den blir ikke lyttet til. Den blir tolerert. Stormaktene bruker FN som det skulle være en konfekteske. Man plukker sine favoritter og driter i resten. Jeg blir ikke overrasket om FN blir parkert fullstendig hvis Trump velges. En ting er NATO, men Trump føler enda mer forakt for FN. Han trakk jo USA ut av flere organer i sin presidentperiode og kommer nok til å høvle over FN. Dette vil i sin tur føre til mye usikkerhet og det vil underminere de andre stormaktenes behov for FN på sikt. Russerne og kineserne har hverandre og har ikke noe å tape. Det er bare vesten og fattiglappene som digger FN, men uten tre av fem atommakter er det ikke mye igjen. Danzigkrisen hadde bygd seg opp over tid. Som en også har sett det i Midtøsten. Kanskje dette er kruttlappen som skal til?
Det er kanskje ikke så underlig at flere enn 200 tidligere militærledere har signert en erklæring der de støtter Trumps presidentkandidatur. Har man selv kjempet for frihetsverdier på bakken, snarere enn kjempet kulturkrig fra sofaen, er det åpenbart at man vet hva man kriger for: Frihetsverdiene demokratiene er bygget på. FNs freds- og frihetsverdier er kuppet av flertallet. Hva slags fred de ønsker bør ingen betvile.