Jeg har mange ganger prøvd å orientere meg om amerikansk politikk, og da nytter det ikke å forholde seg til norske medier. Stort sett et samlet korps av norske journalister, kommentatorer og redaktører i MSM er preget av et slikt enormt Trump-hat at jeg ikke stoler et kvidder på hva de ellers rapporterer om av amerikansk politikk. Det er bare det at det ikke hjelper så mye å forholde seg til amerikanske medier heller. Det som rapporteres som rett ett sted, blir fremlagt som fullstendig feil et annet sted.
Så sitter man der. Fullstendig forvirret.
Nettopp de politiske løgnene er hva Bill Adairs nye bok, Beyond the Big Lie, handler om, rapporterer danske Weekendavisen. Og da må jeg skynde meg å legge til at Bill Adair også er professor i journalistikk ved Duke University og grunnlegger av faktasjekknettstedet PolitiFact (fra 2007). Men i motsetning til våre hjemlige «faktasjekkere» i dette Faktisk.no som forfølger dem de ikke liker, som for eksempel HRS, og kommer med de mest kreative konklusjoner, så gjør Adair og hans ansatte en straks viktigere og mer vesentlig jobb: De faktasjekker politikerne.
Adair har også vunnet den ettertraktede Pulitzerprisen for innsatsen.
Løgn på løgn
Ifølge Weekendavisen har PolitiFact en enorm jobb å gjøre, ikke minst knyttet til spredningen av løgner på sosiale medier. «Til slutt ble det nesten umulig å faktasjekke politikernes påstander, skriver Adair, fordi det allerede var sirkulert en ny løgn da faktasjekkerne tok for seg den første, og så fulgte en tredje kort tid etter.»
At det spres løgner i et forrykende tempo har også fått en annen konsekvens, leserne – eller velgerne – mister interessen.
Etterhvert var det bare Adair og hans kolleger som gadd å lese det originale innlegget, som en rasende politiker hadde videresendt som begrunnelse for sine påstander – alle andre var for opptatt med å like og kommentere noe nytt. Slik tærer den offentlige samtalen ut, frykter forfatteren: Løsrevne anekdoter presenteres som fakta, fjær blir til høns, og hele politiske kampanjer viser seg å være basert på det rene ingenting.
Og selvsagt får Donald Trump så hatten passer. Adair kaller ham «alle tiders største løgner», som jeg tror på, men det frikjenner dessverre ikke andre politikere. Adair minner oss om, fortsatt ifølge Weekendavisen, at misinformasjon er like gammel som politikk. Presidenter har løyet lenge før Trump kom inn i politikken, sier han, og viser til for eksempel at Richard Nixon løy om Watergate-innbruddet, Bill Clinton løy om sitt seksuelle forhold til Monica Lewinsky, og George W. Bush løy om irakiske masseødeleggelsesvåpen.
Dette kan kanskje sortere under en slags «politisk metode» – men den er dypt ødeleggende for demokratier som våre. For Adair mener det bare tiltar. «Spesielt de siste 20 årene har overdrivelser, forvrengninger og tildekkinger blitt en like vanlig del av amerikansk politikk som fellesbønner og TV-sminke.» Om republikanerne lyver mer enn sine politiske motstandere, så har demokratene kommet langt, fastslår Adair.
Derfor er den nedslående konklusjonen til Adair at «alle parter har begynt å lyve fordi fordelene rett og slett oppveier ulempene. Politisk er løgn ofte en god investering.»
Det kan man fortsette med, mener Adair, fordi målgruppen er de trofaste støttespillerne og kjernevelgerne som ikke bryr seg så mye om sannhetsverdien – så lenge løgnen bekrefter deres verdensbilde.
Sluttet å lyve om at de lyver
Weekendavisen mener man ikke trenger å lete lenge for å finne eksempler på Adairs påstander.
Harris-kampanjens besettelse av det såkalte Project 2025 er kanskje den mest iøynefallende. Demokratene har utropt rapporten fra tenketanken Heritage Foundation til å være et slags autoritært manifest for en fremtidig Trump-administrasjon, selv om den nok bare har vært ett av mange forslag som kjemper om presidentkandidatens oppmerksomhet. Til demokratenes konvent fikk de trykket rapporten i overdimensjonert størrelse, slik at den kunne løftes illevarslende opp i luften fra podiet:
«Når du leser Project 2025», løy Kamala Harris blant annet, «vil du se at Donald Trump planlegger å avvikle den offentlig helseforsikringen og Medicare.»
Men i rapporten står det ikke noe om en avvikling av helseforsikring – eller for den saks skyld om «det landsomfattende forbudet mot abort», som både Harris og visepresidentkandidat Tim Walz også fortsetter å påstå.
Adair skriver at det er forståelig at noen amerikanere ikke helt vet hva de skal tro. «Men når man ikke vet hva som er opp og ned, har folk dessverre en tendens til å stimle enda tettere sammen med medlemmer av sin egen stamme. Så hører man det man gjerne vil høre.»
Så har man disse løgner som er å betrakte som halvsannheter, eller kanskje graderte løgner/sannheter. Som for eksempel da Trump hevdet at orkanene Helene og Milton – før de nådde det amerikanske kontinent – ikke ville bli møtt med den nødvendige katastrofeberedskapen fordi alle pengene er brukt på de illegale innvandrerne ved USAs sørgrense. Det kaller Adair en typisk trumpiansk løgn med snev av sannhet. For katastrofeberedskap og innvandring har ulike budsjetter, der det ene ikke kan stjele fra det andre, men samtidig er det riktig at myndighetene har brukt usedvanlig mye penger på illegal innvandring. Flere eksperter skal ha advart om at katastrofeberedskapen var «utsultet allerede før årets orkansesong».
Men som kjent er jo løgner, halvsannheter og annet politisk konfliktstoff, kjærkomment i mediene. Denne «trumpianske løgnen» var ikke noe unntak, også godt hjulpet av Joe Biden som svarte Trump med «Få deg et liv, mann». Slikt liker mediene, dessverre.
Den kanskje eneste sannheten, som viser at USAs politikere er kommet lengre enn norske, er at kandidatene nesten har sluttet å lyve om at de lyver. Det er i mine øyne en fattig trøst.
Norge kopierer USA
Bill Adairs betraktninger kan lett overføres til det politiske Norge, men vi mangler faktasjekkere eller medier som følger løgnene og halvsannhetene systematisk opp. Det gjøres selvsagt spredte forsøk, som for eksempel i NRKs Debatten, men ellers durer politikerne på, antakelig i den visshet om at det kan være «en god investering».
For kort tid siden hadde statsminister Jonas Gahr Støre en kronikk i VG som må kunne defineres å være full av trumpiansk løgn. Her prøver en desperat Støre å innbille oss at etter tre år med Ap/Sp-regjering har Norge økonomisk og geografisk rettferdighet, trygghet i velferdsstaten og fremtidstro i hele landet – som er det helt motsatte av hva de fleste opplever.
At Støre vrir og vender på politiske budskap kommer stadige tettere. For eksempel fortalte et oppslag i VG 12. oktober at FrP-leder Sylvi Listhaug har «ansvaret for å ha bidratt til at de kriminelle gjengene har fått fotfeste i Norge», som igjen kan føre til svenske tilstander. Hvem andre enn sine egne er det Støre tror han overbeviser med en slik påstand?
Og i går fulgte en like desperat Hadia Tajik (Ap) opp, hun må jo gjøre seg bemerket siden hun skal prøve å beholde stortingsplassen – denne gangen med å stille for Oslo, men budskapet er de samme trumpianske løgnene. Også Tajik velger VG med sin kronikk, der hun sier at FrP mangler handlekraft mot kriminalitet. Nå vet antakelig Tajik utmerket godt at FrP satt i en flertallsregjering der de øvrige partiene, inkludert Høyre, ikke var særlig på linje med FrPs politikk, og at man i mindretallsregjering er avhengig av Stortingets flertall. Kanskje Tajik skulle være litt ærlig og fortelle hva de har stemt ned i Stortinget og hvor mye av FrPs politikk de har stjålet? Men hun avslutter kronikken med et stikk som fint kunne vært snudd mot Ap selv: Hvorfor skal vi tro på dem denne gang?
Like interessant er utspillet fra ordføreren i Lom, Kristian Frisvold (Bygdelista og Høyre), idet han gikk til «krigserklæring» mot forslaget om skolenedleggelser i Innlandet. Forslaget støttes av lokallagene Ap, Høyre og MDG, som har flertall i fylkestinget. Ordfører Frisvold mener at det nå «er krig», at man «ikke lengre trenger å være saklig», at man «kan gå etter person», at «alt er lov» og der han oppfordret til «å finne dritt om fylkestingspolitikere», var hans slagkraftige erklæring på gårsdagens kommunestyremøte. På dagens Politisk kvarter angrer han ikke på utspillet. Ordbruken angret heller ikke justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), da hun tidligere har hevdet at fylkesordfører Thomas Breen (Ap) «vil prostituere seg for å få makt med Høyre». På Politisk kvarter tok Mehl heller ikke avstand fra Frisvolds ordbruk. Gruppeleder for Innlandet Høyre, Joakim Ekseth, mener at både Frisvolds og Mehls ordbruk er med på å legitimere et ordskifte vi ikke ønsker i Norge – og som vi kjenner fra USA.
Og da har vi heller ikke glemt budsjettlekkasjene fra regjeringen der det ble trikset med tall over en lav sko, som for eksempel om de over 370 nye politiårsverkene som viste seg nesten alle å være sommervikarer. Politikerne holder oss for narr, var vår kommentar.
Ja, vi er utvilsomt på vei i USA-fella, der ikke minst polariseringen får stadig mer næring. Og bedre blir det nok ikke fremover. Tvert om. Det er bare å håpe at velgerne ikke lar halvsannheter og løgner bli en god investering.