I Abid Rajas nye bok, Vår ære og vår frykt – En personlig reise i det muslimske Europa, forteller tittelen at nå skal islams innmarsj i Europa under den kritiske lupen. Nettopp at boken handler om islam og muslimer i konflikt med de åpne, frihetselskende vesteuropeiske statene, kan være grunnen til at anmeldere flest har vegret seg for å være kritiske til Rajas siste bokprosjekt.
De fleste anmeldere ser ikke ut til å klare å analysere hva Raja faktisk skriver, selv om selvmotsigelsene står i kø, og at han på sedvanlig vis på vegne av muslimer gjennom hele boken hopper med begge beina i offerrollen, den rollen islam (særlig) i mindretall mestrer til fulle. Det blir både sutring og offerrolle på en gang, som når han benytter seg av begrep som (vår, Vestens) «fremmedfiendtlighet», «demonisering» (av muslimer), «islamofobi», og i hvor mange generasjoner muslimer skal stå i «takknemlighetsgjeld» for de gode livene Europa har gitt dem muligheten til å leve her. (Jeg vil tro de fleste europeere ikke er opptatt av noen takknemlighetsgjeld dersom muslimer blir gode, demokratiske, bidragsytende borgere.)
Forberede seg på hellig krig i Norge
Men jeg skal la dette ligge. La oss heller se på hva han skriver som burde få kritikere flest til virkelig å sperre opp øynene. Raja forteller allerede på side 89 om et møte i Muslimsk Studentsamfunn (MS) på Blindern (han var med i ledelsen i organisasjonen). MS hadde sluppet inn en omreisende imam på slutten av 90-tallet som fortalte studentene om dawah, altså propaganda for å få ikke-muslimer til å konvertere. Imamen fortalte om ren «muldvarptrening. Nærmest som dobbeltagenter fikk enkeltmennesker tillatelse til å oppføre seg som vestlige, godt integrerte borgere, mens de egentlig drev forberedelser til hellig krig»:
Det var som å dra fingeren gjennom flammen. De fleste av vennene mine og jeg trakk oss umiddelbart fra samlingen da vi forstod hvor brennbart og fjernt det var. Siden har vi i lystige lag fleipet med og etterlignet «imamen» som stod foran oss og prekte om såkalt dawah, om hvordan vi som kameleoner kunne spise haram, drikke alkohol og være med kvinner, alt for å innynde oss plass hos de vantro, for senere å slå til på et passende tidspunkt, når det var minst ventet. Så sant alt det religiøst ulovlige vi da drev med var i forkledning, var alt lov. Ofret vi oss for islam på et senere tidspunkt, ventet evig liv og 72 jomfruer i himmelen.
Senere i livet skulle jeg tenke på hvordan den brennende følelsen av urettferdighet som mange unge med meg hadde i seg, bare trengte litt målretting fra en imam eller gjengleder, så var det gjort. Det unge mennesket kunne bli en tikkende bombe, full av hat mot alt vestlig.
For HRS er det gammel nytt at dette er spredd utover det ganske Vest-Europa, men med denne kunnskapen siden slutten av 90-tallet, skulle man ha trodd at Raja på et langt tidligere tidspunkt kunne slått alarm – eller om ikke annet gi en samtykkende stemme til dem som forsøkte å advare, som Christian Tybring-Gjedde.
Hva med koraanskolene?
Det samme om koranskolen han gikk på i Oslo som barn. «Alt jeg hadde lært som barn, var at den som spotter og krenker profeten, skal tas, og at alle virkemidler var tillatt for å stoppe blasfemi.» Det underlige er jo da at Abid Raja som talsperson for moskeen World Islamic Mission (WIM) i ung voksen alder (rundt årtusenskiftet), må ha stått inne for slike holdninger, all den tid man kan anta at koranskolen ble holdt i WIMs lokaler. Da er jo det åpenbare spørsmålet til Raja-utgaven av 2024: Hva vil han som politiker gjøre med disse koranskolene som åpenbart forpester barnesinn? Det får vi ikke høre et ord om.
Det er ikke bare gitt rom for offerroller, det er også plass til vellykkede muslimer, i alle fall en, Raja selv, som har løpt Berlin maraton, som har syklet fra Lindesnes til Kirkenes, som å ha fått Fritt Ord-pris, og mye mer, samt alle eksperter av stort internasjonalt format som han snakker med i de ulike landene han besøker. Boken handler om Raja, jeg, meg og atter meg.
Etter å ha blitt forsonet med sin far tidligere i år, åpnet storfamilien i ulike vesteuropeiske land sine dører for Raja. Vi får innsyn i storfamilier som har plassert kvinnene på utsiden av samfunnet og som i vidt monn praktiserer henteekteskap med nære slektninger. Hva konsekvensene av slike ekteskap blir, nemlig en reprodusering av selvvalgt utenforskap fra storfamiliens maktsentrum (mennene), får vi dessverre ingen dyptpløyende resonnement rundt.
Raja fremmer synet som har vært rådende i hele Vest-Europa: Integreringen går to veier (s. 91), men han har jo selv vist i boken at dette synet har vært politisk katastrofalt for våre åpne demokrati: «Vi» har ikke stått opp for vår egenart som har skapt de gode samfunnene vår, «vi» har messet om noe så ullent som en lykkelig flerkulturell harmoni, uten å vise nyankomne hva de skal og må bli en del av. Et perfekt utgangspunkt for maktislam til fritt å kunne utbre sine antidemokratiske tentakler. At han også frykter at asylsystemet i Vest-Europa vil «kollapse» (s. 92), er et merkelig resonnement, all den tid endog EU nå har fått en gryende erkjennelse av at asylpolitikken er utdatert og må avvikles om kontinentet ikke skal forvandles i retning av styre og stell i det utvidede Midtøsten.
Islam er undertrykkelse satt i system
Hvorfor reiser Raja i det muslimske Europa, ikke det hinduistiske, det buddhistiske og så videre? Det resonnementet får vi ikke, antakelig fordi da ville han måttet fremstille islam og muslimer generelt i et svært negativt lys. Men vi får noen passasjer helt mot slutten av boken, som er verdt å gjengi (fra s. 225) der han er i samtale med Torkel Brekke, forsker ved C-REX:
Islam ses som undertrykkende når det gjelder forholde mellom kvinner og menn. Bokstavtro islam og norske verdier er heller ikke forenelige, mener flere, både på grunn av ytringsfriheten og religionsfriheten. Det vil si at du har rett til å skifte religion, frasi deg din tro, være ateist og agnostiker. Islam tillater ikke det.
I Norge aksepterer vi seksuelt mangfold og jobber for full likestilling mellom kjønnene. Men slik likestilling finnes ikke i islam, der ulike sett av regler gjelder for kvinner og menn. (…) Ingen menn må ta på seg skylapper for å skjule seksuelle blikk på en kvinne. Det er kvinnen som gis ansvaret for å dekke seg så mye til at mannens seksuelle begjær ikke vekkes.
Raja er også innom terrorbelastede Belgia hvor han velger seg en sosialdemokratisk ordfører til merkelige utsagn som at «99 prosent» av muslimene der vil klare seg godt, altså implisitt bli gode medborgere (s. 101). Få sider senere siterer han en tysk kilde, forskeren Johannes Kandel, også historiker og statsviter, i Berlin, som mener at Europas storbyer vil bli tatt over av muslimer: «Jeg tror de store byene i Europa blir overtatt av muslimer, men den infrastrukturen som finnes i muslimske land. Så jeg er ikke optimist. Jeg kan ikke se noen strategi eller måte som kan stoppe utviklingen», sier han (s. 131).
Et dystert syn på fremtiden
Selv ser Raja også ut til å tro og mene det samme, og han forstår de mange europeerne som engster seg for islams fremvekst.
Ingen kjenner utgangen av den gjennomgående endringen Europa befinner seg i akkurat nå. Hvordan vil historikere, statistikere og de politiske analytikerne bedømme det som skjer her og nå? Når de i fremtiden ser tilbake på vår tid; når og hvor vil de si at at gikk galt? Hva burde vi ha gjort annerledes for å endre kursen vi er på?
Jeg sier «gikk galt», for her jeg sitter i flysetet, førti tusen fot over Europa, kjenner jeg ikke på stor optimisme for kontinentets fremtid. Hva vil de en gang si om hva det var som vi ikke forsto, da vi stod midt oppi det?
Vi trenger ikke vente et eneste år, Raja. Det som gikk galt er for lengst rapportert bredt i bøker, essay og artikler siden 90-tallet. For ikke å snakke om Carl I. Hagens profetiske advarsler i nesten 50 år, han du kalte rasist under lanseringen din av boken Talsmann (2008) i Litteraturhuset i Oslo. (Ja, jeg var dypt rystet da jeg så det opptaket, ikke minst fordi Hagen stilte opp på scenen med Raja under lanseringen. Det var liksom takken.)
Det samme han selv rapporterer fra en taxi i Berlin med en sjåfør er også godt kjent, og ingen konspirasjon, som gjerne fastlåste på venstresiden karakteriserer det:
«Du vet kanskje at vi har forsøkt å invadere Europa to ganger», sier tyrkeren bak rattet med glimt i øyet. «Med dagens innvandring kommer vi til å lykkes den tredje gangen.»
Et merkelig backlash
Reisen i Vest-Europa avsluttes på videregående skoler i Oslo øst, der elever har fått klassesett av boken hans Min skyld, om hans oppvekst i en voldelig, fundamentalistisk familie og opprør og brudd med storfamilien ved å gifte seg av kjærlighet med en annen pakistansk kvinne i Norge, Nadia Ansar. Det er her, i bokens solnedgang, at han angivelig ser et «backlash» som overrumplet han fullstendig. Han møter elever som lever i islams dogmer fra de står opp til der legger seg, alt reguleres av haram og halal, helt inn i klasserommene og undervisningen i ethvert fag. Islam har den selvfølgelige forkjørsretten, bønneteppet rulles ut med retning Mekka, jenter uten hijab anses som horete, homofile skal steines, og elever sier rett ut at når de ikke er i mindretall, men «når vi er flere, så kan vi stå mer oppreist», i betydning å slippe islams dogmatikk fullstendig løs.
Hvordan disse holdningene i Osloskolen kunne komme som et sjokk på Raja, er ikke annet enn svært forunderlig. Han av alle burde kjenne islam nok til å klare å legge to og to sammen. I HRS gjorde vi det for over 20 år siden. Og ingen av oss er muslimer (det er sannsynligvis heller ikke Raja lenger, men muligens av bekvemmelighetshensyn sier han ikke det høyt, men at han ikke faster, ikke ber, drikker alkohol og spiser kjøtt som ikke er halalslaktet, peker ganske entydig i retning av frafall, og med en hustru som aldri har trodd på islam, forsterkes bildet av en frafallen). Å få en aha-opplevelse etter først å ha sett utviklingen i Vest-Europa, som er ganske entydig, fremstår som ytterst merkelig.
Dessuten burde aha-opplevelsen også ha kommet da han på 2000-tallet var advokat for faren og familien til Rahila Iqbal som etter alle solemerker ble drept av familien under et besøk i Pakistan i 2005. Raja forteller at han gjennom denne saken ble mediekjendis i Norge («over natten», s. 160) og at familien ble frikjent for æresdrap. Da han gikk over Grønland etter frikjennelsen, var han blitt en helt blant sine egne som ville ha visittkortet hans. Selv mente muslimer at dersom Rahila var blitt drept, var det riktig av familien.
Islam er ikke forenelig med Vesten
Boken til Raja er springende, og full av selvmotsigelser, som allerede nevnt. Men som et politisk dokument er det bare for folk som Unge Høyres Ola Svenneby, FpUs Simen Velle, og sentrale FrP-ere å gripe begjærlig fatt i bokens innhold. For boken bør få realpolitiske konsekvenser, ikke bare i Venstres program frem mot neste nasjonalvalg, men også i Aps og Høyres program. Tiden er overmoden for å gripe fatt i den brølende elefanten som trasker ufortrødent rundt i det norske huset for å ødelegge det. For Raja sier det ganske rett ut i sin egen omtale av boken: Islam er ikke forenelig med Vesten.
Kjenner vi Raja rett, kommer det en ny bok, den neste om Raja og hans erfaringer fra koranskole i Oslo og som talsperson for World Islamic Mission, en ny «sjokk-oppvåkning», en ny «avsløring». Men kanskje han nå er ferdig med å kalle realister innen innvandringsfeltet for rasister? Dét hadde jo definitivt vært et lyspunkt.
Abid Raja: Vår ære og vår frykt – En personlig reise i det muslimske Europa
Sakprosa
270 s.
Cappelen Damm