Etter flere tiår med naivitet og fornektelse sprer det seg nå en forståelse av at Europa er blitt skadet i en selvforskyldt ulykke. Ulykken er at vi har adoptert en muslimsk befolkningsgruppe som ikke bare er overrepresentert i alle feile statistikker, men som også avviser vestlige verdier og undergraver våre liberale demokratier innenfra.
Slik åpner Eva Gregersen sin kronikk i Berlingske og det er vanskelig å være uenig med henne, selv om hennes tanker neppe ville ha funnet veien til norske MSM. Men Danmark er som kjent noen hestehoder foran, og der har nettopp grupper av muslimske innvandrere og deres etterkommeres antidemokratiske holdninger vært oppe til offentlig debatt.
Sett på pauseknappen
Ifølge Gregersen, som peker på at det selvfølgelig ikke gjelder alle med opprinnelse fra MENAPT-land, men altfor mange, er det nesten ingen seriøse stemmer igjen som benekter situasjonens alvor. Men det sentrale spørsmålet gjenstår: Hva gjør vi?
Hennes løsning er å slutte å dele ut statsborgerskap til personer som er en del av problemet, og det uavhengig av om de er innvandret eller etterkommere. Som kjent gir statsborgerskap rett til å stemme ved nasjonale valg, og da er det åpenbart kontraproduktivt å fortsette å la tusenvis av antidemokrater påvirke sammensetningen av parlamentet.
Men problemet stopper ikke der. For det vanskelige er selvsagt hvordan man skal sortere blant søkerne om statsborgerskap. For det er ikke de vestlig tenkende liberale demokrater som vil ta fullverdig del av våre samfunn, uavhengig av om de heter Ali eller Liam, man er ute etter, men de «anti-vestlige religiøse fundamentalister». Gregersen mener disse fundamentalistene bør oppmuntres til å bosette seg i land som bedre harmoniserer med deres ønsker for organisering av samfunnet, mens de andre må utvise «tålmodighet» og heller hjelpe til med å beholde og videreutvikle det danske demokratiet.
Hvordan identifiserer vi så disse to typer av potensielle borgere? Og hvordan kan vi juridisk implementere et skille uten å bryte med våre internasjonale forpliktelser? spør hun – uten selv å ha svaret. Gregersen innrømmer at det er en kompleks problemstilling, men det betyr ikke at vi kan unngå å ta diskusjonen. Man kan jo for eksempel begynne med å hente inspirasjon fra land der det er langt vanskeligere å få statsborgerskap.
I mellomtiden skal «ulykken stanses». Derfor må en trykke på pauseknappen mens en sorteringsmodell utarbeides. Hun innrømmer at det kan gå utover personer en ikke har problemer med å gi statsborgerskap til, men at disse må forstå at tiltaket også er i deres egen langsiktige interesser. Da er ikke et stadig mer islamisert samfunn målet, tvert om.
Ånden og DNA-et
Gregersen får full støtte fra Barikan Solecki.
Jeg kom til Danmark som kvoteflyktning som 11-åring og har bodd her i 26 år. For meg har det vært en reise fra å være flyktning til å bli medborger, fra undertrykt til en fri kvinne, og fra å forsone meg med min kultur til å gjøre opp med den. Både denne personlige reisen og mitt faglige arbeid har gitt meg innsikt i hvordan integrering enten lykkes eller mislykkes, både for meg selv og for andre i minoritetsmiljøer.
Solecki, med opprinnelse fra Iran, har kommet Danmark under huden. Hun sier at det danske demokratiet er selve ånden og DNA-et i dansk idenditet og dannelse, og det er denne ånden og DNA-et som må være kjernen for å oppnå dansk statsborgerskap.
Det er godt sagt, men man må tydeligvis ha innvandrerbakgrunn for å kunne si noe slikt. Hadde en etnisk danske eller i alle fall en nordmann sagt noe lignende kunne man jo fått politiet eller diskrimineringsombudet på nakken. Skulle det liksom være noe slikt som en norsk ånd og DNA? Vi husker jo alle den nedlatende debatten i Norge i 2012/13 da det ble spurt om hva som er det særegne med norsk kultur. Det var nemlig en debatt som ikke var like velkommen hos alle. At tiden har stått mer eller mindre stille siden den gang, viste den nåværende kulturminister Lubna Jaffery (Ap) da hun tiltrådte i 2023. Hun ville ikke forsvare håndhilsing, da det er et «individuelt valg». Akkurat slik forvitrer fellesskapet.
Solecki har imidlertid forstått mer. Derfor finner hun heller ikke Eva Gregersen forslag om pause i utdeling av statsborgerskap kontroversielt. Solecki mener det er en «opplagt løsning på noen av vår tids trusler som utfordrer demokratiet som en styreform og livssyn i dansk sammenheng». Hun legger til at dansk statsborgerskap utvetydig må være forbundet med demokratisk dannelse og identitet.
Åpen, modig og konstruktiv samtale
Det er derfor Solecki med optimisme og glede erfarer at man tør eksponere utfordringene med innvandring og integrering. «For jo flere lag vi avdekker, jo bedre og mer nyanserte blir våre løsninger på de reelle problemene og truslene.» Hun påpeker også det som flere må ta innover seg, heller enn å konstant gjøre ulike innvandrergrupper i Vesten til det evige offer, nemlig at mange innvandrere kommer fra samfunn der befolkningen er dypt undertrykt. De har flyktet fra islamsk fundamentalisme og diktatoriske regimer.
Vi har vokst opp i en brutal kultur der patriarkalsk dominans og et islamsk menneskesyn kombineres for å forme vår kollektive bevissthet og selvforståelse. Denne arven preger oss dypt, ettersom den antidemokratiske dannelsen ble den verste formen for undertrykkelse av mennesket og dets eksistens.
Kort sagt; er du lært opp til å hate Vesten og våre demokratier, så sitter det dypt i – selv om du er bosatt i vestlige demokratier.
Vi vet, om noen, hva fundamentalisme og antidemokrati gjør med et menneske. Vi bærer fortsatt på traumene som våre forfedre og formødre har lidd under. Derfor er det vår fremste oppgave å være tålmodige og gjøre alt vi kan for å videreutvikle demokratiet slik at det kan vare når mine oldebarn møter denne verden.