Aftenpostens ferske kommentator Synnøve Vereide Trampe stakk hånden ettertrykkelig inn i vepsebolet da hun skrev Jeg elsker bygda. Men den bør dø.
Hver tredje norske kommune har under 3000 innbyggere. Da snakker vi ikke distriktspolitikk for de mange, men for de veldig få.
Blant dem er det mange gamle. Da de vokste opp i bygda, var det lys i alle husene rundt dem. Nå har de fleste dratt, og hvis noen kommer, er det ofte en vikar.
Skal festens siste deltagere jages ut? Selvsagt ikke. De må få bli til de stuper.
Men å bygge nye skoler og kultursentre? Lokke med økonomiske incentiver for at flere unge skal etablere seg i grisgrendte strøk? Drifte universitet i kommuner med under 2000 innbyggere?
Kanskje ikke. Mange bygder kan få en sakte og naturlig død hvis man bare lar dem.
Trampe konkluderer med at «Å tillate litt mer sentralisering kan være god distriktspolitikk», og viser da ikke til sentralisering til nærmeste storby, men til lokale kommunesentra, og denne aktiviteten er i full gang, eksempelvis med planlagt nedlegging av videregående skoler.
Populært blant bygdefolket er det dog ikke.
Tvinger seg frem
Fakkeltog, samstemt gråt og sågar påstander om at bygdeungdommen vil komme til å ta sine egne liv er noen av reaksjonene på planlagte skolenedleggelser i distriktsnorge.
– Dette er så alvorlig. Her snakker vi om å forebygge selvmord og utenforskap. Vi vil hindre at ungdom skal falle ut av skolen og bli psykisk syke, få rusproblemer, bli uføre eller i verste fall ikke overleve. Så alvorlig kan det bli for den enkelte ungdom, sa Tale Maria Krohn Engvik, kjent som Helsesista, til Nettavisen, og hun gjentok analysen i Debatten.
DJ og musikkprodusent Tom Stræte Lagergren, kjent under artistnavnet Matoma, framsto som, det som på fagspråket kalles, følelsesmessig uregulert, og forbannet politikerne.
– Ungdom og barn er hjertet og sjela i samfunnet! Vi snakker om lokalsamfunn, hjertet i Norge! Og så ønsker dere å frarøve dem det! Jeg er så skuffa og så lei meg! Gang på gang er det tomme løfter, gang på gang går det utover de svakeste, ropte han.
– Vi ønsker ikke være slem med noen, det er en tung, faglig vurdering som ligger bak, og jeg stoler på våre fagfolk, svarte fylkesordfører Thomas Breen (Ap).
Og der står altså den betente debatten. På den ene siden er ungdom som frykter flerfoldige timer i buss til og fra et undervisningssted og påfølgende manglende tid til familie, venner og fritidsaktiviteter i hjembygda, og lokale politikere som ser fødselstallene går nedover og forsøker å sentralisere og gi et bredt undervisningstilbud.
Problemet er at begge parter har rett, mens ingen av dem fokuserer på det som er harde fakta: Bygdene dør ut fordi nordmenn generelt dør ut. Vi er ikke i nærheten av å reprodusere oss selv, det finnes ingen kjent «kur» for fenomenet og det er grenser for hvor lenge man kan opprettholde skoleplasser – spesielt på videregående nivå – i landets utkantsområder. På ett eller annet tidspunkt vil skolenedleggelser tvinge seg fram uansett, og spørsmålet er hvorvidt det er smart å gjøre det allerede nå.
Økonomi
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) pekte på fylkeskommunenes «frie valg», til tross for at han i valgkampen 2021 solgte inn et fokus på å opprettholde skoler i bygdenorge. Utdanningsnytt oppsummerer:
Under valgkampen i 2021 flagget Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum at han ville bremse skolenedleggelser. Da valgseieren var et faktum la Støre-regjeringen frem et ekstra-budsjett der de satte av en årlig milliardpakke for å redde nærskoler og grendeskoler fra nedleggelse.
De 1,2 milliardene ble bevilget som en del av kommunens frie inntekter. Hver kommune fikk 500.000 kroner per grunnskole. Det betydde at noen kommuner fikk mer, mens andre fikk mindre. Og riset bak speilet: Hvis en kommune la ned en skole, mistet de tilskudd for den skolen.
Nå har TV2 sett nærmere på kommunene som endte med å få mer penger enn de tidligere hadde fått. Deres gjennomgang viser at 21 av de kommunene som fikk mer, likevel la ned en eller flere skoler.
Kommunene kanalen har snakket med oppgir at den halve millionen slett ikke var nok til å holde grendeskolene i live.
For penger er selvsagt en del av det store bildet. Kommunenorge sliter økonomisk, slik Jon Hustad redegjorde grundig for i Dag og Tid tilbake i 2019. Kommunal lånekarusell var overskriften på artikkelen, der han utdypet:
Ved utgangen av år 2000 hadde norske kommunar ei skuld på vel 150 milliardar kroner, i 2017 var den same gjelda på 600 milliardar. Kommunane har hatt ein særs stor inntektsvekst etter at staten fekk Oljefondet. Når det regnar på presten, dryp det på klokkaren. I 2000 hadde kommunane totale inntekter på 224 milliardar. I 2017 var det same talet 531 milliardar. Då skulle ein tru at kommunane valde å gå med store overskot på drifta for slik å spara opp pengar til investeringar i staden for å betale renter. Men nei. I 2000 var den samla kommunale gjelda på 67 prosent av inntektene, i 2017 heile 113 prosent. Norske kommunar har altså skuld som langt overgår inntektene.
Korkje eldrebylgja eller fødselstal kan forklara utviklinga. Nordmenn får stadig færre born, og det har vore ein samla nedgang av personar på over 80 år i denne perioden, sidan nordmenn fekk få born i den vanskelege mellomkrigstida. No byrjar derimot talet på eldre å stiga kraftig, sidan den store etterkrigsgenerasjonen vert eldre. Gruppa med nordmenn på over 80 år kjem til å vekse fram til omlag 2050. Kommunane skal gjennom 30 uår, men i staden for å nytta dei særs gode åra frå 2000 av, har dei altså auka både konsumet og gjelda til dels dramatisk. Og det sjølv om demografi er ein nokså eksakt vitskap.
Demografi
Ja, demografi er fremdeles en nokså eksakt vitenskap, og den norske demografien er ikke vanskelig å tolke. Den tilsier at alle tiltak Vedum sparker i gang i utkantnorge er bortkastet, ganske enkelt fordi nordmenn ikke lenger produserer etterkommere. Fødselstallene stuper dramatisk og fruktbarheten er elendig. Vi føder nå 1,4 barn. Den som vil ha noen «iskalde grøss» kan se nærmere på SSBs nasjonale befolkningsframskrivninger.
Vi antar at den fremtidige fruktbarheten i Norge gradvis vil øke fra de historisk lave nivåene som observeres i dag (1,4 barn per kvinne) som vist i figur 2.4. Dette gjenspeiles i en antatt langsiktig fruktbarhet (SFT) på 1,66 i hovedalternativet. Det bør bemerkes at etter hvert som vi beveger oss videre i framskrivingsperioden, vil den framskrevne fruktbarheten nærme seg kohortfruktbarhet, og at på lang sikt fremskriver vi altså at kvinner får cirka 1,66 barn i snitt. Nedgangen i kvinner som får tre eller flere barn, og en økning i barnløshet, understøtter hvorfor vi ikke forventer at fruktbarhetsnivåene vil vende tilbake til sine tidligere høyder eller nå den nåværende fullførte kohortfruktbarheten på 1,9 (barn per kvinne for kohorten født i 1978). Det er også slik at ingen andre sammenliknbare land har kommet seg tilbake til så høye SFT-nivåer. Vi lager også lave og høye fruktbarhetsalternativer og spennet mellom disse alternativene illustrerer den antatte graden av usikkerhet rundt fruktbarhetsframskrivingene. SFT på lang sikt ligger i lavalternativet på 1,21 og i høyalternativet 1,91 barn per kvinne.
Den tørre framstillingen fra SSB kan oversettes til dagligtale: Etnisk norske kvinner kan aldri forventes å bli mer fruktbare igjen, ganske enkelt fordi det ikke finnes et eneste sammenliknbart land der dette har skjedd. Denne utviklingen skjer i alle demokratiske, sekulære land, selv når landene strengt tatt er ulike. Den skjer i Finland, i USA, i Kina, i Japan, i Italia. Folk får ikke barn slik som før. Når kvinner kan velge, velger de ikke barn.
Den demografiske utviklingen er ingen hemmelighet, man ser den på statistikken. Den befolkningsveksten som vil skje i Norge skyldes utelukkende innvandring, og det er innvandrerkvinnene som vil føde de fleste barna – vel å merke innvandrerkvinner fra land der kvinner ikke kan bestemme selv.
Som et paradoksalt eksempel på det motsatte av norsk fruktbarhet kan vi ta Gaza. Etter ett år med hard krigføring der mediene overgår hverandre i å beskrive «et folkemord som har utryddet nær to prosent av befolkningen», er det flere folk i Gaza enn da krigen startet. De føder utrolig mange barn i Gaza, ca 160 barn fødes daglig. Dersom man legger Hamas’ anslag om 40.000 døde til grunn, er det på samme tid født over 58.000 nye barn.
Så kan man ta et kjapt blikk på kommunenorge og registrere det åpenbare: Innvandrere bor ikke på bygda, de bor hovedsaklig på sentrale Østlandet, helst i byene. Om ikke umiddelbart etter ankomst, så flytter de når de har anledning. Man kan ganske enkelt se på sekundærmigrasjon til eksempelvis Oslo, Drammen, Sarpsborg eller Fredrikstad for å vite med sikkerhet at lokalskolene i Skjåk og Odda ikke kommer til å fylles av elever med innvandringsbakgrunn. De kommer ganske enkelt ikke til å fylles overhodet, fordi kvinner i Skjåk og Odda ikke føder mange nok barn til å kunne opprettholde noen skole.
Den etniske nordmannen er gammel og lite fruktbar, for å si det enkelt. De yngre generasjoner etniske nordmenn er mindre og mindre, faktisk så liten at skoler ikke lenger kan fylles av dem.
Lindrende omsorg
Norge har en distriktspolitikk som koster, det er villet politikk gjennom svært mange år. Det er, slik artisten Matoma også påpeker, en del av den norske folkesjela at folk kan bo på hver knaus. Og på samme tid er ikke utflytting fra bygda noe nytt. Det har vært aldeles vanlig at en andel unge flytter, tar seg utdanning og etablerer seg i sentrale strøk. Forskjellen per i dag er at det knapt finnes noen igjen i bygda og et enda knappere antall kommer tilbake.
For ti år siden hadde Innlandet fylke 15.200 elever i videregående skole. mens er elevtallet redusert med 3.500 til 11.700, fikk vi vite på Debatten tirsdag. Det er bare starten, for det vil bli færre elever for hvert år som går.
Det sier seg selv at bygder med så få elever ikke kan tilby 200 forskjellige linjevalg eller toppkvalifiserte lærere i dynamiske, faglig utviklende profesjonelle miljøer. Det er det ikke folk til.
Men mens bygda skal dø ut, sier jeg meg likevel enig med Hans Geelmuyden når han skriver i Nettavisen at det åpenbare er å redusere antallet linjer på videregående, snarere enn å legge ned skolene.
Regjeringen nøler ellers ikke med å overstyre lokalsamfunn med tiltak i distriktspolitikken. Hadde det ikke vært fornuftig å slakke på kravene til antall utdanningsprogram, slik at flere ungdom i dette digre fylket kan bo hjemme og gå på skole lokalt?
I tillegg måtte det være mulig å kjøre mer undervisning digitalt, og gjøre praksis i samarbeid med lærebedrifter lokalt.
Selvsagt bør det være mulig. Og like selvsagt bør det gjøres. Ikke fordi det er bærekraftig økonomisk, det er det jo ikke, men så er det samtidig slik at vi i Norge har stort fokus på lindrende omsorg ved livets slutt. Det prinsippet bør gjelde også når det er bygda som dør.